Jeg tror jeg har holdt noen hundre foredrag om den norske og nordiske samfunnsmodellen; om hvordan den kan beskrives og hva som er årsakene til at vi er et av de rikeste, likeste, frieste, tryggeste og lykkeligste landene i verden.
I alle foredrag står tilliten helt sentralt.
I likhet med mange andre mener jeg at de høye tillitsnivåene i Norge har vært en viktig forutsetning og betingelse for at vi har kunnet bygge opp et så godt og velfungerende samfunn.
Jeg pleier å peke på tre samfunnskontrakter, som er avhengig av høy tillit, og som derfor fungerer mye bedre i samfunn med høy tillit enn i samfunn med lav tillit, nemlig markedsøkonomien, velferdsstaten og trepartssamarbeidet.
Markedsøkonomien er i grunnen bare en enorm mengde kontrakter, som fungerer mye mer behagelig, effektivt og godt, dersom de som handler med hverandre, har tillit til hverandre.
Velferdsstaten fungerer også best, hvis vi har tillit til at staten forvalter den store fellesformuen og skattepengene våre godt og til at vi får de tjenestene som vi er lovet, når vi har krav på dem eller trenger dem.
Det samme gjelder for trepartssamarbeidet, som heller ikke kan fungere uten at partene i arbeidslivet og myndighetene har høy grad av tillit til hverandre.
Når vi snakker om høye tillitsnivåer i et samfunn, tenker vi gjerne på to ting – nemlig at vi har høy tillit til institusjonene og høy tillit til mennesker vi ikke kjenner. Vi stoler på at staten, SSB, regjeringen og Oljefondet stort sett oppfører seg ordentlig, og vi stoler på at de fremmede menneskene som vi møter på trikken, er ordentlige folk. Og jo mer vi får bekreftet at det faktisk også er slik, jo mer vil tilliten bevares og styrkes.
De senere år er det mange, særlig politikere, som har fryktet eller truet med at tilliten i Norge er under press.
Fra venstresiden hører vi typisk at tilliten vil svekkes fordi den økonomiske ulikheten øker.
Fra deler av høyresiden får vi høre at tilliten svekkes på grunn av høy innvandring fra land der kulturen er annerledes og tilliten, for eksempel til myndighetene, er svært lav. Vi vil med andre ord påvirkes av at innvandrere fra land med svake og korrupte statsinstitusjoner tar med seg de lave tillitsnivåene til Norge.
Begge sider har et poeng, men når det gjelder Norge, er det så langt mest av prinsipiell interesse.
Den økonomiske ulikheten har ikke økt så mye, og den er ikke så høy, at det har påvirket tilliten i Norge. Det har tvert om vært slik de siste cirka 30 årene at tilliten har økt samtidig som ulikheten har økt litt.
På nasjonalt nivå har heller ikke innvandringen påvirket tilliten. Men det er samtidig riktig å si at enkelte lokalsamfunn med en høy andel innvandrere, kanskje opplever litt lavere lokal tillit. God integrering er altså viktig. Det dreier seg om utdanning, arbeid og språk og om integrering i de verdiene vi forbinder med det liberale demokratiet.
Jeg har alltid ment at det er én ting som er farligere for tilliten i Norge enn litt økt økonomisk eller litt kulturell og sosial ulikhet – og det er at staten og myndighetene svikter.
Hvis vi ikke kan stole på staten, kan alt rakne.
Det så vi i de gamle kommunistiske landene, der staten ble en fiende og var overalt. Tilliten sank til et lavmål, og den er fortsatt lav. Da hjalp det ikke med null innvandrere og høy grad av økonomisk likhet. Svikter staten, ødelegges også samfunnet.
Vi fikk en liten indikasjon på det samme i Norge i forbindelse med 22. juli-tragedien.
Rett etter terrorhandlingen steg tilliten til politiet. Vi hadde og ønsket å ha tillit til dem som skal redde oss når noen er utsatt for stor fare.
Rett etter at 22. juli-kommisjonen la frem sin rapport, derimot, sank tilliten til politiet kraftig. Da det ble avslørt at de ikke hadde gjort jobben så godt som vi burde kunne forvente, fikk det altså betydning for tilliten til denne viktige institusjonen.
Det er dette som bør skremme oss litt når vi nå er vitne til både en trygdeskandale og en skatteskandale. Vi har ikke den endelige konklusjonen ennå, men alt tyder på at staten har sviktet kapitalt.
I verste fall fører dette til at den tilliten vi er så glad i i Norge, svekkes eller forvitrer.
I beste fall kan det kanskje få oss til å diskutere tillit på en ny og mer realistisk måte. Tillit er bra, men blind tillit er ikke så bra, for det sløver oss ned – enten vi bare er borgere eller også arbeider i staten. I samfunn og systemer med mye tillit, trengs det også en sunn skepsis og kontroll. Vi trenger dessuten nå diskutere om vi har en god nok ansvarskultur i offentlig sektor.
For en stund siden ble det slått stort opp at Difi’s innbyggerundersøkelse viste redusert tillit til politikerne og de politiske institusjonene.
Jeg tror vi skal være varsomme med å trekke altfor bastante konklusjoner.
En annen undersøkelse som gjennomføres jevnlig i svært mange land, viser et annet bilde. Riktig nok er det en meget svak reduksjon i tilliten fra 2016 til 2018, men det litt større bildet viser at tilliten går opp. For å ta ett eksempel: Mens det, ifølge denne undersøkelsen, var 40 prosent som hadde høy tillit til Stortinget i 2002, var det hele 60 prosent som hadde høy tillit til Stortinget i 2018.
Mye tyder altså på at tilliten i Norge fortsatt er svært høy.
Måten myndighetene, regjeringen og Stortinget håndterer trygde- og skatteskandalen på nå, kan bli avgjørende for om vi fortsatt kan ha det sånn.
