Feilslått boligpolitikk?

I dag skriver journalist Trude Ringheim en artikkel i Dagbladet, som viser at hun har forstått at det er viktig å skille mellom etnisitet og språkkunnskaper i Oslo-skolen. Hun skriver også, ganske riktig, at minoritetselevene gjør det bra i Oslo-skolen, og at behovet for bussing eller andre radikale tiltak ikke kan vurderes ut fra antallet minoritetselever på skolene. Omlag halvparten av disse elevene snakker helt utmerket norsk.

Den andre halvparten trenger spesielle tiltak – i hvert fall i en periode. Venstresiden antyder bussing som et slikt tiltak, mens byrådet sier nei til bussing og i stedet vil bruke andre virkemidler.

Ringheim har også rett i at segregeringen i skolene ikke skyldes skolepolitikken, men bostedssegregeringen. Men jeg tror hun tar feil når hun mener at bostedssegregeringen skyldes en "feilslått boligpolitikk".

Det finnes ingen store byer, meg bekjent, der forholdene er nøyaktig like i hele byen. Det er faktisk heller ikke ønskelig eller mulig. Alle byer bør ha et variert tilbud av boliger, som passer menneskers ulike livssituasjon, økonomi, preferanser og livsfaser. Hvis man også kan skape en god variasjon av boliger i alle deler av byen, er det en fordel.

Men politikere er ikke overmennesker, vi har ikke planøkonomi, og vi driver ikke med tvangsflytting av mennesker. Politikere skal reparere skjevheter i samfunnet, men de skal ikke rette ut alle ulikheter, ta fra oss friheten eller vårt personlige ansvar. En "perfekt" boligstruktur, der alt er likt, er derfor bare en tegnebrettsvisjon, som (heldigvis) aldri kan realiseres i praksis.
 
Hva så med boligpolitikken i Oslo? Er den så feilslått?

Civita har undersøkt betydningen av boligstrukturen i Oslo for integreringen av innvandrere. Konklusjonen er at konsen-trasjonen av innvandrere i de mest innvandrertette bydelene i Oslo er mye lavere enn den er i de mest innvandrertette bydelene i våre naboland. Årsaken til det igjen er at boligstrukturen er mye mer variert; at det finnes både blokker og småhus i alle bydeler. Også når vi ser på graden av eierskap skiller Norge seg ut: Innvandrere i Norge eier i mye større grad sine boliger enn innvandrere gjør i andre land.

Årsaken til at det er blitt slik, skyldes flere forhold, men kanskje særlig borgerlige partiers ønske om å bygge småhus og den norske selveierpolitikken. Den private eiendomsretten står meget sterkt i Norge. Den lave boligskatten, som rent samfunnsøkonomisk er et problem, er altså en medalje som muligens også har en forside: Den kan ha bidratt til en bedre boligstruktur og bedre integrering av innvandrere i det norske boligmarkedet.

Boligpolitikken har helt sikkert ikke vært perfekt i Oslo. Det er sikkert mye som kunne vært gjort bedre, og som kan gjøres bedre. Men når Ringheim og andre med bred penn slår fast at boligpolitikken har vært "feilslått", er det grunn til å stille et spørsmål: I hvilke andre storbyer, som det er naturlig å sammenligne Oslo med, har man ført en boligpolitikk som har gitt bedre resultater for integreringen, bl.a. av elever med innvandrerbakgrunn?

Civita-notatet om integrering og boligstruktur er for øvrig vel verdt å lese. Du finner det her.

2 kommentarer
    1. Kristin Clemet skriver mye klokt. Det er selvfølgelig ikke hudfargen, men språkkunnskapene som er veldig skjevt fordelt i Oslo. Jeg har gått nærmere igjennom resultatene i de siste nasjonale leseprøvene for ungdomstrinnet. De viste til dels dramatiske forskjeller hvor færre enn 10% av elevene på beste vestkant var under “kritisk grense”, mens det f eks på Romsås var over 80%. (Snittet var rundt 30%)
      Vi kan heller ikke se bort i fra at bostedssegregeringen har ført til at vi nå har enkelte skoler helt uten etnisk norske barn.Det gir store utfordringer.
      For øvrig har familier hvor det ikke snakkes norsk hjemme et selvstendig ansvar for at barna likevel får nødvendig språkstimulering i skole eller barnehage.

    2. Etter å ha brukt det meste av mitt voksne liv på å studere boligmarkeder i Norge og ellers i verden, vil jeg påstå at boligmarkedet i Norge har to hovedproblemer.
      1. Eiendomsretten i Norge står for svakt i Norge
      2. De direkte boligskattene er for lave
      Den svake eiendomsretten kommer til uttrykk i at en f.eks. i Oslo regulerer hvilke størrelser leilihetene skal ha.
      De lave direkte boligskattene har ført til at det har utviklet seg en betydelig kultur for indirekte boligskatter.
      Begge disse elementene er med på å bidra til høyere boligpriser enn hva vi ville ha hatt gjennom en ren markedsløsning. Denne politiske tuklingen med markedet er selvfølgelig meget skadelig.
      Det at forholdsvis mange invandrere i Norge eier sin egen bolig er et resultat av lave boligpriser på 90-tallet. Med dagens boligpriser så vil en person som kommer som flykning til Norge i 2010 ha en svært tung vei inn i boligmarkedet.
      Dagens boligpolitikk skaper større økonomiske skiller i samfunne og vanskeliggjør integrering.

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg