Lederen for Oslo Freedom Forum, Thor Halvorssen, har i et innlegg i Dagbladet skrevet at avisen har vist en mangel på nøytralitet og balanse i sin dekning av Oslo Freedom Forum. Også jeg har kritisert Dagbladets dekning.
Dagbladets journalist, Thomas Ergo, svarer på kritikken i Dagbladet i dag. Han mener at han har vært nøytral, bl.a. fordi han har gitt Halvorssen og meg "rikelig" med muligheter til å svare på kritikk fra Magnus Marsdal, Mark Weisbrot og Wenche Hauge.
Problemet er bare at nøytralitet i journalistikken ikke kun er noe som kan måles i antall tegn eller spaltemetre. Journalistisk nøytralitet handler også om ordbruk, om hva man skriver om og om hva man ikke skriver.
La meg bare nevne noen få eksempler:
Thomas Ergo har vært flink til å bruke anerkjennende og legitimerende titler og omtaler av sine "sannhetsvitner" Hauge og Weisbrot. Han skriver lite eller ingenting om hvor politiske de er eller hva de ellers står for. Weisbrot er muligens en "internasjonalt anerkjent Venezuela-kjenner", men han er også en erklært Chavez-tilhenger og neppe en større kjenner av Venezuela enn Thor Halvorssen er, som – i motsetning til Weisbrot – er fra Venezuela. Hauge er riktig nok "seniorforsker og Venezuela-kjenner", men hun er også svært politisk og bl.a. preget av en motvilje mot USA som er så sterk at hun anklaget amerikanerne for imperalisme da de hjalp til med katastrofehjelp etter jordskjelvet på Haiti.
Thomas Ergo er veldig opptatt av å fremheve at Hauge er PRIO-forsker, men han nevner ikke at PRIOs ledelse over lang tid har samarbeidet med Oslo Freedom Forum for å kunne lage et eget arrangement med deltagere fra Forumet. PRIO har derfor hele tiden visst hvem som skulle komme til Norge.
Thomas Ergo er nøye med å få med at Civita ledes av en som er tidligere Høyre-politiker og, underforstått, dermed ikke er helt nøytral, men til og med ganske høyrevridd. Men han "glemmer" å nevne at Marsdal har bakgrunn fra partiet Rødt.
Thomas Ergo skriver at Marsdal "dels" har underbygget sine påstander, og at Hauge mener at Marsdals påstander "i hovedsak" var korrekte. Men han skriver ingenting om at Amnesty International har undersøkt påstandene uten å finne noe bevis for at de er sanne.
Thomas Ergo har stilt mange kritiske spørsmål til Thor Halvorssen og Oslo Freedom Forum. Men hvilke kritiske spørsmål har han stilt til Marsdal og hans rapport? Et av "sannhetsvitnene" i denne rapporten er f.eks. Andrés Izarra, som omtales som "RCTVs nyhetssjef" og "tidligere journalist i CNN". I en liten fotnote fremkommer det at han siden 2005 har vært medieminister i Chavez' regjering. Siden Ergo syns det var så "riktig å lage en nyhetssak på rapporten", ville det ikke også vært nokså "riktig" å stille noen kritiske spørsmål til rapporten?
Slik kunne jeg fortsette, men jeg tror ikke det er nødvendig.
Jeg tror de som har fulgt Thomas Ergos dekning, kan gjøre seg opp sin egen mening.
Jeg kan forstå Kristin Clemets kritikk av Thomas Ergo som en lite objektiv og ikke troverdig journalist. Imidlertid klarer jeg ikke å bli det minste opphisset av dette. Thomas Ergo er jo en journalist som nettopp er kjent for å promotere venstrevridde “sannheter”, enn å være objektiv. Dette er da også soleklart for alle oss stakkars 4-5 prosent av Norges befolkning som har vett nok til å ha vår egen politiske oppfattning.
Det er kanskje vanskelig å innrømme, men saken er at vi lever i et komplisert samfunn der det ofte kreves at vi tar standpunkt i et antall saker vi selv ikke helt behersker. Hva gjør vi da, jo høyrefolk lener seg elegant til Erna & Co og snapper opp deres meninger om saken like ukritisk som en fluefanger, mens AP folk ditto trekker sine politiske slutninger etter hva Jens & Co mener.
Det samme gjelder faktisk også valg av de nyhetskilder vi bruker. Høyrefolk flest tar i mot politiske kommentarer i Aftenposten med et åpent sinn, mens de nesten er i skyttergravene når de faller for fristelsen å lese en avis som Klassekampen. Hva andre nært politisk beslektede sjeler mener, styrer altså i stor grad vår egen politiske stillingstagen i mange viktige saker. Og spesielt om det gjelder saker som ligger noe utenfor de felt vi har et særlig sterkt engasjement i.
Av overnevnte grunner klarer jeg derfor ikke å bli særlig opphisset av Thomas Ergo skriverier. Han tilhører nemlig ikke min gruppe utvalgte apostler, men venstresidens?