Det er interessant å se hvordan posisjonene i innvandringspolitikken er i bevegelse.

Lenge var det Fremskrittspartiet “mot” resten. FrP ville ha en strengere innvandrings- og integreringspolitikk – og ble nærmest demonisert av de øvrige partiene, mediene og forskerne.

Senere har de andre partiene nærmet seg FrP, og med Brochmann-utvalget opplevde vi nærmest en “game changer”: Fagbevegelsen, politikere og forskere begynte å advare mot at Norge skulle bli “verdens sosialkontor” og mot at innvandrerne “tok” jobbene våre og ble utsatt for sosial dumping. Retorikken som FrP lenge hadde vært alene om, er nå nærmest allemannseie.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

At fremleggelsen av Brochmann-utvalgets innstilling førte til en såpass sterk endring i debattklimaet, var igrunnen rart – for innholdet i innstillingen var hverken spesielt negativt eller overraskende.

Blant de som likevel har inntatt et mer restriktivt syn, særlig på arbeidsinnvandring, er NHO og Sosialistisk Venstreparti.

NHOs bidrag i debatten målbæres særlig av Baard Meidell Johannesen, som via den såkalte NHO-bloggen skriver mye om innvandring og driver frem debatter sammen med bl.a. det såkalte Facebookhøyre, som ofte forbindes med miljøet rundt Jon Hustad og Harde Fakta.

NHO fremstår dermed litt annerledes enn organisasjonen gjorde for noen år siden.

Det samme gjelder SV. Mens SV før tok mål av seg til å være Fremskrittspartiets fremste opponent – en “snill” forsvarer av en liberal innvandrings- og integreringspolitikk og den fremste fortaler for internasjonal solidaritet – er det nå, etter at Audun Lysbakken overtok, fagbevegelsens behov som står i fokus. SV fremstår nå som den mest venstreorienterte fagbevegelsens fremste forsvarer av et arbeidsmarked som skal bli mer utilgjengelig for innvandrere fra andre land.

Et eksempel på disse nye posisjonene så vi forleden.

Da deltok jeg på Virkes årskonferanse, bl.a. for å diskutere arbeidsinnvandring. Der tok jeg til orde for å liberalisere reglene for arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS i retning av den ordningen som gjelder i Sverige, hvilket fikk både Meidell Johannesen og lederen i Sosialistisk Ungdom til nærmest å gå av skaftet.

Meidell Johannesen mente jeg drev med “tåkespinn”, mens SUs leder, Andreas Halse, “slaktet” forslaget og proklamerte at han vil ha en “mye strengere innvandringspolitikk” ved å melde Norge “ut av Schengen, ta arbeidslivsdelen ut av EØS og stramme opp reglene for vikarbruk”. Halse mente også at mitt forslag “vil gjøre Norge til Europas Qatar”, som “har en oljeøkonomi hvor de innfødte ikke gjør noe praktisk arbeid, mens 80 prosent av arbeidskraften er importert og gjør det manuelle arbeidet”. Og dette syns han ikke er så rart, for som han legger til : “Clemets våte drøm om åpne grenser er sikkert fint for henne og hennes vestkantvenner som vil ha billige gartnere og rørleggere, men de som sliter mest her i landet forsvinner ut av arbeidslivet.”

Andre er mer enig med meg: Venstres programkomite, for eksempel, foreslår å innføre en ordning som ligner den svenske ordningen, og komiteens leder, Guri Melby, begrunnet forslaget godt i en debatt med Frisch-senterets Knut Røed i Her og Nå sist fredag. Næringsorganisasjonen Virke har også forlengst foreslått å gjøre det samme som jeg foreslo på deres konferanse – og som Civita for øvrig, både skriftlig og muntlig, også har tatt opp før –  uten at det har ført til nevneverdig debatt. Høyre er inne på noe av det samme i sitt programforslag, og også FrP skriver i sitt programutkast at det må være mulig å hente arbeidskraft fra land utenfor EØS, gitt at de som kommer, arbeider på tidsavgrensede kontrakter.

Så hva er det NHO-bloggeren og Sosialistisk Ungdom er så sterke motstandere av? Jo, la meg forklare:

I dag er det fri arbeidsinnvandring innenfor EØS-området.

