I Dagbladet i dag skriver jeg følgende:

Menneskerettigheter: Fredag arrangerte Senter for menneskerettigheter ved UiO og PRIO et akademisk seminar om «post-conflict justice», der Lidia Yusupova holdt hovedtalen. Yusupova var i Norge i anledning Oslo Freedom Forum, og arrangementet var det siste av flere i kjølvannet av Oslo Freedom Forums egne arrangementer, som fant sted tidligere i uken.

Til sammen har mer enn 40 forkjempere for frihet og menneskerettigheter fra hele verden vært i Oslo i forbindelse med Oslo Freedom Forum. De har fortalt sine historier på en måte som har gjort dypt inntrykk på de som hørte på. Det er mennesker som har vært fengslet, torturert og trakassert for sine meninger, for sin seksuelle legning, for sin klesdrakt og for sin tro. Det er mennesker uten ytringsfrihet eller adgang til mediene i sine hjemland, og det er mennesker som ikke kan vende tilbake til sine hjemland uten å bli arrestert. Men det er også mennesker som bringer håp, fordi de har vist at det nytter å kjempe.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Oslo Freedom Forum, som fant sted for andre gang, er et unikt arrangement. Sjelden, kanskje aldri, samles så mange viktige forkjempere for menneskerettigheter verden over. Alle de som har stått og står midt i kampen, fortalte den samme historien – om hvor viktig det er at de kan komme hit og tale fritt, at noen lytter, at de kan møte hverandre, inspirere oss til å bry oss og spre håp for fremtiden.

Arrangementet ble dekket av internasjonale medier som Al Jazeera, CNN, Time, The Economist, New York Times Magazine, Wall Street Journal, Al-Arab, The Sunday Times og de store avisene i våre naboland. Også norske medier, som VG, TV2 og Aftenposten, har fulgt arrangementet tett.

Klassekampen og Dagsavisen har vært nesten helt fraværende. Men mer oppsiktsvekkende har kanskje Dagbladets rolle vært. Fremfor å dekke en viktig konferanse, har avisen valgt å la seg bruke i en kampanje mot konferansen, iscenesatt av Magnus Marsdal og Manifest.

Magnus Marsdal hevder at to venezuelanske deltagere på Oslo Freedom Forum, nemlig en kjent opposisjonspolitiker som er nektet å delta i valg, og sjefen for en radio- og TV-stasjon som er nektet konsesjon, har vært delaktige i et kuppforsøk mot Hugo Chavez i 2002. Selv benekter de dette, og Amnesty International, som forsøker å undersøke slike påstander, finner ikke noe bevis for at dette er sant. De to det gjelder, Leopoldo López og Marcel Granier, har for øvrig holdt taler på åpne møter i Oslo (hvorav ett kan sees på video på www.civita.no), de har svart på spørsmål fra publikum, og de har stilt seg til rådighet for pressen. López ga også et intervju om det samme til Morgenbladet i fjor.

Lite av dette har interessert Dagbladet eller Manifest. De har i stedet vært opptatt av å diskreditere Oslo Freedom Forum og Civita og mener at det er Marsdal og jeg som bør debattere hendelsene i Venezuela i 2002. Marsdal har blant annet vært opptatt av å få til en debatt med meg i Dagsnytt 18, og NRK ville gjerne la seg bruke. Som en av journalistene i en annen NRK-redaksjon, som var ute i samme ærend, sa til meg: Marsdal er jo en «morsom debattant». Dette, antar jeg, i motsetning til de 40 menneskerettsforkjemperne, som Dagsnytt 18 ikke har villet intervjue.

Gjør Marsdal og Manifest dette av godhet for frihets- og menneskerettighetskampen? 

Selvsagt ikke. Da hadde de ikke gjort det på denne måten. Da hadde de ikke iscenesatt en nøye planlagt kampanje, som ? hvis den lyktes ? skulle ødelegge forumet, skremme støttespillerne og ta oppmerksomheten bort fra Rebiya Kadeer, Mart Laar, Muktar Mai, Gilbert Tuhabonye, Kang Chol-Hwan, Marina Nemat, Anwar Ibrahim, Lubna Hussain, Guadalupe Llori, Lidia Yusupova, Clara Rojas, Kasha Jacqueline og mange andre frihetskjempere, som kom til Oslo for å få oppmerksomhet omkring grove brudd på menneskerettighetene i sine hjemland.

Det ville forøvrig vært dypt ironisk om folkene i Manifest, som selv er sosialister og kommunister med bakgrunn fra bl.a. partiet Rødt, skulle være opptatt av å forsvare Civita mot å omgås mennesker med en tvilsom politisk bakgrunn.

