John Bauer og Adecco

Debatten om det private sykehjemmet Ammerudlunden i Oslo, den såkalte Adecco-saken, minner meg om saken om de private John Bauer-skolene for noen år tilbake. Dette er to private aktører som fikk være med å løse viktige samfunnsoppgaver, men som ikke viste seg tilliten verdig.

Det er selvsagt skuffende, men det er også ganske ergerlig, fordi det under gitte omstendigheter kan skape mistillit til private aktører generelt, fordi det kan sette den politiske debatten tilbake, og fordi det kan bidra til å skape et helt feil inntrykk av hva som egentlig er tema for den politiske debatten.

Hvordan utfallet av debatten blir, avhenger i stor grad av hvordan venstresiden ser seg tjent med å utnytte situasjonen.

Det er selvsagt ingen som aksepterer kriminell adferd eller brudd på avtaler som er inngått. Det viser bl.a. byrådets kontante reaksjon mot Adecco. Men når det er sagt, og støvet har lagt seg, er det flere prinsipielle debatter som bør føres:

Ett synspunkt som fremmes, bl.a. av SV og deler av Ap, er at det bare er ideelle aktører som skal få være med å løse oppgaver som det offentlige har ansvaret for. Det er et problematisk standpunkt av minst to grunner:

For det første er det ingen som kan forby noen å drive en skole og neppe heller et sykehjem og ta seg betalt for og tjene penger på det.

For det andre er det ikke soleklart hva en ideell virksomhet er. En genuint ideell virksomhet er basert på innsats fra frivillige amatører, mens det SV snakker om, antagelig er nokså profesjonelle organisasjoner med betalte medarbeidere. Slike organisasjoner kan i høy grad agere kommersielt, selv om det ikke deles ut utbytte.

Et alternativt synspunkt, som kan gjennomføres, er at det legges begrensninger på virksomheter som mottar offentlig støtte eller betaling for å løse oppgaver som det offentlige har ansvaret for. En slik begrensning kan f.eks. være at det ikke er lov å betale ut utbytte, slik vi har det for skoler i dag.  Private skoler som ikke får offentlig støtte, kan tjene så mye de vil. Private skoler som får offentlig støtte, har ikke lov til å ta ut utbytte. På de aller fleste andre områder er det ikke slik, men det vil altså SV gjerne gjøre noe med.

Spørsmålet man må stille seg, er hva man oppnår og hva man taper på å begrense mulighetene til å tjene penger for slike virksomheter og hva slags virksomheter som skal omfattes av forbudet. Det skal tydeligvis, ifølge SV, gjelde barnehager, men skal det også gjelde SAS?

Dersom det innføres slike begrensninger, må man regne med at færre aktører melder seg, og at færre vil være interessert i å bruke sin ekspertise, kapasitet og kreativitet på å være med og løse den aktuelle samfunnsoppgaven. Det betyr at både kompetansen og kapasiteten på det aktuelle området blir mindre. Næringslivet kan ikke overleve uten at det tjener penger – det er en av samfunnsoppgavene næringslivet har – og derfor kan det også bare i begrenset grad delta der det ikke er inntjeningsmuligheter.

For å bruke noen eksempler: Når færre aktører melder seg på skoleområdet, fordi det ikke er lov å tjene penger når man mottar offentlig støtte, går det antagelig utover tilbudet av skoler. Det blir mindre mangfold, innovasjon og kreativitet. Men det er ikke avgjørende negativt for kapasiteten, siden det er skoleplasser til alle i Norge. På barnehageområdet var det helt annerledes, for der manglet det plasser. Uten privates innsats, ville kapasiteten i dag vært langt mindre. Og slik vil det også være innen eldreomsorgen i årene som kommer: Det trengs både mer kapasitet, kompetanse og kreativitet enn det offentlige kan by på.

Det er nok i erkjennelse av at det tross alt finnes noen slike sammenhenger at SV, først nå, når barnehageutbyggingen langt på vei er fullført, lufter tanken om utbyttebegrensning i barnehagene. Men da må man, i rettferdighetens navn, også spørre seg selv om hva som er en fair og forutsigbar politikk. Bør myndighetene kunne “utnytte” privat næringsliv så mye de kan så lenge som mulig – for så å overraske med å endre rammebetingelsene fullstendig?

Men det er mer å tenke på.

Det er nemlig heller ikke sikkert at oppgavene blir løst med mindre ressursbruk totalt sett, slik SV ser ut til å forutsette, dersom man forbyr private virksomheter å tjene penger. Penger som deles ut i utbytte har ikke nødvendigvis en alternativ anvendelse i offentlig sektor, slik SV tror. Samlet sett kan nemlig ressursbruken være mer effektiv der man kan tjene penger enn der man ikke kan tjene penger – nettopp fordi man kan tjene penger. Hvis ikke SV tror på et slikt resonnement, men tror at alt overskudd er en form for unytting sløsing, bør kanskje SV vende tilbake til sin tro på planøkonomi.

