Når noen med tiden skal oppsummere hvilke nyord vi fikk under koronakrisen, og hvilke gamle ord som ble spesielt mye brukt, tror jeg ordet “sårbar” vil komme høyt på listen.
Mange er sårbare under en slik krise, og mange bruker (og misbruker?) de som er ekstra sårbare, for å nå gjennom med krav, for eksempel om mer penger til en sektor eller et tiltak.
Det har blant annet vært veldig mye snakk om sårbare barn og da primært de barna som er utsatt, fordi de ikke har kunnet gå i barnehagen eller på skolen. De kan være sårbare, fordi de er utsatt for omsorgssvikt i hjemmet, eller fordi foreldrene deres ikke er i stand til å hjelpe dem godt nok med hjemmeundervisning.
Til manges overraskelse viser det seg at ganske mange barn også har hatt det bedre hjemme enn de vanligvis har det på skolen. De har både trivdes bedre og lært mer. Dette fenomenet bør selvsagt undersøkes nærmere, og det bør ikke gå i glemmeboken når koronakrisen er over. For når alle igjen må gå på skolen, fins det altså en ganske stor gruppe sårbare barn, som er sårbare fordi de er på skolen.
Vi hører i det hele tatt om mange bekymringer nå, som det er viktig å huske også når krisen er over.
Barneombudet, for eksempel, er veldig bekymret for at barn akkurat nå får et ulikt skoletilbud – ikke bare kvantitativt, men også kvalitativt. Hun frykter at de strenge smitteverntiltakene som skolene må ta hensyn til, vil skape større forskjeller, for eksempel fordi noen barn får gå lite på skolen.
Ombudet har selvsagt rett i at det kan skje, selv om det altså også kan være forhold som trekker i motsatt retning, fordi noen barn gjør det bedre når de får være mer hjemme.
Men samtidig er det viktig å huske at forskjeller mellom elevene ikke er noe nytt som kommer i forbindelse med kriser. Det er et av de største problemene vi har i norsk skole.
Og for å presisere hva vi snakker om:
Det er store forskjeller på elevenes faglige prestasjoner i norsk skole, som ikke skyldes elevenes egne evner og talenter.
Vanligvis, og litt enkelt sagt, gis det to typer forklaringer på at det oppstår slike forskjeller.
Den ene forklaringen er knyttet til elevenes sosiale og kulturelle bakgrunn, altså hva slags hjem de kommer fra – og den andre forklaringen er knyttet kvaliteten på opplæringen og den skolen de går på.
I praksis har selvsagt begge forklaringer innflytelse, men i den skolepolitiske debatten er det en klar overvekt av dem som vektlegger den første forklaringen, nemlig elevenes bakgrunn. Og det snedige med å velge en slik forklaring, er at skolen blir “frikjent”: Det er ikke skolens skyld, og det er lite den kan gjøre med det.
Hadde man i større grad vektlagt den andre forklaringen, ville den skolepolitiske debatten artet seg helt annerledes. Da ville vi vært mye mer opptatt av å finne ut hva det er med undervisningen og skolen som gjør at elevene presterer bedre i Sogn og Fjordane enn de gjør i Finnmark, eller hva som gjør at elevene presterer bedre på én skole enn på naboskolen. Vi må selvsagt også være opptatt av hva det er med elevenes bakgrunn som gjør at forskjellene er store og forsøke å gjøre noe med det, men interessen for denne forklaringsmodellen bør ikke være så stor at vi glemmer å gjøre noe med den andre. For som nevnt: Elevenes bakgrunn kan ikke skolen gjøre så mye med, men kvaliteten på undervisningen og skolen kan alltid bli bedre. Det finnes ikke noen organisasjoner som ikke kan forbedre seg.
En diskusjon som setter søkelyset på undervisningen og skolen, slik vi i større grad bør, har dessverre også en tendens til å skli ut til å dreie seg om forhold som skolen ikke kan gjøre noe med, som for eksempel påstander om at det er for få lærere eller for trange budsjetter. Det er selvsagt en legitim debatt, også i et land som bruker mer penger på skolen enn noe annet land – men det blir for ofte en avsporing. Kvaliteten på opplæringen og på skolen som organisasjon vil alltid ha mye å si for elevenes trivsel og læring, og alle kan gjøre det bedre. En organisasjon som ikke kan utvikles, kan like gjerne avvikles.
Det vil finnes mange sårbare barn også etter krisen.
En del av dem er sårbare, rett og slett fordi kvaliteten på skolen de går på, ikke er god nok – og fordi altfor få voksne er opptatt av at de dårlige skolene må forsøke å lære av de gode.