Magnus Marsdal er mest opptatt av å forsvare Hugo Chavez, ødelegge Oslo Freedom Forum og skandalisere Civita. Det kan ingen nekte han. Marsdal bestemmer selv sin dagsorden, men han bestemmer heldigvis ikke min.

La meg avslutningsvis presisere at den koblingen Marsdal og Dagbladet har gjort mellom Civita og Oslo Freedom Forum for det meste er feil. Civita er en av flere samarbeidspartnere i Norge, hvorav samtlige er listet på Oslo Freedom Forums hjemmeside, der også gjestelisten har ligget åpent fremme svært lenge. Civita bidrar med praktisk hjelp her i Norge, bl.a. med flere frivillige medarbeidere under avviklingen av selve arrangementet.

Selv er jeg ikke ekspert på Venezuela. Men jeg er helt uenig med Magnus Marsdal, som mener at Hugo Chavez gjør svært mye godt for den venezuelanske befolkning og i det store og hele minner om Einar Gerhardsen.

I Dagbladet i dag skriver jeg følgende:

Menneskerettigheter: Fredag arrangerte Senter for menneskerettigheter ved UiO og PRIO et akademisk seminar om «post-conflict justice», der Lidia Yusupova holdt hovedtalen. Yusupova var i Norge i anledning Oslo Freedom Forum, og arrangementet var det siste av flere i kjølvannet av Oslo Freedom Forums egne arrangementer, som fant sted tidligere i uken.

Til sammen har mer enn 40 forkjempere for frihet og menneskerettigheter fra hele verden vært i Oslo i forbindelse med Oslo Freedom Forum. De har fortalt sine historier på en måte som har gjort dypt inntrykk på de som hørte på. Det er mennesker som har vært fengslet, torturert og trakassert for sine meninger, for sin seksuelle legning, for sin klesdrakt og for sin tro. Det er mennesker uten ytringsfrihet eller adgang til mediene i sine hjemland, og det er mennesker som ikke kan vende tilbake til sine hjemland uten å bli arrestert. Men det er også mennesker som bringer håp, fordi de har vist at det nytter å kjempe.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Oslo Freedom Forum, som fant sted for andre gang, er et unikt arrangement. Sjelden, kanskje aldri, samles så mange viktige forkjempere for menneskerettigheter verden over. Alle de som har stått og står midt i kampen, fortalte den samme historien – om hvor viktig det er at de kan komme hit og tale fritt, at noen lytter, at de kan møte hverandre, inspirere oss til å bry oss og spre håp for fremtiden.

Arrangementet ble dekket av internasjonale medier som Al Jazeera, CNN, Time, The Economist, New York Times Magazine, Wall Street Journal, Al-Arab, The Sunday Times og de store avisene i våre naboland. Også norske medier, som VG, TV2 og Aftenposten, har fulgt arrangementet tett.

Klassekampen og Dagsavisen har vært nesten helt fraværende. Men mer oppsiktsvekkende har kanskje Dagbladets rolle vært. Fremfor å dekke en viktig konferanse, har avisen valgt å la seg bruke i en kampanje mot konferansen, iscenesatt av Magnus Marsdal og Manifest.

Magnus Marsdal hevder at to venezuelanske deltagere på Oslo Freedom Forum, nemlig en kjent opposisjonspolitiker som er nektet å delta i valg, og sjefen for en radio- og TV-stasjon som er nektet konsesjon, har vært delaktige i et kuppforsøk mot Hugo Chavez i 2002. Selv benekter de dette, og Amnesty International, som forsøker å undersøke slike påstander, finner ikke noe bevis for at dette er sant. De to det gjelder, Leopoldo López og Marcel Granier, har for øvrig holdt taler på åpne møter i Oslo (hvorav ett kan sees på video på www.civita.no), de har svart på spørsmål fra publikum, og de har stilt seg til rådighet for pressen. López ga også et intervju om det samme til Morgenbladet i fjor.

Lite av dette har interessert Dagbladet eller Manifest. De har i stedet vært opptatt av å diskreditere Oslo Freedom Forum og Civita og mener at det er Marsdal og jeg som bør debattere hendelsene i Venezuela i 2002. Marsdal har blant annet vært opptatt av å få til en debatt med meg i Dagsnytt 18, og NRK ville gjerne la seg bruke. Som en av journalistene i en annen NRK-redaksjon, som var ute i samme ærend, sa til meg: Marsdal er jo en «morsom debattant». Dette, antar jeg, i motsetning til de 40 menneskerettsforkjemperne, som Dagsnytt 18 ikke har villet intervjue.

Gjør Marsdal og Manifest dette av godhet for frihets- og menneskerettighetskampen? 

