Statsministeren har den siste tiden talt og skrevet mye om hvordan “den norske modellen” lykkes bedre enn USA når det gjelder sosial mobilitet, og at det derfor er lettere å realisere «den amerikanske drømmen» i Norge enn i USA.
Han forsøker samtidig, som mange andre på venstresiden, å etterlate inntrykk av at bare rødgrønn politikk kan skape større likhet, mens borgerlig politikk fører til større ulikhet.
Men slik er det ikke.
I Norge er den økonomiske ulikheten redusert de senere år, og det skyldes først og fremst Bondevik II-regjeringens skattereform. Nå reduseres også forskjellene i skolen, fordi de svakeste elevene løfter seg. Det skyldes skolereformen Kunnskapsløftet, som også ble foreslått og vedtatt av den forrige borgerlige regjering.
Å bli født i Norge er som å vinne i lotto. Mulighetene står åpne. Men Norge er ikke et perfekt land, som ikke kan bli bedre eller lære noe av andre. Likevel etterlater regjeringspartiene et slikt inntrykk når de med voldsom retorikk går til angrep på partier som ønsker en viss forandring: Fremskrittspartiet får kjeft for å ville investere mer i samferdsel utenom handlingsregelen. Høyre blir beskyldt for å ødelegge den norske modellen, fordi partiet vil fjerne formuesskatten. Venstre blir anklaget for å ville undergrave velferdsstaten, fordi partiet vil justere enkelte bestemmelser i arbeidsmiljøloven.
Og de rødgrønnes krav til status quo går langt: Da en borgerlig stortingsrepresentant forleden forsikret om at partiet hennes ikke hadde noen planer om å endre sykelønnsordningen, var det ikke nok for arbeidsministeren. Hun mente at man også måtte programfeste at man IKKE ville gjøre noe med sykelønnsordningen.
Hvor kommer denne reformvegringen fra?
Norge er et godt land å leve i, og slik kan det fortsatt være. Forutsetningen er at vi er villige til å omstille oss i møte med nye utfordringer. Vi må greie en stadig hardere konkurranse internasjonalt. Vi må sørge for at vi har en effektiv offentlig sektor. Vi bør ha en velferdsstat som er fullfinansiert. Vi må tilpasse arbeids- og velferdsordningene til en mer mangfoldig befolkning. Vi må sørge for at vi er rustet til en tid uten store inntekter fra Nordsjøen.
I så måte er det interessant å se hvor statsministeren fikk inspirasjonen til sin tale fra. Ideen stammer nemlig fra en utgave av The Economist. Det statsministeren ikke sa, er at det ikke primært er Norge magasinet skryter av, men Sverige.
Overskriften på en artikkel om Sverige er “A bit more unequal a lot more efficient”. Budskapet er at Sverige både var og er det landet i verden med størst økonomisk likhet, men at likheten er litt mindre enn den var før. Til gjengjeld er effektiviteten i økonomien i sterk bedring, noe som øker veksten og etter hvert gir grunnlag for større likhet, fordi flere kan komme i arbeid. The Economist kaller det en ?overhaling? av den svenske velferdsstaten: De offentlige tjenestene er opprettholdt, mens skattene og stønadene er litt redusert for å styrke arbeidslinjen. Påstanden om at Sveriges PISA-resultater synker på grunn av friskolesystemet, er ettertrykkelig tilbakevist av nylig publisert forskning.
Og Sverige er ikke alene. Også den danske regjering gjennomfører nå en «overhaling» av den danske velferdsstaten. Målet er å gjøre den danske modellen mer produktiv og bærekraftig i fremtiden.
Norge trenger ikke å kopiere Sverige eller Danmark. Men også Norge trenger å forberede seg på fremtiden. For selv om vi ikke har noen akutt krise i Norge, er det bekymringsfulle utviklingstrekk. Offentlig sektor vokser, mens konkurranseevnen svekkes og produktiviteten synker ? samtidig som velferdsstaten må forberede seg på å bære større byrder som følge av demografiske endringer. I en slik situasjon blir det avgjørende å styrke verdiskapingen – gjennom satsing på utdanning, forskning, infrastruktur og et skattesystem som kan fremme vekst, slik handlingsregelen forutsetter.
For å greie dette vil flere borgerlige partier trappe ned og fjerne formuesskatten. De har, som et første steg, foreslått å redusere skattene med ca. fem milliarder kroner neste år. Dette fremstilles av rødgrønne politikere nærmest som en katastrofe.
En annen måte å se det på, er denne: Statsbudsjettet for 2013 er på ca. 1037 milliarder kroner, etter at det har vokst med formidable 411 milliarder siden 2005. Fem milliarder kroner i 2013 utgjør under 0,5 prosent av budsjettet. Dersom en slik skattelette har så dramatisk negative konsekvenser som de rødgrønne påstår, må det bety at de mener at de selv bruker alle pengene på statsbudsjettet helt optimalt, og at ingenting kan gjøres bedre.
Men er det noen som tror på det?
Både 22.julikommisjonens rapport, som demonstrerer en fundamental svikt i evnen til å gjennomføre beslutninger, og utallige andre rapporter fra for eksempel samferdsels- og sykehussektoren, viser at det er et forbedringspotensial i offentlig sektor. Derfor bør enhver alternativ anvendelse av så små midler som 0,5 prosent av budsjettet diskuteres med interesse. Lettelser i formuesskatten kan bidra til at det skapes flere arbeidsplasser, til økt effektivitet og større velstand.
På lignende måte kan det resonneres om norsk arbeidsliv. Når det avdekkes titusenvis av brudd på arbeidsmiljøloven, og tusener av arbeidsvillige mennesker står utenfor arbeidsmarkedet, samtidig som vi vil mangle arbeidskraft ? da er det rom for forbedring. I en slik situasjon er det merkelig at ikke de som styrer, er mer villige til å lytte til forslag til forbedring.
All skaperkraft sitter tross alt ikke i regjeringskvartalet eller i kontorene på Youngstorget.
(Innlegget står på trykk i Dagens Næringsliv i dag)
