Abortlov for en ny tid

Et av stridsspørsmålene på Høyres landsmøte i helgen vil være abortloven.

Siden 2001 har Høyre ment at abortlovens paragraf 2c bør fjernes, og dette er et standpunkt programkomiteen ønsker å videreføre i det nye programmet. Nå øker imidlertid motstanden mot å fjerne denne paragrafen, og utfallet av en avstemning på landsmøtet er uvisst.

Selv har jeg engasjert meg i spørsmålet i mange år. I 1996 utga Kristin Halvorsen (SV), Kristin Aase (KrF) og jeg (H) en bok som vi kalte “Abort – en debatt for 90-årene“. Der advarte vi mot farene ved selektiv abort. Det ble kalt “den nye abortdebatten”, der både høyre- og venstresiden sto sammen. Oppmerksomheten ble flyttet bort fra abort som et rent kvinnespørsmål, slik det var på 1970-tallet, og over til en debatt om fosterets verdi. Årsaken var de nye mulighetene for selektiv abort som den teknologiske utviklingen åpnet for. Eller for å sitere en doktoravhandling fra 2003:  

Representantene for den nye abortdebatten lyktes i å vinne gehør (…) for at selektiv abort burde diskuteres uavhengig av generell abort. Fokus på de funksjonshemmedes sak, på deres materielle og sosiale vilkår, på retten til å være annerledes, på et inkluderende samfunn samt kvinners rett til ikke å få sitt svangerskap invadert av såkalt “mannlig” fosterteknologi, var og er temaer som forener høyst ulike politiske krefter til felles skepsis. Ingen av disse temaene er relevante for det generelle abortspørsmålet. Den nye abortdebatten ble derfor ikke enda en ny utgave av debatten om fosterets status, eller om kvinnens råderett over egen kropp. I stedet ble det en fornyet abortdebatt – en debatt om likeverd, “sortering”, annerledeshet, diskriminering og kvalitet i svangerskapet. Forstått slik kan det virke som den kritiske posisjonen har maktet å oppnå en konsensus omkring selektiv abort som man aldri har vært i nærheten av når det gjelder generell abort.

Denne nye abortdebatten er ikke mindre aktuell i dag. Det er heller ikke rart at debatten dukker opp igjen med jevne mellomrom. Enhver generasjon har en soleklar rett til å diskutere slike eksistensielle spørsmål i lys av de utfordringer som til enhver tid råder. 

Så hva dreier debatten i Høyre seg om nå?

Abortloven inneholder, enkelt sagt, to deler: 

Den ene og viktigste delen er den som gir kvinner adgang til selvbestemt abort innen utgangen av 12.svangerskapsuke. Det tas cirka 15000 slike selvbestemte aborter i året, og denne delen av loven er det ingen i Høyre som vil røre.

Den andre delen av loven gir kvinner adgang til å søke en offentlig nemnd om å få innvilget abort etter 12.svangerskapsuke. Det fremmes for tiden ca. 6-700 slike søknader i året, og nesten alle blir innvilget.

Det er ikke «fri» abort etter 12.uke i Norge. For at en søknad skal kunne innvilges, må derfor ett eller flere kriterier oppfylles. Disse kriteriene er listet opp i abortlovens paragraf 2 og omfatter a) om det er fare for kvinnens helse, b) om kvinnen er i en vanskelig livssituasjon, c) om det er fare for alvorlig sykdom hos barnet, d) om graviditeten er resultat av voldtekt eller incest, og/eller e) om kvinnen er psykisk syk eller utviklingshemmet.  I tillegg til at ett eller flere av disse kriteriene må være oppfylt, skal nemnda ta hensyn til kvinnens samlete situasjon og bl.a. «legge vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon».

Slik loven er formulert, der det altså skal legges meget stor vekt på kvinnens eget syn og situasjon, er det ikke til å undres over at nesten alle søknader blir innvilget. Når tallet likevel ikke blir 100 prosent, har det bl.a. sammenheng med at loven også setter noen mer absolutte grenser. I den samme paragrafen heter det nemlig at det skal bli vanskeligere å få innvilget abort, jo lenger ut i svangerskapet man er kommet.  Etter 18.svangerskapsuke skal det «særlig tungtveiende grunner» til, og er det grunn til å tro at fosteret er levedyktig utenfor mors liv, skal abort ikke innvilges. Sagt med andre ord: Fosterets rettsvern blir gradvis sterkere ettersom svangerskapet skrider frem.