Selvsagt ikke. Da hadde de ikke gjort det på denne måten. Da hadde de ikke iscenesatt en nøye planlagt kampanje, som ? hvis den lyktes ? skulle ødelegge forumet, skremme støttespillerne og ta oppmerksomheten bort fra Rebiya Kadeer, Mart Laar, Muktar Mai, Gilbert Tuhabonye, Kang Chol-Hwan, Marina Nemat, Anwar Ibrahim, Lubna Hussain, Guadalupe Llori, Lidia Yusupova, Clara Rojas, Kasha Jacqueline og mange andre frihetskjempere, som kom til Oslo for å få oppmerksomhet omkring grove brudd på menneskerettighetene i sine hjemland.

Det ville forøvrig vært dypt ironisk om folkene i Manifest, som selv er sosialister og kommunister med bakgrunn fra bl.a. partiet Rødt, skulle være opptatt av å forsvare Civita mot å omgås mennesker med en tvilsom politisk bakgrunn.

Magnus Marsdal er mest opptatt av å forsvare Hugo Chavez, ødelegge Oslo Freedom Forum og skandalisere Civita. Det kan ingen nekte han. Marsdal bestemmer selv sin dagsorden, men han bestemmer heldigvis ikke min.

La meg avslutningsvis presisere at den koblingen Marsdal og Dagbladet har gjort mellom Civita og Oslo Freedom Forum for det meste er feil. Civita er en av flere samarbeidspartnere i Norge, hvorav samtlige er listet på Oslo Freedom Forums hjemmeside, der også gjestelisten har ligget åpent fremme svært lenge. Civita bidrar med praktisk hjelp her i Norge, bl.a. med flere frivillige medarbeidere under avviklingen av selve arrangementet.

Selv er jeg ikke ekspert på Venezuela. Men jeg er helt uenig med Magnus Marsdal, som mener at Hugo Chavez gjør svært mye godt for den venezuelanske befolkning og i det store og hele minner om Einar Gerhardsen.

I forrige uke sto det et helt spesielt innlegg på trykk i Aftenposten. Tidligere stortingsrepresentant for SV, Olav Gunnar Ballo, beklaget i sterke og tydelige ordelag at han i sin tid – for ca. 10 år siden – hadde latt seg rive med i en mediestorm mot daværende helsedirektør Anne Alvik. Den voldsomme kritikken av Alvik den gangen førte til at hun til slutt gikk av som helsedirektør.

Nå har Alvik skrevet bok, og det har omsider gått opp for flere at kritikken som ble rettet mot henne den gangen, var grunnløs. Lottelise Folge, som har anmeldt boken for Aftenposten, kaller det en “trist historie”, og det synes da også alle å være enige om i dag. Ballo er dessuten ikke den eneste som har beklaget. Også Inge Lønning har i Vårt Land sagt unnskyld for måten han opptrådte på da saken stormet som verst.

Det er voksent gjort å si unnskyld. Men når får vi høre at journalistene og mediene sier unnskyld? Kommer det noen gang til å skje?

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

NRK Søndagsavisen i går var i så måte en talende affære. Saken skulle diskuteres, og både Ballo, Alvik og en medieforsker var i studio. Men den eller de journalistene som drev frem saken og kritikken mot Alvik, var ikke til stede. Aftenposten, som den gangen ledet an i kritikken, hadde visstnok ikke anledning til å møte i studio!

I stedet møtte Marie Simonsen fra Dagbladet. Hun fulgte ikke denne saken og kunne derfor ikke si noe som helst – annet enn alt det pressen vanligvis forsvarer seg med. Hun var bl.a. opptatt av å få frem hvor lett politikerne hev seg på kritikk når det var opportunt, og slik sett mente hun det var typisk for situasjonen at det nå var politikerne som måtte beklage.

Ja, det er typisk, men ikke på den måten Simonsen tror. Det typiske ved situasjonen er ikke at politikerne beklager, men at pressen ikke beklager. Det mest typiske var altså ikke at politikerne kom til Søndagsavisen og deltok i debatten, men at de ansvarlige i pressen ikke gjorde det.

Det burde de ha gjort, for dette er en sak Aftenposten til og med har fått et Skup-diplom for. Lottelise Folge siterer fra Skup-juryens begrunnelse: 

«I disse dager etterforsker politiet om en overlege ved Bærum sykehus kan stå bak en rekke tilfeller av drap ved aktiv dødshjelp. Alt tyder på at (journalistens) grundige reportasjer var avgjørende for at saken ikke ble begravd i helsebyråkratiets skuffer. Hans journalistikk avslørte ikke bare nære forbindelser mellom overlegen og den medisinske eksperten som først frikjente ham, men også til sentrale personer i Helsetilsynet. (Journalisten) fremskaffet videre alternative sakkyndige som konkluderte med at tilsynets ekspert tok feil og at dette var aktiv dødshjelp. Reportasjene tvang helseministeren til å gripe inn. Vi vet hvor vanskelig det er å trenge seg inn i et legemiljø hvor selvkritikk og åpenhet er en sjeldenhet. Men arkiver og opparbeiding av egen kompetanse styrte saken frem i offentlighetens søkelys. Dødshjelpdebatten er viktig. Døende pasienter er en spesielt svak gruppe. Ikke minst for dem har (journalistens) arbeid vært av stor betydning».