Fra land utenfor EØS (USA, Canada, Sør-Amerika, Afrika, Asia, Oseania) kommer det i prinsippet ingen arbeidsinnvandrere – bare flyktninger, asylsøkere, familiegjenforente og familieetablerere.

Det er imidlertid noen unntak fra dette prinsippet, hvorav det viktigste er en såkalt spesialistkvote på 5000 personer pr år, dvs. at inntil 5000 personer fra land utenfor EØS hvert år kan få innvilget oppholdstillatelse, dersom vedkommende har et konkret arbeidstilbud i Norge. Siden denne bestemmelsen ble innført i 2002, har imidlertid antall innvilgede søknader aldri nådd taket på 5000 personer. Felles for unntaksordningene er nemlig dette: De er lite brukt, bl.a. fordi ordningene er byråkratiske og derfor lite attraktive.

Problemet med  spesialistkvoten er i hvert fall todelt: Dels er det, prinsipielt sett, litt merkelig at man må operere med planøkonomiske «kvoter» fremfor å basere seg på mer markedsøkonomiske løsninger, der arbeidstakere og arbeidsgivere selv finner hverandre – slik de ellers gjør i arbeidsmarkedet. Men viktigere: Ordningen er, slik Virke også har påpekt, veldig byråkratisk. Myndighetene bruker av og til så lang tid på å behandle søknader at vedkommende arbeidstaker kanskje ikke rekker å komme til Norge mens bedriften fortsatt har et behov. Opera Software er blant de bedriftene i Norge som i mange år har slitt med sendrektige prosedyrer for å få oppholdstillatelse til mange i sin meget globale arbeidsstokk.

Den borgerlige regjeringen i Sverige har, bl.a. på denne bakgrunn, forenklet sitt regime: Mennesker, som har fått et arbeid i Sverige, får oppholdstillatelse på en ubyråkratisk måte – uten å måtte avvente en søknadsbehandling. Systemet er altså etterspørselsstyrt – arbeidsgivere kan etterspørre den arbeidskraften de trenger. Men det er strenge kriterier:  Stillingen må ha vært offentlig utlyst. Vedkommende må få tarifflønn. Han eller hun må tjene minst 13.000 SEK pr måned før skatt. Og oppholdstillatelsen er tidsbegrenset. Og: Vedkommende må eventuelt få fornyet sin oppholdstillatelse og arbeide i Sverige i minst fire år før det kan komme på tale å søke om permanent oppholdstillatelse.

Dersom Norge innførte en slik regel, kunne vi naturligvis, hvis vi ville, stille enda strengere krav.

Den svenske regelen ble innført i desember 2008.

Har den ført til en eksplosjon i arbeidsinnvandringen til Sverige?

Det er for tidlig å konkludere endelig. Ordningen har bare virket noen år, og den har primært virket i vanskelige økonomiske tider.  Slik statistikken fra det svenske Migrationsverket ser ut nå, er det imidlertid lite som tyder på at ordningen har gitt Sverige store problemer – kanskje snarere tvert imot. Og hadde den gjort det, ville antagelig svenske myndigheter endret ordningen.

Alt oppsummert: En liberalisering slik det her er snakk om, er nærmest en forenkling.  Å kalle det “fri arbeidsinnvandring”, slik E24 har gjort i et (nokså dårlig) intervju med meg, er likevel å strekke det langt. Ingen kan komme til Sverige uten at de allerede har en jobb, og kriteriene for å få et tidsbegrenset opphold er strenge.

Visjon og virkelighet het en bok jeg i sin tid hadde på skolen.

Fri migrasjon er fortsatt bare en visjon. Men det er en god visjon, fordi den høyst sannsynlig er økonomisk fornuftig, og- fremfor alt – moralsk riktig.

I virkelighetens verden må det kunne gå an å diskutere forsiktige justeringer i den innvandringspolitikken vi fører, uten at det skal føre til ramaskrik.

Norske bedrifter og offentlig sektor trenger å rekruttere kvalifisert arbeidskraft, også fra land utenfor EØS-området. Alle er enige om det.

Da bør vi også kunne diskutere måter å gjennomføre rekrutteringen på som er minst mulig byråkratisk.