Skal man forsøke å forstå debattene som foregår på venstresiden, bør man lese Klassekampen.
Det er ikke en avis for sosialdemokrater og moderate SV'ere – til det er den for langt ute.
Klassekampen er en avis for SVs museumsvoktere, gamle ml'ere, kommunister, konspiratører og tilhengere av Rødt og Manifest – i tillegg til oss andre, altså, som syns det er interessant å se hva som skjer. Avisen er dessuten ikke helt forutsigbar. Av og til inntar den standpunkter som faller mer i smak på høyresiden enn blant dens egne. Det gjør avisen spennende.
I Klassekampen skrives det mye om Civita. I det siste er det også blitt skrevet en hel del om Oslo Freedom Forum og Thor Halvorssen. I helgen ble han til og med intervjuet.
Det er tydeligvis et skremmende intervju, sett med Klassekampens egne øyne. Hør bare hva Halvorssen svarer, etter å ha forklart at organisasjonen hans er politisk nøytral, på hvor han personlig står politisk:
"Personlig er jeg ingen høyreideolog, slik enkelte har beskrevet meg som. Jeg er liberalist. Punktum. Jeg tror på alle menneskers grunnleggende rett til å gjøre suksess eller mislykkes. Jeg tror ikke på et gjennomregulert og grått liv der alle er like. Hvem ønsker å leve slik?"
På lederplass får dette Klassekampen til å skrive at "Halvorssen (ikke legger) skjul på at han er en ytterliggående liberalist. I Norge vil han måtte plasseres til høyre for alt vi kjenner av høyrepartier."
Når man leser dette er det to mulige tolkninger:
Halvorssen kan, sett med norske øyne, stå lenger til høyre enn alle partier i Norge, slik Klassekampen skriver. Det betyr at han står til høyre for Høyre og til høyre for Fremskrittspartiet der Frp står til høyre for Høyre. I så fall kan han kanskje sammenlignes med Barack Obama eller kanskje med en dansk Venstre-mann, en svensk Moderat eller en tysk fridemokrat. I verste fall ligner han på en republikaner.
En alternativ tolkning er at ordene "liberal" og "liberalist" får en annen mening i Norge enn i de aller fleste andre land.
Jeg vet ikke hvilke engelske ord Halvorssen (som ikke snakker norsk) brukte i intervjuet med Klassekampen, men til meg har han sagt at han er en "klassisk liberaler". Han har sagt at han ikke forholder seg til amerikansk politikk, fordi han ikke er amerikansk statsborger, og at han – hvis han var norsk – ville føle seg som litt Ap, litt Frp, litt Høyre og litt Venstre.
Partiet Venstre omtaler seg selv slik Halvorssen gjør – som klassisk liberalt. Venstre er medlem av den samme internasjonale organisasjonen som f.eks. LibDem er, og hva sa Nick Clegg da den nye engelske regjeringen ble dannet? Jo, at den skulle bygge sitt arbeid på liberalismen.
Liberal International, som er den globale organisasjonen for de liberale/liberalistiske partiene, herunder bl.a. Venstre og LibDem, er dannet for å arbeide for "liberal protection from totalitarianism, facism and communism. It has since become the pre-eminent network for promoting liberalism, individual freedom, human rights, the rule of law, tolerance, equality of opportunity, social justice, free trade and a market economy."
Jeg syns dette minner veldig om det Thor Halvorssen sier at han står for. Men dette er altså "ytterliggående", sett med Klassekampens øyne.
Betyr det at sosialismen ligger i sentrum, og at kommunismen bare ligger litt til venstre?
Politikere, og spesielt tidligere politikere som Kristin Clemet, synes å ha en noe overdreven lyst til å sette folk i bestemte isme-båser. Og det er faktisk langt i fra lett – og desuten heller dumt.
