I juli i år fattet Kunnskapsdepartementet endelig vedtak om at John Bauer-skolen i Bergen måtte tilbakebetale 2,9 mill. kroner til staten som følge av flere brudd på privatskoleloven. Vedtaket var et endelig punktum på en sak som hadde versert lenge – etter at det gjennom tilsyn var avdekket kritikkverdige forhold ved skolen. John Bauer-skolen i Oslo var på dette tidspunkt forlengst gått konkurs som følge av de kritikkverdige forholdene som ble avdekket, og som bl.a. førte til at elever søkte seg til andre skoler.
Man kan ha ulike oppfatninger om hvor alvorlige de kritikkverdige forholdene var. Det meste dreide seg om økonomi, mens lite dreide seg om tilbudet til elevene. Uansett fortjente skolen de reaksjonene den fikk. Bryter man loven, må man også bære følgene av det.
Det interessante med saken er hvilken enorm medieoppmerksomhet og politisk oppmerksomhet denne saken fikk. Til sammen dreide det seg om to skoler og ytterst få elever. Jeg har ikke funnet ut nøyaktig hvor mange, men jeg tror antallet elever ved John Bauers Oslo-skole var ca. 100. Likevel var saken hovedoppslag i NRK gjentatte ganger. Også kunnskapsministeren mente åpenbart at denne enkeltsaken var så stor at det var verdt opp til flere kommentarer fra statsråden.
Hvorfor nevne dette nå? Jo, fordi det nå verserer en annen sak, som får langt mindre oppmerksomhet, og som kanskje illustrerer et poeng. Saken er såvidt nevnt i NRK, og den har såvidt også blitt kommentert av kunnskapsministeren. Men selv om den, altså såvidt, har stått på trykk, blir det ikke noen større debatt. Det er visst ingen som syns den er like graverende som John Bauer-saken var.
Det denne saken gjelder, er nemlig ikke to skoler, men mange hundre skoler med titusenvis av elever. Nøyaktig hvor mange grunnskoler og videregående skoler – og elever – det dreier seg om, vet jeg ikke, men det er altså mange. Alt i alt er det gjennomført tilsyn med skolene i til sammen 72 kommuner og 18 fylker, altså i praksis nesten alle videregående skoler.
Og hva finner vi? Det viser seg at det er avvik fra sentrale lover og regler i hele 86 prosent av de undersøkte kommunene og fylkene. I kommunene er det avvik i 93 prosent av tilfellene, mens det i fylkene er avvik i 89 prosent av tilfellene. Ifølge Utdanningsdirektoratet er kommuner og fylker bare "i marginal utstrekning (..) kjent med eller følger regelverket". Og som det videre heter: "Det gjennomgående fraværet av fungerende systemer for intern kontroll representerer en markant risiko for at elevenes rettssikkerhet ikke blir ivaretatt og at elevene ikke får oppfylt sentrale rettigheter etter opplæringslovgivningen, med de negative konsekvenser for læringsutbyttet og skolemiljøet dette antas å ha".
Av ulike årsaker står det gjennomgående bedre til i de private enn i de offentlige skolene.
Spørsmålet er: Hvorfor blir ikke journalister og politikere like sjokkert over alle regelbruddene som skjer i den offentlige skolen, og som til og med kan berøre tilbudet til elevene mer enn det jukset Bauer-skolen ble tatt for?
Bauer-skolen i Oslo måtte legge ned, og skolen i Bergen måtte legge totalt om. Hva som skjer med de offentlige skolene, er ikke like opplagt. Det er tredje gang det avsløres store feil og mangler – eller som Utdanningsdirektoratet beskriver det: Kommunene og fylkenes "manglende oppfyllelse av lovpålagte plikter, herunder ivaretakelse av elevenes rettigheter, (er) på et kvalifisert uakseptabelt nivå".
Kommer noen av dem til å miste elever pga negativ medieomtale?
Kommer noen av dem til å gå konkurs?
Eller må noen betale store bøter?
Jeg tror ikke det.
En av utfordringene i norsk skole er at ansvarlig eier av skolene er den samme som skal bestemme hva som skjer om ting ikke fungerer og loven brytes. Er selvfølgelig grenser for hvor mye man kritiserer egen skoleledelse, men med en gang det er en privatskole, da skal det sies i fra.
Dette er et av mange eksempler på at den rødgrønne regjeringen er mer opptatt av at skolene skal være offentlige, og at “alle skal med” enn hvor godt tilbudet til den enkelte eleven er. Det er trist. Det er elever og foreldre det går ut over.
Hvorfor bruker du tall og sitater fra 2008, når det er kommet en ny undersøkelse for 2009?
Til 2009?: Du har rett. Jeg hadde googlet meg frem til feil pressemelding i Utdanningsdirektoratet. Men jeg tror det spiller liten rolle for resonnementet. I Utdanningsdirektoratets “Rapport fra felles nasjonalt tilsyn 2009” av 20.oktober 2009 heter det: “De nasjonale tilsynene i perioden 2006 – 2009 dokumenterer vedvarende svært høye avvik for kommunene og fylkeskommunene uten noen klar tendens til nedgang.”
Det bør sies at endel av de “reglene” Utdanningsdirektoratet sier ikke følges (f.eks. inndeling etter nivå) _ikke bør følges_, da de er i intern strid med andre og viktigere paragrafer i Opplæringsloven (rett til tilpasset opplæring – men denne retten innfris ikke den heller!).
Eg er heilt einig i at rapporten om manglande oppfølging av skulane frå skuleeigar burde fått mykje større merksemd. For det er det som vert avslørt i det statlege tilsynet. Dette er ikkje eit tilsyn som seier noko direkte om kvaliteten på skulane sitt læringsarbeid. Det statlege tilsynet ser etter kva system kommunane /skuleeigar har for å sjekke korleis skulane sikrar at elevane får den opplæring dei har krav på.
Dette er alvorleg for forskning og internasjonale undersøkingar seier noko om at det er ein manglande tilbakemeldingskultur i norsk skule, endå dette er avgjerande for å utvikle kvaliteten.
Det som då er mykje meir viktig å fokusere på enn om det er private eller offentlege skular som har best kvalitetssikring, er kvifor det er blitt slik.
I den siste rapporten frå UDIR er det sett fokus på manglande skulefagleg kompetanse i styringslinja på kommunalt nivå. Dette er også knytt opp til det som har skjedd med denne kompetansen i samband med omorganiseringa som har skjedd i kommune Norge frå 1992 og fram til i dag. Min påstand er at utviklinga av kvaliteten i norsk skule handlar om endring av kultur, fokus på mål og det å vurdere og setje krav til resultat. Dette stiller krav til både prosesskompetanse og til styringskompetanse på kommunenivå. For å få legitimitet og å vite kva mål og resultat som er avgjerande krev dette stor innsikt i skulane si verksemd.
Spørsmålet er då korleis nedbygging av denne kompetanse har kunne skjedd dei siste 17 åra utan at skiftande regjeringar har gripe inn. Har respekten for det kommunale sjølvstyret vore så stor at dette har vore viktigare enn å sikre kvalitetssikringa av elevane si opplæring. Denne debatten er det anudsynt å ta.