Det er talende at omsorgen for journalisten er så stor at han blir anonymisert.

Spørsmålet nå er om journalisten og Aftenposten noen gang vil beklage, og om denne Skup-prisen vil bli levert tilbake?

OPPDATERING:  I denne saken fikk Aftenposten kritikk fra flere hold. Aftenposten var imidlertid ikke enig i krtikken og publiserte dette innlegget i kjølvannet av debatten: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/haugsgjerd/Anmeldt-for-aktiv-dodshjelp-6268401.html

I forrige uke sto det et helt spesielt innlegg på trykk i Aftenposten. Tidligere stortingsrepresentant for SV, Olav Gunnar Ballo, beklaget i sterke og tydelige ordelag at han i sin tid – for ca. 10 år siden – hadde latt seg rive med i en mediestorm mot daværende helsedirektør Anne Alvik. Den voldsomme kritikken av Alvik den gangen førte til at hun til slutt gikk av som helsedirektør.

Nå har Alvik skrevet bok, og det har omsider gått opp for flere at kritikken som ble rettet mot henne den gangen, var grunnløs. Lottelise Folge, som har anmeldt boken for Aftenposten, kaller det en “trist historie”, og det synes da også alle å være enige om i dag. Ballo er dessuten ikke den eneste som har beklaget. Også Inge Lønning har i Vårt Land sagt unnskyld for måten han opptrådte på da saken stormet som verst.

Det er voksent gjort å si unnskyld. Men når får vi høre at journalistene og mediene sier unnskyld? Kommer det noen gang til å skje?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

NRK Søndagsavisen i går var i så måte en talende affære. Saken skulle diskuteres, og både Ballo, Alvik og en medieforsker var i studio. Men den eller de journalistene som drev frem saken og kritikken mot Alvik, var ikke til stede. Aftenposten, som den gangen ledet an i kritikken, hadde visstnok ikke anledning til å møte i studio!

I stedet møtte Marie Simonsen fra Dagbladet. Hun fulgte ikke denne saken og kunne derfor ikke si noe som helst – annet enn alt det pressen vanligvis forsvarer seg med. Hun var bl.a. opptatt av å få frem hvor lett politikerne hev seg på kritikk når det var opportunt, og slik sett mente hun det var typisk for situasjonen at det nå var politikerne som måtte beklage.

Ja, det er typisk, men ikke på den måten Simonsen tror. Det typiske ved situasjonen er ikke at politikerne beklager, men at pressen ikke beklager. Det mest typiske var altså ikke at politikerne kom til Søndagsavisen og deltok i debatten, men at de ansvarlige i pressen ikke gjorde det.

Det burde de ha gjort, for dette er en sak Aftenposten til og med har fått et Skup-diplom for. Lottelise Folge siterer fra Skup-juryens begrunnelse: 

«I disse dager etterforsker politiet om en overlege ved Bærum sykehus kan stå bak en rekke tilfeller av drap ved aktiv dødshjelp. Alt tyder på at (journalistens) grundige reportasjer var avgjørende for at saken ikke ble begravd i helsebyråkratiets skuffer. Hans journalistikk avslørte ikke bare nære forbindelser mellom overlegen og den medisinske eksperten som først frikjente ham, men også til sentrale personer i Helsetilsynet. (Journalisten) fremskaffet videre alternative sakkyndige som konkluderte med at tilsynets ekspert tok feil og at dette var aktiv dødshjelp. Reportasjene tvang helseministeren til å gripe inn. Vi vet hvor vanskelig det er å trenge seg inn i et legemiljø hvor selvkritikk og åpenhet er en sjeldenhet. Men arkiver og opparbeiding av egen kompetanse styrte saken frem i offentlighetens søkelys. Dødshjelpdebatten er viktig. Døende pasienter er en spesielt svak gruppe. Ikke minst for dem har (journalistens) arbeid vært av stor betydning».

Det er talende at omsorgen for journalisten er så stor at han blir anonymisert.

Spørsmålet nå er om journalisten og Aftenposten noen gang vil beklage, og om denne Skup-prisen vil bli levert tilbake?

OPPDATERING:  I denne saken fikk Aftenposten kritikk fra flere hold. Aftenposten var imidlertid ikke enig i krtikken og publiserte dette innlegget i kjølvannet av debatten: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/haugsgjerd/Anmeldt-for-aktiv-dodshjelp-6268401.html