Jeg tror at Audun Lysbakken gjerne vil vel i integreringspolitikken. Jeg tror også at han grunnleggende sett har en positiv holdning til innvandring. Men måten han kommuniserer på, gjør at han etterlater et utydelig bilde. Den ene dagen er han veldig opptatt av å fortelle at integreringen i Norge går bra, mens han den neste dagen snakker om innvandrere og mangel på integrering som et stort problem.
Nå vil sikkert noen si at det må være mulig å ha to tanker i hodet samtidig, og at det må være mulig – selv for en politiker – å være nyansert. At integreringen i all hovedsak går meget bra, betyr jo ikke at den er problemfri. Det er riktig. Men Lysbakken og hans kolleger i SV virker ikke nyanserte når de snakker om "gettoer" og en "klassedelt by", bare fordi andelen elever med såkalt minoritetsspråklig bakgrunn varierer mellom skolene i Oslo.
Ifølge mediene skal Lysbakken legge frem en integreringspolitisk plattform for SVs landsstyre kommende helg. Denne plattformen skal det bli spennende å se. Foreløpig har Lysbakken nøyd seg med et utspill, der han tar til orde for å justere skolegrensene i Oslo, slik at de såkalte minoritetsspråklige elevene blir bedre fordelt. Han har også antydet at det kommer andre forslag, men avviser at han går inn for bussing.
Det er flere problemer med Lysbakkens utspill. Her er noen av dem:
1. Justering av skolegrensene er det ingen som er imot. Det skjer hele tiden – hvert eneste år – bl.a. som en følge av befolkningsveksten, flyttemønstre, bygging av nye skoler osv. Når det skjer kan man selvsagt også ta hensyn til sammensetningen av elevgruppen. Slike justeringer er altså uproblematiske for politikerne, selv om de ofte kan føre til protester fra foreldrene.
2. Slike justeringer vil i liten grad løse det "problemet" Lysbakken mener vi har – nemlig at noen skoler har en høy andel såkalte minoritetsspråklige elever, mens andre skoler har en lav andel. Skal man gjøre noe med dette "problemet", må man flytte elever over store strekninger i byen. Det må i så fall bety en form for bussing, som Lysbakken har sagt han er imot. Det vil samtidig måtte bety at man opphever elevenes lovfestede rett til å gå på nærskolen. Alt oppsummert: Bussing er et så drastisk tiltak at man, i et liberalt demokrati, må ha svært gode grunner for å innføre det. Så gode grunner finnes ikke i Norge.
3. Det er problematisk at Lysbakken og SV hele tiden omtaler det som et problem at elevgruppene er forskjellige. "Det er ingenting som er så farlig for integreringen som når barn med ulik bakgrunn vokser opp helt adskilt fra hverandre", sier Lysbakken – men det er en påstand som må begrunnes bedre. Hva mener han med "ulik bakgrunn"? Er det ulik etnisk bakgrunn, ulik hudfarge eller ulikt stempel som "innvandrer" eller "innfødt" i henhold til SSBs definisjoner? Etter min mening bør barn i Oslo-skolen slippe å bli gruppert etter etnisitet og hudfarge. I dag har nordmenn, og særlig barn i Norge, forskjellig hudfarge, og det er ikke et problem.
4. Konfrontert med en slik innvending, vil sikkert SV si at de egentlig ikke er opptatt av etnisitet eller hudfarge – men av språk. Det kan selvsagt være uheldig dersom for mange elever på en skole snakker dårlig norsk, men er det, rent faktisk, et stort problem? Det som er helt sikkert, er at begrepet "minoritetsspråklig" lett kan virke misvisende. De såkalte minoritetsspråklige elevene i Oslo-skolen snakker for det meste utmerket norsk. De er stort sett født i Norge og snakker norsk som enhver annen nordmann. De har riktig nok den fordelen at de ofte også kan et annet språk, men det gjør dem jo ikke til dårligere elever – snarere tvert imot. (Dagbladet skriver i dag at "norskspråklige elever er i ferd med å bli mindretall på 58 osloskoler", men det betyr selvsagt ikke at flertallet på disse skolene ikke snakker norsk!)
5. Det er heller ingenting som tyder på at skoler med en høy andel såkalte minoritetsspråklige elever er spesielt dårlige skoler – tvert om. Oslo-skolen utmerker seg jo positivt ved at minoritetselevene gjør det meget bra og, såvidt jeg husker, leser bedre enn majoritetslevene i landet for øvrig gjør.
6. Det er mulig at SV hverken tenker på etnisitet, hudfarge eller språk – men på noe helt annet – nemlig økonomi. Det virker som om SV mener at innvandrere tilhører en slags underklasse, men det er feil. Det sier seg selv at innvandrere, i gjennomsnitt, må tjene mindre enn befolkningen for øvrig. Slik må det være, så lenge det kommer innvandrere til Norge, og særlig så lenge andelen flyktninger og familiegjenforente innvandrere er høy. Man er tross alt ikke operativ på arbeidsmarkedet dagen etter ankomst. Men når det er sagt, går det – som Lysbakken ofte også påpeker – ganske bra: Innvandrere har høy deltagelse i arbeidslivet, de får stadig høyere utdanning, inntekten deres øker med tiden, og det er stadig flere som eier sin egen bolig.
7. Det er også feil å etterlate inntrykk av at det er en voldsom opphopning av innvandrere i visse bydeler, og at vi har eller er i ferd med å få gettoer, altså slumområder, i Norge. De "dårligste" strøkene i Oslo i dag er langt, langt bedre enn de dårligste strøkene var da jeg vokste opp. Innvandrertettheten i de mest innvandrertette bydelene i Oslo er meget lav sammenlignet med byer i andre land. Forskjellen mellom bydelene når det gjelder boligstruktur er samtidig mye mindre enn den er i andre land, fordi det både er blokker og småhus i alle bydeler. Innvandrere som "stiger i gradene" behøver altså ikke å flytte ut av bydelen – f.eks. fra øst til vest – for å skaffe seg en bedre bolig. At det er blitt slik, skyldes bl.a. at det er satset mye på at folk skal kunne eie sin egen bolig i Norge, og at vi skal stimulere til småhusbebyggelse.
8. Til slutt dette: Jeg slutter ikke å forundres over at ikke SV tenker mer på positive stimuleringstiltak og frivillighet – fremfor tvangstiltak. Flere friskoler, for eksempel, vil kunne gi oss flere skoler med mye mer heterogene elevgrupper, der elevene – frivillig – kommer fra hele byen. Forskningen viser at friskoler ikke skaper større sosiale skiller – kanskje er det tvert om.
9. Det kan hende at Lysbakkens utspill tilføres mer substans når den varslede plattformen legges frem. Foreløpig er det veldig luftige tanker basert på et problem som er utydelig begrunnet. Dessuten er det nokså urealistisk, for som også Utdanningsetaten i Oslo sier: Folk har en tendens til å bosette seg der de vil.
Lysbakken balanserer på line når han både prøver å fortelle oss at integreringen går svært bra, og at den går svært dårlig.
Han risikerer å falle ned på feil side.