I går var en glad og kampklar Heikki Holmås på Politisk kvarter. Holmås er nominert på førsteplass på Oslo SVs liste og er overbevist om at de rødgrønne kan vinne valget en gang til.

Holmås’ kampsak er den samme som vi har hørt om mange ganger før fra SV og Ap: Han vil kjempe for et samfunn med små forskjeller mellom folk, slik det stort sett er i Norge.

Norge har alltid vært et relativt egalitært og homogent samfunn. Gradvis har vi måttet venne oss til å håndtere et mer heterogent samfunn, men fortsatt er ønsket om små økonomiske forskjeller en del av det politiske fellesgods.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Høyresiden er litt mer spørrende enn venstresiden til hvor stor økonomisk likhet man kan kreve uten at det går utover mangfoldet og veksteevnen – og dermed også for muligheten til større likhet siden – mens venstresiden i litt større grad enn høyresiden rangerer økonomisk likhet som den høyeste verdi, og som kilden til alt godt. Men bortsett fra disse nyansene er oppfatningen i de politiske partiene nokså lik: Relativt små økonomiske forskjeller er et gode.

Slik vil likevel ikke venstresiden fremstille det. De vil gjerne etterlate inntrykk av at de selv er for små forskjeller (omtrent slik det er i dag) – mens det med borgerlig styre vil bli mye større forskjeller, fordi særlig Høyre og Fremskrittspartiet, men også Venstre, har en politikk for økte forskjeller. I den forbindelse bruker venstresiden nå to argumenter som går igjen, og som også Heikki Holmås brukte i Politisk kvarter.

Ett argument er utviklingen i den økonomiske ulikheten, slik den har artet seg i Norge frem til i dag. Ifølge Holmås økte den økonomiske ulikheten i Norge i perioden 1989 – 2005 – og “i mange av de årene styrte Høyre” – og spesielt i “de siste årene”, da Erna Solberg og Siv Jensen laget budsjett sammen, “skjøt forskjellene fart”. Nå, derimot, har utviklingen snudd, sier Holmås, fordi vi har hatt en rødgrønn regjering og Kristin Halvorsen som finansminister.

Og dette, mener Holmås, er det mulig å mobilisere velgere på.

Men har Holmås rett, og har han sagt alt som bør sies i sakens anledning?

Økonomisk ulikhet kan måles på mange måter, men det er grunn til å tro at Holmås legger OECDs studier til grunn, som baserer seg såkalte gini-koffesienter.

Holmås har i så fall rett i at ulikheten i de fleste land har økt i de siste ca. 20 år. Men økningen (i hvert fall forut for den aktuelle økonomiske krisen i Europa, som vi ennå ikke kjenner de fulle konsekvenser av), er ikke så dramatisk som mange tror. OECD sier selv at “the increase in inequality – though widespread and significant – has not been as spectacular as most people probably think”. Eller sagt på en annen måte: Økningen i ulikhet i OECD-området de siste ca. 20 år har vært like stor som forskjellen i ulikhet mellom Norge og Danmark. Norge og Danmark er som kjent to ganske like land, men ulikheten er litt større i Norge enn i Danmark.

Hovedgrunnen til at ulikheten har økt i de fleste OECD-land, er ikke at de fattigste har blitt fattigere, men at de rikeste har blitt rikere. Og en veldig viktig årsak til at de rikeste har blitt rikere i denne perioden, er kapitalskatten.

Men den økte ulikheten skyldes neppe at Høyre har sittet i regjering i “mange av årene” – for i de 16 årene Holmås var opptatt av, satt Høyre i regjering i kun fem.

Holmås har også rett i at ulikheten i Norge er redusert de senere år. Men igjen: Det skyldes neppe at vi har hatt rødgrønn regjering og Kristin Halvorsen som finansminister.

Den desidert viktigste årsaken til at ulikheten er redusert i Norge i denne perioden, er at vi har gjort noe med kapitalskatten, og det skjedde etter forslag fra Bondevik II-regjeringen med Per-Kristian Foss som finansminister. Da ble marginalskatten redusert og utbytteskatten økt, hvilket til sammen har bidratt til å redusere den økonomiske ulikheten siden.