For å gå historisk tilverks vil jeg starte med politikeren og industrialisten Joacim Lemkuhl. Alt denne karen beviselig har utført i livet må kunne tas som sannhetsbevis for at hans livssyn var grunnleggende liberalt. Alikevel vet vi han nesten hadde fått spasmiske anfall om noen hadde prøvd å sette ham i denne båsen. Det samme gjalt også for en av hans fremste disippeler, Anders Lange. For han viste med tydelighet at han hatet alt som hadde med ismer å gjøre. Og han mente selv på fullt alvor – at han ikke var noen liberalist…
I et telefonintervju jeg gjorde med Haakon Lie et års tid før han døde, så fortalte han meg noe overraskende – at han til en viss grad var liberalist, men dog mest av alt sosialdemokrat. Og dette mente Lie tiltross ffor at han hyste stor forakt for Anders Lange, som han mente var den største liberalisten i Norge og dertil hatet alt det denne manne sto for…
Jeg intervjuet også Helge Seip rett før hans død. I den anledning slang jeg fram påstanden om at Anders Lange hadde vært en langt større liberaler, enn han selv. Og Seip sa seg helt enig. – Jeg har alltid vært sosialliberal jeg, svarte han.
Så min kjære Kristin, hva innebærer det nå engentlig å være en sann liberaler?
I et samfunn der man blir stemplet som ekstremist om man forsvarer ytringsfrihet (ytrindsfrihetsfundamentalist) eller personvern (tror Helge Pedersen bare kalte oss personvernekstremister), så er det vel en hedersbetegnelse dersom Klassekampa kaller noen en “ytterligående liberalist”. Personlig ville jeg vært meget komfortabel med det.
Klassekampen er ett av de mainstream media som i stor grad lever på pressestøtte. I et demokrati er det et sunnhetstegn at meninger fra venstre til høyre får ytre seg. Spørsmålet er om det er virkeligheten i Norge?
Meninger i spekteret høyre-venstre er avløst av “politisk korrekt”. Det er det handlingsrommet meningsdannerne, i all hovedsak venstresiden, har definert. Beveger man seg utenfor denne oppleste definisjonen, står man straks i fare for å bli sammenlignet med Hitler. Og det skal man ha fra mennesker som åpent støttet og fortsatt forherliger massemordere som Lenin, Stalin, Mao og Pol Pot.
Som tidligere Høyre-velger er det trist og tragisk å være vitne til at store deler av Høyre har latt seg lokke inn i venstresidens utopiske univers.
Når sentrale Høyre-politikere ikke ønsker å utfordre “politisk korrekt”, må man spørre om ikke Høyre stiller i samme tvilsomme selskap som Klassekampen?
Veldig bra Kristin 🙂 hehe….. KK er en kuriositet og like morsomt å lese i dag som da eg leste DonaldDuck som liten;) Fantasifullt og fargerikt…..
Jeg blar sporadisk gjennom Klassekampen. Å si at det er en “ekstrem avis”, synes jeg er å gå alt for langt. Det er få aviser som skriver så mye om politikk, og en overholder presse-etiske bestemmelser. Foruten enkelte utenrikspoltitiske saker, synes jeg avisen er mer balansert enn mange andre. Civitas publikasjoner finner jeg ofte mer ubalanserte enn Klassekampens artikler, rent generelt. Når Civita stikker frem hodet med sine utspill, må man forvente at noen tar til “motmæle”. Å hevde at Civita ikke har en partipolitisk kobling, ikke-formell, er ikke troverdig. Like lite som at Klassekampen også har sine koblinger.
Klassekampen var vel en av svært få medier, eller eneste, som satte fokus på en del av justismordene her til lands på et tidlig tidspunkt. Om det er slike saker som “faller mer i smak på høyresiden”, vet jeg ikke. Derimot er det å konstatere at regjering og Storting de siste 20 år har gjort svært lite for å bedre rettsikkerheten. Da har medier som Klassekampen, og Se og Hør (som stilte med finansiering for Moen-saken) gjort betydelig mer.
At Klassekampen leses av politikere, i tillegg til de fleste redaksjoner rundt om i landet, understerker dens posisjon. Selv om det økonomisk ikke er noe å skyrte av.