Tallene for innvilgede senaborter i perioden 2004 – 09 illustrerer dette godt:

For søknader mellom 12. og 18.svangerskapsuke ble 97,5 prosent innvilget.

For søknader mellom 18. og 22.svangerksapsuke ble 89,9 prosent innvilget.

For søknader etter utgangen av 22.svangerskapsuke (som egentlig er levedyktighetsgrensen) ble 55,4 prosent innvilget.

Høyres programkomite ønsker å fjerne paragraf 2c, som gir adgang til senabort, dersom «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet».

Kriteriet i paragraf 2c blir ofte omtalt som «den eugeniske indikasjon», men dette kan gi et feilaktig inntrykk. Riktig nok ble denne paragrafen omtalt som «eugenisk» både i forbindelse med abortloven av 1960 og 1975, men det har ikke vært noe påfallende trekk ved den norske debatten at man gjennom selektiv abort har ønsket å «behandle» bort tilstander og arveanlegg som man i samfunnet så på som uønsket.

Problemet med paragraf 2c er først og fremst av moralsk karakter, fordi den berører vårt syn på likeverd. Paragrafen indikerer at menneskeverdet kan graderes, og at noen mennesker er mindre verdt enn andre, ettersom noen fostre har et svakere vern mot å bli valgt bort enn andre.  Eller sagt på en annen måte: Fristen for å få innvilget abort er forskjellig, avhengig av fosterets egenskaper. Fostre som er eller potensielt kan bli syke, kan – med dette som eneste begrunnelse – aborteres senere i svangerskapet enn fostre uten kjente eller spesielle egenskaper.

Å fjerne denne paragrafen vil altså fjerne (potensiell) sykdom hos fosteret som selvstendig kriterium for abort etter utgangen av 12.svangerskapsuke. Det betyr ikke disse fostrene får et sterkere vern enn andre – det betyr bare at de får samme vern. Fortsatt kan nemnda innvilge senabort på barn som er eller vil bli syke, dersom svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet vil være en «urimelig belastning» for kvinnen. Det skal i den forbindelse legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon.

Høyres programkomité har fått kritikk for å hevde at en fjerning av paragraf 2c ikke vil føre til noen innstramning i praksis. Man spør seg hva som er vitsen med å endre loven, dersom det ikke skal ha noen konsekvenser?

Svaret fra komiteen har vært prinsipielt: Man ønsker å gjøre det helt klart at et fosters egenskaper ikke kan være et selvstendig kriterium for å få innvilget en sen abort. Alle mennesker har samme verdi, og det må også prege abortloven.

Men er det riktig at en endring ikke vil eller bør få noen konsekvenser i praksis?

Jeg mener at kritikerne av Høyres programkomite må bære noe av ansvaret for at debatten her har utviklet seg litt rart. De kritiske innvendingene som kommer, dreier seg jo nettopp om tenkte tilfeller, som er meget vanskelige: Man spør typisk om Høyres programkomité virkelig mener at en kvinne som ikke makter å ta seg av et barn med f.eks. Downs syndrom, skal tvinges til å føde det?

Men det er nettopp når spørsmålet stilles slik at Høyres programkomité får rett: En kvinne som (mener at hun) «ikke makter å ta seg av et barn», vil nemlig fortsatt få innvilget abort, basert på de kriteriene som ellers står opplistet i lovens paragraf 2.

Derimot kunne vi sette spørsmålet på den motsatte spiss og spørre om en svært ressursrik og sterk kvinne, som utmerket godt kjenner til loven om selvbestemt abort, og som uten videre kan ta seg av et barn med Downs syndrom, bør få innvilget en sen abort, bare fordi hun ikke har lyst på et barn med Downs syndrom?

Jeg mener nei, hvilket også er helt i tråd med lovens intensjon. Vi har ikke selvbestemt abort etter 12.uke, og derfor skal det noe til for å få innvilget abort etter denne fristen. Og etter programkomiteens mening må det altså noe mer til enn utelukkende potensielle egenskaper ved barnet.