Holmås’ andre argument dreide seg om skolen. Han mente at man absolutt kunne bruke meget “store ord” om forskjellen mellom Jens og Erna og begrunnet det med skolepolitikken i Sverige. Der har det, ifølge Holmås, skjedd en “gjennomgående privatisering av skoleverket”, som har ført til “dårligere skoleresultater og store klasseskiller i skolen” – noe som visstnok også skal få folk i Norge til å se forskjell på høyre og venstre i politikken.

Men er beskrivelsen av den svenske skolepolitikken riktig?

Ifølge det svenske Skolverket går i alt 16 prosent av elevene i grunnskolen og videregående skole i en friskole, mens 84 prosent går i den offentlige skolen. Helt “gjennomgående” er altså privatiseringen ikke.

Det er også vanskelig å se at det har oppstått “klasseskiller” som følge av de svenske friskolene. Fordelingen av innvandrere og innfødte mellom friskoler og offentlige skoler er temmelig lik. I grunnskolen er det 18 prosent innvandrere i de offentlige skolene og 20 prosent i friskolene. I videregående er tallene 17 prosent og 16 prosent.

Ser man på foreldrenes utdanningsnivå, har 65 prosent av foreldrene i frittstående grunnskoler høyere utdanning, mens 51 prosent av foreldrene i offentlige grunnskoler har høyere utdanning. I videregående er forskjellen jevnet ut – her er tallene 50 prosent og 49 prosent.

Økonomiske forskjeller er knapt relevant, siden det i Sverige er forbudt å ta noen former for betaling fra elevene som går i friskoler.

Det er heller ikke relevant å hevde at innslaget av friskoler i Sverige har ledet til dårligere skoleresultater. Ifølge en rapport fra IFAU (Institutet for arbetsmarknads- och utbildningspolitisk utvärdering) kan det, tvert om, “mycket väl vara så att de kommuner som har få eller inga friskolor alls är de kommuner som bidragit mest till denne (resultat)nedgång. I vilket fall som helst finner vi inget stöd för uppfatningen att ökningen av andelen friskolor og friskoleelever skulle förklara Sveriges relative nedgång i provresultaten från internationella tester”. Forskerne finner for øvrig også at “en ökning av andelen friskoleelever i en kommun leder till en ökning av det genomsnittlige utbildningsresultatet”.

Dette er for øvrig i tråd med funn Civita presentere i sommer, men det var før rapporten fra IFAU forelå.

I Norge har vi lite studier om effekten av friskoler, bl.a. fordi SV stoppet denne forskningen da de overtok Kunnskapsdepartementet. Uansett er det mye viktigere om skolepolitikken for øvrig virker, siden det er i den offentlige skolen de aller fleste elevene går. Dette var da også hovedfokus for den forrige borgerlige regjering, da den utviklet, foreslo, fikk vedtatt og startet innføringen av Kunnskapsløftet.

Kunnskapsløftet, og effekten av det skiftet i fokus som skjedde i skolepolitikken i perioden 2001 – 2005, er nå evaluert. Og uten å gå i detaljer, siden jeg har skrevet om dette før, kan jeg nøye meg med å sitere en skoleforsker her, nemlig PISA-forskeren Rolf Vegar Olsen, som sier at siden 2006 (da Kunnskapsløftet ble innført) har de svakeste elevene blitt så mye bedre i lesing, matte og naturfag at de resultatmessig har hoppet et klassetrinn opp, hvilket er en “formidabel vekst”, som ikke bare skyldes selve rerformen, men de endringene som kom i norsk skole fra 2003.

Sagt med andre ord: Friskolene i Sverige har ikke ledet til dårligere resultater eller større forskjeller mellom elevene. Kunnskapsløftet i Norge, og politikken som ble ført i perioden 2001 – 2005, har ført til bedre resultater og mindre forskjeller mellom elevene.

Alt oppsummert: Mange av de argumentene som brukes i debatten, er rene myter. Hverken journalister eller velgere bør ta dem for god fisk. Det må stikkes hull på argumenter som ikke holder vann, enten de kommer fra høyre eller venstre.

Men når det er sagt, kan i hvert fall utviklingsministeren glede seg over en ting, som man kan lese mer om her:

For selv om ulikheten innad i mange land har økt de senere år, har ulikheten mellom land blitt redusert. Det skyldes blant annet den formidable veksten som finner sted i mange utviklingsland og fremvoksende økonomier, og som nå gjør at mange hundre millioner mennesker har det bedre enn før.

Også det skyldes i stor grad noe borgerlige politikere er opptatt av – nemlig handel, investeringer og mer markedsøkonomi.