Det er lett å stille seg kritisk til den filmen som Justis- og beredskapsdepartementet lanserte i forrige uke.
Det er ikke kritikkverdig at departementet informerer om den politikken som føres, eller at man bruker film som medium. Det som, etter min mening, er uheldig, er at Anders Anundsen deltar i filmen sammen med sine embets- og tjenestemenn, bl.a. ved å intervjue dem. Embets- og tjenestemenn i departementenes underliggende etater har lojalitetsplikt overfor statsråden, som på sin side har instruksjonsrett. Men embets- og tjenestemenn skal også ivareta, og få anledning til å ivareta, sin faglige nøytralitet og integritet. Det er vanskelig, dersom skillet mellom fag og politikk viskes ut.
Det er ikke ulovlig å lage en slik film, men det er, etter min mening, lite skjønnsomt og uttrykk for en svak rolleforståelse. Embets- og tjenestemenn, som skal være like lojale overfor enhver regjering, bør ikke opptre som kulisser eller håndlangere for en statsråd når eller dersom han er ute i partipolitisk ærend. Anundsen mener at han ikke er det, men selv om han ikke mener det selv, burde det være lett å forutse at andre kunne oppfatte det slik, særlig når filmen lanseres i en valgkamp. Det i seg selv burde fått ham til å unnlate å lage filmen slik og til å lansere den nå. Han kunne i stedet fått Fremskrittspartiet til å lage en film om alt det gode Anundsen og Frp mener at Regjeringen har fått til – gjerne med seg selv i hovedrollen.
Da jeg sist fredag deltok i NRK Kulturnytts fredagspanel var filmen til Anundsen tema. Vi ble spurt om mediene kaster stein i glasshus når de kritiserer Anundsen, siden stadig mer av journalistikken er betalt av annonsører. Svaret på det er, etter min mening, nei – men jeg tillot meg å nevne at pressen nok likevel er litt dobbeltmoralsk.
For selv om pressen svinger seg til de store høyder i sin kritikk av den uheldige rolleblandingen i filmen til Anundsen, betyr ikke det at pressen alltid er opptatt av uheldig rolleblanding. Hvorvidt slike saker slås opp og kritiseres, avhenger i høy grad av hvem som blander roller og hva saken gjelder. Jeg nevnte ett eksempel i programmet – men jeg har nå kommet på ett til:
I 2008 utga daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre en bok – Å gjøre en forskjell . I Aftenposten 28.juni samme år fremkommer det, i en nokså beskjeden artikkel, at det, som også skulle bli en “ganske personlig beretning”, var kommet til ved hjelp av flere medarbeidere i departementet. En egen “ressursgruppe” arbeidet med boken, der bl.a. den påtroppende FN-ambassadøren, som også har vært statssekretær for Arbeiderpartiet, deltok. En tidligere utenriksredaktør i NRK, som på dette tidspunkt jobbet i UD, hadde visstnok den mest sentrale rollen i arbeidet med boken.
Daværende stortingsrepresentant og Høyre-leder Erna Solberg mente at bokskrivingen kunne “åpne for rolleblanding mellom embetsverket og den politiske ledelsen”, og det mente tydeligvis enkelte i departementet også, men ingen ville stå åpent frem.
Det er vanskelig å finne særlig mer kritikk av dette prosjektet enn de få avsnittene som sto i denne Aftenposten-artikkelen.
Noen år senere ville Jonas Gahr Støre skrive bok igjen, denne gangen ved å bruke UD-midler til å betale en ekstern forfatter, men dette prosjektet ble skrinlagt, fordi man hadde glemt å følge anskaffelsesreglementet.
Spørsmålet som reiser seg, er om det er noen prinsipiell forskjell på filmen Anundsen fikk laget og boken Støre fikk skrevet?
Jeg syns det er veldig vanskelig å se det.
Men hvis det ikke er noen forskjell av prinsipiell betydning, er det et annet spørsmål som melder seg: Hvorfor får Anundsen så voldsomt mye kritikk i mediene – mens Støre, såvidt jeg husker, nesten ikke ble kritisert?
Kan noen forklare meg det?