Ingen vet – selv ikke Helsedirektoratet – nøyaktig hvilke situasjoner de kvinnene er i, som søker, og stort sett får innvilget, en abort etter 12.svangerskapsuke. Det foreligger riktig nok statistikk over hvilke kriterier for å innvilge abort som brukes av nemndene, men i en del tilfeller er årsaker ikke oppgitt, og i noen tilfeller brukes flere av kriteriene som er listet opp i paragraf 2. Dessuten vet vi ingenting om hvor alvorlig situasjonen for de angjeldende kvinnene egentlig er. Er alle kvinnene i en vanskelig situasjon – eller finnes også kvinner som bare har «lyst» til å slippe å få et barn som er eller vil bli sykt?

Slik jeg tolker statistikken, er ikke den viktigste årsaken til avslag at nemndene ikke finner kriterier den kan bruke, men at en del kvinner har kommet for langt i svangerskapet. I perioden 2004 – 09 ble bare fire søknader avslått før 18.uke, mens 60 søknader ble avslått etter 18.uke. Ca. 200 – 250 kvinner får årlig innvilget en sen abort på grunnlag av paragraf 2c. Hvor mange av disse kvinnene som ikke kan vise til noen andre omstendigheter for å få innvilget abort enn barnets potensielle sykdom, er umulig å vite. Men fjernes paragrafen, kan det nok tenkes at det finnes tilfeller, der kvinnens situasjon og syn på sin egen situasjon er så uproblematisk, at hun ikke vil få innvilget en abort. I så fall er det, etter mitt skjønn, riktig.

Det er 35 år siden vi fikk den någjeldende abortloven.

Siden den gang har det skjedd en rivende utvikling, både i abortteknologi og fosterdiagnostikk, og i vår kunnskap om fosterlivet. Etter min mening er det merkelig om abortloven skal være immun mot endringer, helt uavhengig av hva som skjer i den virkelige verden.

12 ukersgrensen er like tilfeldig i dag som den var den gangen. Det skjer ingenting spesielt med fosteret ved 12 uker som gjør at det akkurat på dette tidspunkt blir mer verneverdig. Grensen kunne altså like gjerne vært satt ved 11. eller 13. uke.

Det er imidlertid en god grunn til at grensen ikke er satt ved 18. eller 20.uke, for da endres selve abortmetoden. Før 12.uke kan man bruke «utskraping» eller medikamenter som fremprovoserer en «naturlig» abort, og det kan fortsatt gi en viss mening å snakke om en «celleklump», slik sjargongen var på 1970-tallet. Når det utføres en senabort mellom 18. og 22.uke, derimot, skjer det i virkeligheten en fremprovosert fødsel. Barnet er «fiks ferdig» – det er bare ikke levedyktig utenfor mors liv, fordi lungekapasiteten ikke er ferdig utviklet. At slike aborter er en større påkjenning å gjennomføre for de som er involvert, herunder også helsepersonellet, sier seg selv.

En viktig grunn til at abortlovens bestemmelser om senabort bør være til vurdering, har altså sammenheng med utviklingen i fosterdiagnostikk, genetikk og medisin. Vi får stadig større kunnskap om fosteret. Stadig mer om fosterets nåværende og fremtidige egenskaper kan avdekkes stadig tidligere i mors liv. Noe som nå diskuteres, er bl.a. om det finnes et «homogen», dvs. om man allerede på fosterstadiet kan avsløre om vedkommende blir homofil. Høyde, vekt, hårfarge og fremtidige sykdommer vil også kunne avdekkes, og alt dette vil påvirke vårt syn på hva som er normalt og hva som er ønskverdige egenskaper ved et menneske. En undersøkelse som ble gjort i USA for en del år tilbake, viste at ganske mange ville tatt abort, dersom de f.eks. fikk vite at barnet de bar på, ville bli tykt.

Det er altså selektive aborter, begrunnet i fosterets egenskaper, som nå diskuteres. Slike selektive aborter kan innebære alt fra fjerning av fostre med tilstander som er uforenelige med liv – til ren og skjær eugenikk, der man bevisst velger ut de «beste» fostrene. En svensk skala som er laget, forsøker å illustrere dette ved å vise de ulike “nivåene” eller grunnene til at man kan ta en selektiv abort basert på egenskaper ved fosteret:

  1. Skaden er uforenelig med liv etter fødselen
  2. Barnet fødes sykt og dør formodentlig i løpet av første leveår
  3. Barnet er friskt ved fødselen, men blir deretter sykt og dør før voksen alder
  4. Barnet vil gjennom hele livet ha et handikap eller en sykdom som krever økt omsorg og støtte fra omgivelsene
  5. Barnet vil bli født med en misdanning eller skade som kan korrigeres ved operasjon eller medisinsk behandling
  6. Barnet fødes med anlegg for en sykdom som vil bryte ut en eller annen gang i voksen alder, og som formodentlig vil forkorte livslengden
  7. Barnet vil antagelig være friskt, men det vil ha anlegg for sykdom som genetisk vil bli videreført i befolkningen
  8. Barnet er friskt, men har en egenskap som foreldrene ikke ønsker, som for eksempel kvinnelig kjønn

Jeg tror ikke noen vet hvor langt ned på denne skalaen abortlovens paragraf 2c i Norge i dag praktiseres. Til det vet man for lite om de som får innvilget abort i henhold til paragraf 2c. Vi vet at paragrafen i hvert fall praktiseres på de fire første nivåene. Men slik loven er formulert, ser den for meg også ut til å kunne dekke de tre neste nivåene. I paragraf 2c heter det nemlig at man kan få innvilget abort, dersom «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet» (min utheving).

Dette gir for øvrig anledning til å nevne at heller ikke Høyres programkomite helt vil fjerne muligheten til å beholde egenskaper ved fosteret som et selvstendig abortkriterium. Komiteen foreslår nemlig at “tilstander som ikke er forenlige med liv, skal i seg selv gi grunnlag for abort». Dette innebærer at også Høyres programkomite aksepterer det første og kanskje også andre nivået – et standpunkt Høyre for øvrig hele tiden har hatt.

Spørsmålet er om vi, ved å beholde paragraf 2c, kan unngå en utvikling der stadig flere anlegg og egenskaper sorteres bort ved hjelp av abort sent i svangerskapet?

Jeg tror ikke det.

Utviklingen viser at stadig flere anlegg og egenskaper vil kunne avdekkes tidlig i fosterlivet. Utviklingen tilsier også at de som bærer fosteret, vil kunne få kunnskap om fosterets egenskaper stadig tidligere i svangerskapet. Dermed vil også stadig flere anlegg og egenskaper – enten vi i dag betrakter dem som sykdommer eller ikke – kunne komme inn under paragraf 2c.  En sen abort på grunnlag av begrunnelsen på det siste nivået, altså punkt 8 over, skal ikke kunne innvilges i Norge. Indirekte kan det selvsagt likevel skje, dersom definisjonen av og synet på hva det vil si å være «frisk» endrer seg.

Uten en lovendring slik Høyre har gått inn for, vil det være den medisinske utviklingen og nemndenes praksis som avgjør det faktiske innholdet i denne paragrafen – ikke lovgiverne som følge av en åpen og demokratisk debatt. Det mener jeg er feil.

En innvending man ofte hører, er at enhver restriksjon i loven – også den Høyre forslår – lett kan omgås: Kvinnen kan lyve, eller hun kan reise til et annet land. Dessuten er det bare et spørsmål om tid før mange (potensielle) sykdommer kan avdekkes enda enklere og tidligere i svangerskapet. Den dagen Downs syndrom, “homogenet”, anlegg for fedme eller rødt hår enkelt kan avdekkes med en blodprøve før utgangen av 12.svangerskapsuke, kan hvem som helst sortere ut de fostre de vil. Utviklingen kan altså gå i retning av at hele abortspørsmålet blir privatisert. Jeg syns likevel ikke dette er et godt argument mot Høyres forslag: For det første gir det fortsatt mening å regulere adgangen til å få abort. For det annet bør norsk lov ikke diskriminere noen. Og for det tredje vil lovens standpunkt kunne gi veiledning og hjelp til egen refleksjon for dem som skal ta en vanskelig beslutning.

Jeg har aldri hørt noen fremføre noe argument som tilsier at abort er etisk uproblematisk. Likevel er loven om selvbestemt abort innen utgangen av 12.svangerskapsuke til å leve med, bl.a. fordi alternativet er verre. En mer restriktiv lovgivning ville trolig hatt svært negative følger, noe vi kjenner godt til fra historien og fra andre land. Dette er et syn jeg tror de fleste deler.

De fleste er åpenbart også enige i at det må være grenser for hvor langt ut i svangerskapet – og med hvilke begrunnelser – det skal være mulig å ta abort. I paragraf 2 er disse grensene trukket opp, men det er ingen grunn til at de skal være helt statiske og aldri kunne forandres når så mye annet er i forandring.

Siden vi fikk loven i 1978 er det svært mye som er forandret: Det gjelder levedyktighetsgrensen, fosterdiagnostikken, genetikken, medisinen, teknologien, holdninger og verdier – og vår evne til å hjelpe familier med barn som er syke.

Så når alt annet er i endring, må også abortloven kunne tilpasses en ny tid.

Likeverdet står sterkere i dag enn det gjorde da abortloven ble innført i 1964 og senere revidert i 1975. Det bør også reflekteres i lovens innhold.

Derfor bør paragraf 2c i loven fjernes slik den er nå.

18 kommentarer
    1. Har dere snakket med noen paragraf 2c-mødre om dette? Jeg får litt følelsen av at kartet dere lager ikke stemmer helt med terrenget man befinner seg i. Det er ekstremt sårt å være i en slik situasjon og føle seg så fordømt av flokken. At et slikt vanskelig valg kan anerkjennes av lederne i flokken (tillates i loven), gjør det enklere å bære. At noen er uheldig å ikke få de svarene man ønsker seg i tide pga sommel i systemet kan nå føre til at livet blir snudd på hodet. At definisjonen på diagnoser er usikre mtp nivåer kan bikke hele livet til en stakkar. Og hvem skal sitte der å dømme kvinners ressurssterkhet basert på en halvtimes delvis angstpreget dialog? Jeg tror det er uendelig mange nyanser her dere ikke har rørt ved, for jeg er redd de kvinnene det gjelder ikke blir hørt.

    2. Tilhengerne av forslaget fra programkomiteen i Høyre skifter argumentasjon. I et tidligere blogginnlegg om forslaget la Kristin Clemet en hovedvekt på at fjerning av 2c ikke ville føre til en endring i abortnemdenes praksis. Det var også slik programkomiteen og Høyres øvrige talspersoner argumenterte.
      Juristen og Høyrepolitikeren Else Bugge Fougner tilbakeviste dette argumentet ved å slå fast at dersom pragraf 2c fjernes, vil nemdene ikke ha dekning i loven for å innvilge abort til en kvinne som søker på dette grunnlaget.
      I dette siste blogginnlegget argumenterer Kristin Clemet med at paragraf 2c egentlig er en dr. Mengele-paragraf som i framtiden kan gi lovmessig dekning for “design”-aborter, nesten helt fram til abortering av friske jente-fostere.
      Jeg regner med at jurister som Bugge-Fougner vil fortelle Clemet at lovens forarbeider og kriteriet “alvorlig sykdom” i lovteksten, gjør denne argumentasjonen feilaktig og meningsløs. En ikke-jurist som meg kan bruke sterkere ord og hevde at denne argumentasjonslinjen er både grotesk og uanstendig. Den bygger på ren spekulasjon om konsekvensene av en tenkt medisinsk utvikling kombinert med et høyst usannsynlig etisk og moralsk forfall der kriteriet “alvorlig sykdom” utvides til å omfatte nær sagt alle mulige tilstander.
      Det perspektivet som er nesten fraværende i denne siste bloggen fra Clemet, er at prinsippet som ligger til grunn for abortloven er kvinnens rett til selv å bestemme over egen kropp. Først etter uke 18 i svangerskapet går fosterets rett til liv foran kvinnens rett til selv å bestemme. Etter 12 uke innsnevres kvinnens rett til å få innvilget abort til de kriteriene som lovens lister opp. Dersom paragraf 2c fjernes, svekkes kvinnes rett til å få innvilget abort etter kriteriet “alvorlig sykdom”.
      Programkomiteens forslag er en innstramming av loven og en svekkelse av kvinnens rett til selv å bestemme. Tilhengere av selvbestemt abort bør ikke la seg skremme av Clemets og andres påstander om at en stemme mot programkomiteens forslag er en stemme for designaborter.