Enda verre blir det når det legges til grunn at det er naturlig at næringslivet bryter lover og regler – at det nærmest er det som er å være næringsliv. Enkelte uttaler seg som om “alle” måtte forstå at Adecco og Bauer gjorde noe ulovlig, fordi de er en del av næringslivet. Hvis alt næringsliv er latent kriminelt, burde man vel egentlig gå inn for å forby det.

En viktig side ved debatten bør være hva slags kvalitetssikring og kontrollsystem man bør ha vis a vis private som mottar offentlig støtte eller betaling for å være med å løse viktige samfunnsoppgaver. Selv innførte jeg bl.a. et mye strengere tilsyn med privatskoler (dvs friskoler) som mottok støtte. Men samtidig må man ikke bli så fiksert på å å kontrollere private at man glemmer å føre tilsyn med offentlige aktører. Eller enda viktigere: At man unnlater å gjøre noe med de feil og mangler man finner i offentlige virksomheter.

Det er nemlig påfallende hvilken enormt stor sak det kan bli hvis en privat aktør, som f.eks. Bauer eller Adecco, bryter lover og regler. At offentlige skoler, f.eks., i langt større utstrekning bryter lover og regler, får nesten ingen oppmerksomhet overhodet. Jeg har skrevet om dette før på bloggen min – for den som måtte være interessert. Se Det er forskjell på skoler.

Så et naturlig spørsmål kunne kanskje være hva man gjør med de lov- og regelbrudd som avdekkes på offentlige sykehjem? Tar man disse like alvorlig som man tar Adecco-saken?

Helt til slutt er det grunn til å stille spørsmål ved lovene og reglene i seg selv. Når regler brytes i et så stort omfang som man av og til ser, f.eks. på skoleområdet, så er det kanskje noe galt med reglene? Er vi f.eks. helt sikre på at de ansatte på Adeccos sykehjem følte seg utnyttet, eller var det noe ved virksomheten som tvert om var attraktivt? Er i så fall reglene fleksible nok til å dekke ulike behov som ulike arbeidstakere har?

Det er mange interessante debatter å ta. Moralismen og dogmatismen som preger enkelte av debattene i kjølvannet av en skandale, er ikke det mest interessante.

8 kommentarer

    1. “Er vi f.eks. helt sikre på at de ansatte på Adeccos sykehjem følte seg utnyttet, eller var det noe ved virksomheten som tvert om var attraktivt?”
      Øh… ja? Hvis man ikke får betalt overtid for en arbeidsuke på 84 timer, kan vi ikke mer eller mindre gå ut fra at de ansatte følte seg utnyttet?

    2. Innen offentlig virksomhetsdrift brukes det i dag et vell av ulike driftsformer og eierstrukturer. Det kan være alt fra offentlige etater og institusjoner, offentlig eide bedrifter, interkommunale kooperasjoner, til private bedrifter. Og de fleste av oss, ja selv mange på høyrefløyen mener at sådant mangfold bare er bra siden dette bidrar til valgmuligheter. Men det mener ikke jeg.
      Våre politikere, byråkrater og ministre unnlater sjelden å fremheve den norske og nordiske blandingsøkonomi modellen som de naivt mener har utviklet vår velferd. Dette synes alltid å være tema når notabiliteter fra andre verdensdeler er på besøk. Og deres blinde tro bekreftes deretter gjerne av ansatte direktører i norske halvstatlige storkonsern som ministrene spesielt har valgt ut til å få noen timer i solen i samkvem med ministrene og de utenlandske notabilitetene. Bedriftseiere og ledere med eierinteresser tør de imidlertid aldri invitere, for de hadde trolig reagert strekt på ministrenes rosenrøde blinde tro på blandingsøkonomien.
      Gjennom mitt relativt lange liv i denne verden har jeg ikke hørt om et eneste veldrevet offentlig verk, offentlig bedrift eller institusjon. Aldri noensinne! Derimot hører jeg nesten daglig om veldrevne private bedrifter innen et vell av bransjer, alt fra handel, shipping, båtbygging, fiske, industri, gruvedrift, teknologi, medisin, og mye mere til.
      Ja vel så har privateide ADECO ikke gjort jobben sin bra i Oslo og Oppegård. Men det fine med private omsorgsentreprenører som ADECO, er at de kan avskjediges på dagen om grove feil og misforhold oppdages, mens ditto avsløringer med offentlig operatører stort sett bare feies under teppet.
      Den ytterst ansvarlige ADECO-direktøren var da også voksen nok til å trekke seg fra sin stilling relativt kort etter misforholdene ble oppdaget. Og det skjer nesten aldri når det gjelder offentlige sjefer med tilsvarende ansvar. For de blir sittende i sine stillinger, eller sparkes de bare høyere oppover i hierarkiet. Den eneste offentlige omsorgsarbeideren jeg i farten kan huske å ha fått sparken, var en pleier fra Sør-Trøndelag. Men så hadde han da også tatt livet av et stort antall pleietrengende eldre?
      Offentlig drift er noe dritt. Det fremmer kameraderi og uansvarlighet, samtidig som ledere som misskjøter seg nesten alltid unngår å bli straffet. For ikke å bli misforstått vil jeg si jeg ikke er i mot offentlig myndigheter, bare offentlig drift. Myndighetenes rolle bør være å sette rammer og holde kontroll over at rammene holdes. Selve driften bør overlates til private entreprenører, men selvsagt under ansvar.
      Ser man på den pågående ADECO-saken så må alle nå ha oppdaget at denne saken alt var kjent av byråkratene i Oslo kommune så tidlig som for 6-7 år siden, men intet ble gjort. Og akkurat det tyder på at det er noe aldeles galt med hvordan den offentlige kontrollen har blitt gjennomført fra myndighetenes siden. Jeg våger derfor å mene at Oslos og Oppegårds offentlige kontrollmyndigheter har utvist like grove feil i denne saken, som ADECO. Men i Oslo eller Oppegård har ingen byråkrater påtatt seg noe ansvar for dette. Og dette viser den STORE forskjellen det er mellom ansvarlighet i offentlig og privat virksomhet?
      Med vennlig hilsen
      fra den liberale berserken

    3. Til jassågitt: Såvidt jeg har forstått, fikk de overtidsbetalt hvis de ble pålagt overtid – mens de ikke fikk overtidsbetalt, dersom de selv valgte å jobbe overtid. Men det betyr jo ikke at de jobbet gratis. Poenget var vel i så fall at de ønsket å avspasere siden, dvs. jobbe intensivt i én periode for så å få fri i en annen – slik logikken også er i en del yrker, f.eks. for folk som jobber i Nordsjøen. Det var ulovlig å jobbe slik på sykehjem, men det betyr jo ikke nødvendigvis at alle ansatte mislikte det, eller at det, objektivt sett, var uforsvarlig.

    4. Innrøm det Kristin… Dette var pinlig for Deg og dine likesinnede i tankebobla Civita som alltid mener at det private næringslivet er bedre og mer effektive enn det offentlige. Dette viser nok en gang at en ikke skal være altfor eplekjekk i debatter ang. det offentlige og det private alternativ. Forstår du har behov for å forsvare ditt standpunkt, men du får nok litt problem her. Selvfølgelig vil dere igjen skylde på det offentlige at de ikke har etablert gode nok kontrollrutiner osv. og derfor til slutt, har de skyld i at for.eks. Adecco brøt loven.Når det gjelder ditt svar til “jassågitt” ang. overtid og arbeidstid, står det klart i “Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern (Arbeidsmiljøloven, som kan kjøpes på http://www.gyldendal.no/arbeidsliv)§10-4 Allminnelig arbeidstid- “Den alminnelige arbeidstid må ikke overstige ni timer i løpet av 24 timer og 40 timer i løpet av sju dager” § 10-6 Overtid – Overtidsarbeidet må ikke overstige ti timer i løpet av sju dager, 25 timer i fire sammenhengende uker og 200 timer innenfor en periode på 52 uker. Så selv om enkelte arbeidstakere ikke mislikte arbeidstida eller arbeidsforholda som du antyder, har arbeidsgiver likevel det fulle ansvar for at Arbeidsmiljøloven overholdes.

    5. Ser Sveinung er ute og misbruker bloggen din igjen, Kristin. Hans enfoldige sjel vet tydeligvis ikke hva avspassering er….
      Vennlig hilsen bersrken

    6. Dette syns jeg var skuffende; “…f.eks. for folk som jobber i Nordsjøen.” Hvor godt kjenner du egentlig dette regelverket? For et første; dersom man tar man ut en time overtid i fritid, får du som regel en prosentvis mer-tid. Dvs 1 timer overtid kan gi 1 time + 30 minutter overtid i avspasering. Dette gjelder også om du jobber ugunstige skift. Dette fremmer like vilkår mellom aktørene i bransjen. Når det gjelder Nordsjøen er det sånn at det er tvungen uttak av fritid samtidig som man i felleskap med det offentlige har skapt svært gode vilkår. Bedriften bidrar med særs god lønn samtidig som staten bidrar med svært rause skatteordninger for den enkelt, dersom du jobber offshore.
      Du sier også at det det stadig er offentlige sykehjem/aktører som bryter loven. Vel, argumentet ligner veldig på tenåringer som vil være sent ute. “Fordi det offentlige bryter loven, skal vi få gjøre det og”.
      Det siste er dette om lover som brytes, privat og offentlig. Loven som omhandler lovbrudd i helsetjenestene er forholdsvis vanskelig å bevise, fordi det er svært mange nyanser, når det kommer til individuell pleie. Derimot er arbeidsmiljøloven så basic, at den brytes svært sjelden i det offentlige. Faktisk brytes den svært sjelden, i både offentlig og privat sektor. Dersom man ikke klarer å overholde en forholdsvis enkel lov, hvordan ligger de an med å følge lover og regler ellers?

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg