I forrige uke sto det et helt spesielt innlegg på trykk i Aftenposten. Tidligere stortingsrepresentant for SV, Olav Gunnar Ballo, beklaget i sterke og tydelige ordelag at han i sin tid – for ca. 10 år siden – hadde latt seg rive med i en mediestorm mot daværende helsedirektør Anne Alvik. Den voldsomme kritikken av Alvik den gangen førte til at hun til slutt gikk av som helsedirektør.
Nå har Alvik skrevet bok, og det har omsider gått opp for flere at kritikken som ble rettet mot henne den gangen, var grunnløs. Lottelise Folge, som har anmeldt boken for Aftenposten, kaller det en “trist historie”, og det synes da også alle å være enige om i dag. Ballo er dessuten ikke den eneste som har beklaget. Også Inge Lønning har i Vårt Land sagt unnskyld for måten han opptrådte på da saken stormet som verst.
Det er voksent gjort å si unnskyld. Men når får vi høre at journalistene og mediene sier unnskyld? Kommer det noen gang til å skje?
NRK Søndagsavisen i går var i så måte en talende affære. Saken skulle diskuteres, og både Ballo, Alvik og en medieforsker var i studio. Men den eller de journalistene som drev frem saken og kritikken mot Alvik, var ikke til stede. Aftenposten, som den gangen ledet an i kritikken, hadde visstnok ikke anledning til å møte i studio!
I stedet møtte Marie Simonsen fra Dagbladet. Hun fulgte ikke denne saken og kunne derfor ikke si noe som helst – annet enn alt det pressen vanligvis forsvarer seg med. Hun var bl.a. opptatt av å få frem hvor lett politikerne hev seg på kritikk når det var opportunt, og slik sett mente hun det var typisk for situasjonen at det nå var politikerne som måtte beklage.
Ja, det er typisk, men ikke på den måten Simonsen tror. Det typiske ved situasjonen er ikke at politikerne beklager, men at pressen ikke beklager. Det mest typiske var altså ikke at politikerne kom til Søndagsavisen og deltok i debatten, men at de ansvarlige i pressen ikke gjorde det.
Det burde de ha gjort, for dette er en sak Aftenposten til og med har fått et Skup-diplom for. Lottelise Folge siterer fra Skup-juryens begrunnelse:
«I disse dager etterforsker politiet om en overlege ved Bærum sykehus kan stå bak en rekke tilfeller av drap ved aktiv dødshjelp. Alt tyder på at (journalistens) grundige reportasjer var avgjørende for at saken ikke ble begravd i helsebyråkratiets skuffer. Hans journalistikk avslørte ikke bare nære forbindelser mellom overlegen og den medisinske eksperten som først frikjente ham, men også til sentrale personer i Helsetilsynet. (Journalisten) fremskaffet videre alternative sakkyndige som konkluderte med at tilsynets ekspert tok feil og at dette var aktiv dødshjelp. Reportasjene tvang helseministeren til å gripe inn. Vi vet hvor vanskelig det er å trenge seg inn i et legemiljø hvor selvkritikk og åpenhet er en sjeldenhet. Men arkiver og opparbeiding av egen kompetanse styrte saken frem i offentlighetens søkelys. Dødshjelpdebatten er viktig. Døende pasienter er en spesielt svak gruppe. Ikke minst for dem har (journalistens) arbeid vært av stor betydning».
Det er talende at omsorgen for journalisten er så stor at han blir anonymisert.
Spørsmålet nå er om journalisten og Aftenposten noen gang vil beklage, og om denne Skup-prisen vil bli levert tilbake?
OPPDATERING: I denne saken fikk Aftenposten kritikk fra flere hold. Aftenposten var imidlertid ikke enig i krtikken og publiserte dette innlegget i kjølvannet av debatten: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/haugsgjerd/Anmeldt-for-aktiv-dodshjelp-6268401.html
I denne saken vet jeg faktisk ikke om den såkalte gravende journalisten i det hele tatt har noe å beklage. At Aftenposten som publiserte historien har valgt å anonymisere journalisten synes jeg imidlertid er betenkelig.
At journalister skriver om saker de mener er viktig å få belyst, er vel intet å utsette på. Og den overnevnte saken må jo i hvert fall i skrivende øyeblikk ha blitt oppfattet som litt av et scoop, både av journalisten selv, redaktøren og Aftenposten som publiserte historien.
Nå hører det til saken at ingen journalister kan kreve at deres oppdragsgiver publiserer rettelser eller dementier til saker de har skrevet. De kan riktignok oppforde til det, men det er redaktørens ansvar og ikke journalistens.
Akkurat i denne saken kan det kanskje se ut som Aftenpostens redaktør ikke helt har levd opp til sitt redaktøransvar. I så fall er dette en sak for Redaktørforeningen og Pressens Faglige Utvalg.
I alle fall er ikke synsing i en tidligere ministers blogg det rette media å komme med kritikk på. En tidligere minister kan menlig så altfor lett mistenkes for å ha sin helt egen agenda mot nærgående journalisters skriverier…-:)
Hvis en leser SKUPs begrunnesle for utdeling av prisen til Aftenpostens journalist i 1999, bør en beklagelse være det minste en kan forlange fra journalisten. At Aftenposten velger å utelate journalistens navn i bokanmeldelsen er meget pinlig, siden hans navn dukker opp etter 2 sekunders søk hos Google. Også på SKUPs egen hjemmeside ligger det fortsatt beskivelser av alle priser fra 1999.
SKUP-prisen fra 1999 til Aftenpostens journalist er sikkert allerede på vei tilbake til SKUP, eller?
Journalister og media i Norge er en overbekyttett gruppe personer. De burde være mye lettere å ta fatt i når de utøver grov dissrespekt for personer. De har skapt sitt eget reglemang, sin egen justiskommite,PFU, hvis avgjørselser også blir hensyntatt som en ,,juridisk vurderingskommite” i rettsapparate hvis en prøver sin sak der.
Det sitter en gjeng med journalister å vurderer andre kollegaer og der vet en hva resultatet blir!
Helt bort i natta. Det eneste en journalist får ved et grovt overtramp er en ,,sekunders unnskyldning” opplest på noen sekunder eller en liten notis nede i venstre hjørne. De kan rasere og forfølge et menneske uten noen som helst fare.
En burde legge EMD og EMK til grunn i en uavhengig domstols-kommitee, så tenker jeg det hadde blitt rammer å svette under for en jornalist i dag.
Denne saken er svært gammel, og jeg husker ikke alt helt nøyaktig. Men her tror jeg Clemet i god gammel “Clemet-ånd” henger seg på en lettvint mediekritikk. Er det så enkelt at hvis man skriver en bok 10-15 år etter en hendelse, så får man lov til å definere hva saken inneholder også? For det er vel det Clemet gjør – lar Alviks versjon være “sannheten”? I denne saken var det vel mange fagfolk – ikke Ballo! – som konkluderte med at en lege gikk over streken i den såkalla bærumsaka. Skulle ikke media skrive om det? Alviks helsetilsyn lot også – såvidt jeg husker – en saksbehandler som kjente den anmeldte legen få avgjøre saken. Det fikk hun kritikk for. Selv avviste hun all kritikk, på alle områder. Det gjør hun fortsatt, etter det jeg forstår av omtalen av boken hennes, selv om hennes eget tilsyn i etterkant fant flere mangler ved hennes håndtering. At politiet henlegger saken etter bevisets stilling, og at Departementetet mener at saksbehandleren ikke var inhabil, kan da ikke føre til at media skal si unnskyld? Da skal vi få mye gravende journalistikk i dette landet…
Du skriver at kritikken mot Alvik var grunnløs Kristin. Men du skriver ikke ett eneste ord om HVORFOR.
Har du lest på nytt noen av Aftenpostens saker fra den gang? Har du lest Alvik sin bok?
Eller gjør du bare akkurat det Marie Simonsen sier: Hiver deg på det siste kritikk-toget som passerer.
Det står respekt av at Ballo sier unnskyld. Men heller ikke han sier noe fornuftig om HVORFOR han nå ber om unnskyldning.
Aftenposten gjorde en grundig jobb den gangen. Det er ikke sikkert alt de skrev var riktig. Men både Ballo og Clemet må prestere bedre enn dette om de skal tros på at Aftenpostens skriverier var grunnløse.
At Aftenposten tuller med å offentliggjøre journalistens navn og at Marie Simonsen heller ikke kjenner saken før hun uttaler seg, blir småting i denne sammenhengen