    3. Halvor Elvik: Du gjengir meg feil. Det forrige innlegget, som du sikter til, og som kan leses her: http://clemet.blogg.no/1363524118_re_vre_sv.html – innebærer ikke at jeg “skifter” argumentasjon. Jeg har, i forbindelse med min siste blogg, riktignok presentert en del flere fakta – men det står ingenting som er feil eller prinsipielt annerledes i den forrige bloggen. Du skriver at jeg i min forrige blogg hevdet at en fjerning/endring av paragraf 2c “ikke ville føre til endring i abortnemndenes praksis”, men det var ikke det jeg skrev. Jeg skrev at endringen i praksis høyst sannsynlig ville bli veldig liten – og det er det samme som jeg skriver i min siste blogg.
      Når det gjelder tolkning av hva loven kan komme til å romme i fremtiden, tror jeg at jeg har mitt på det tørre. Ingen kan si sikkert hvordan “alvorlig sykdom” vil bli definert i fremtiden, dersom loven forblir slik den er i dag.
      Ellers legger jeg merke til at abortforkjemperen Elvik er nøye med å tilføre Bugge Fougner en særskilt autoritet ved å vektlegge at hun er “jurist”, mens jeg av uforklarlige grunner ikke er noe. La meg da bare minne om at det i alle saker der det opptrer en jurist, også finnes en annen jurist som mener noe annet, selv om loven de tolker, er den samme.
      Det et verdt å lytte til Else Bugge Fougner. Hun var antagelig veldig aktiv og viktig i den “gamle” abortdebatten på 1970-tallet. Jeg deltok veldig aktivt på 1990-tallet, da den “nye” abortdebatten oppsto. Nå er det andre utfordringer og andre problemstillinger som diskuteres, og ingen kan diskvalifiseres i en slik debatt

    4. Å problematisere er vel og bra, men dette minner mer om tåkelegging. Clemet dynger på med historie og sitater, men lite som har direkte relevans for saken. Å sitere fraser som “kvinners rett til ikke å få sitt svangerskap invadert av såkalt “mannlig” fosterteknologi” blir bare dumt.
      Clemets egne argumenter er også svært svake. Det fins på ingen måte en etablert konsensus for at fostre har rettigheter. Og å antyde at å tillate abort av fostre med alvorlige sykdommer nødvendigvis vil føre til at vi begynner å abortere bort de med rødt hår er bare en grunnløs og, unnskyld uttrykket, litt hysterisk påstand.
      Hva har forresten denne meningen i “den liberale tankesmien” å gjøre? Dette er jo ren konservatisme. Er Civitas en organisasjon som tør å produsere selvstendige tanker, eller bare en front for Høyre?

    5. Der fikk dere min stemme! Takk for at det reflekteres på ny rundt noe så viktig. Dette er viktige ekstensielle spørsmål, som er med å forme vårt syn på menneskeverd i lang tid.
      Kjemp en kamp for de ufødte.

    6. Hvor er kommentaren min? Jeg er svært kritisk til Clemets tåkelegging og svake argumentasjon, men jeg skrev ikke usaklig og jeg tror ikke jeg brukte noen særlig mer sårende uttrykk enn “dumt”. Hva skjer?

    7. Flott, Kristin Clemet!
      Personlig synes jeg at vi burde diskutere abort på et mer grunnleggende nivå: for eller i mot abort pr se. Personlig er jeg motstander av abort med mindre vi snakker voldtekt. Forkastelig at så mange som 15000 kvinner i året skal se seg nødt til å fjerne fostre i vårt velstående samfunn. Sier mye om hvor vanskelig det er å være omsorgsperson i vårt land, og det burde vi kunne gjøre noe med.
      Men i lys av situasjonen i dag – nå som debatten så sterkt har beveget seg frem mot å utvide muligheter for abort, at det har vokst frem klare fordømmende og selektive holdinger, er det sunne, gode og realistiske politiske målsettinger du fremsetter, Clemet! Bra!!!
      Camilla Fadum

    8. Til Kirstin Clemet: I din tidligere blogg om programkomiteens forslag om å fjerne paragraf 2c i abortloven begrunnet du påstanden om at endringen i loven ikke ville føre til endring i nemdenes praksis, med å sitere loven feil. Du hevdet at loven pålegger nemdene å legge avgjørende vekt på kvinnens eget syn. I din siste blogg siteres loven riktig. Nemdene skal legge vesentlig, men altså ikke avgjørende, vekt på kvinnens syn.
      Påstanden om at fjerning av 2c ikke ville føre til endring i praksis, var hovedargumentet til Bernt Høie, Linda Hofstad Helleland og deg. I den nye bloggen din er hovedargumentet en spekulativ påstand om at kriteriet “alvorlig sykdom” vil bli misbrukt i framtiden. Argumentene er skiftet om.
      Det er gode grunner til å tro at den juridiske argumentasjonen til Else Bugge Fougner er en viktig del av forklaringen. Det var den som fikk stortingsrepresentant Gunnar Gundersen til å gå ut med den dissensen han brant inne med i programkomiteen. I komiteen ble han overbevist om at lovendringen ikke ville endre praksis. Av Bugge Fougner forsto han at det argumentet ikke holdt.
      Jeg vet godt at du er tidligere stortingsrepresentant, tidligere statsråd og nåværende leder av Civita. Jeg vet også godt at du er siviløkonom og utdannet ved Norges Handelshøyskole. Det var ikke meningen å redusere deg ved å bruke “jurist” om Else Bugge Fougner og utelate “økonom” om deg. Dersom det virket slik, beklager jeg.

    9. Jeg er opptatt av at vi i vår streben etter det gode liv ikke glemmer at det gode liv kun kjennes godt i møtet med det som er vanskelig. Vi må ikke streve etter “optimale” tilstander, eller det “perfekte” hele tiden. Vi blir ikke bedre av det, vi blir fattigere og mindre tolerante, vi blir svakere i møtet medet livets utfordringer, tror jeg. Mulighetene til å velge bort noe som er litt annerledes, eller ikke perfekt nok til at alt går som smurt i livet, kan frata oss et sundt syn på hva det gode liv er. Jeg håper på en god verdidebatt hvor vi tar inn over oss hvordan vi ser på annerledeshet, smerte, sorg og lykke, alt hva livet består av. Og hvor vi setter på dagsorden menneskeverdet.

    10. Jordahl, vi har ingen rett til å sette barn som vil oppleve et svært vanskelig liv på grunn av alvorlig sykdom til verden på grunn av en antagelse om at andres lidelse gjør samfunnet vårt rikere. De som lever med sykdom kan selvfølgelig leve et godt liv, men det er like selvfølgelig at livet er bedre dersom man ikke er syk.

    11. Takk for et interessant blogginnlegg, Clemet. Vi er etterhvert flere kvinner som etter å ha fått en alvorlig diagnose på barnet i magen, har opplevd et mer eller mindre abortpress samt manglende opplegg for videre oppfølging/ivaretakelse gjennom et vanskeliggjort svangerskap.
      Tre av oss – Venstre-politiker og jurist Åsta Årøen, Anna Solberg og undertegnede – arrangerer en seminarserie, “Retten til et annerledesbarn”, neste gang på Litteraturhuset i Bergen 18. juni kl 17.
      Vi har jo opplevd at det slett ikke er retten til selektiv abort som er truet, men retten til å bære fram et barn med avvik. Vi ønsker et større fokus på hvordan man kan legge til rette for kvinner som ikke ønsker selektiv abort der avvik er påvist, hvordan sikre at de møtes med respekt og aksept for sitt valg, uten å måtte forsvare det. Vi ønsker også fokus på hvordan man kan unngå ensrettingen ved dagens diagnostikk og veiledning – der abort blir presentert som beste utvei.
      Jeg har skrevet en bok om egen erfaring – den kom ut i april i år på Z-forlag: “Evy Kristine – retten til et annerledesbarn” (http://www.z-forlag.no/produkt/evy-kristine-retten-til-et-annerledesbarn)

    12. Far,
      Jeg er enig i at i de tilfeller hvor det kan påvises at fosteret er et alvorlig sykt barn som vil leve et svært vanskelig liv, så skal det tungtveiende grunner til for at mor ikke får innvilget senabort. Utfra det Kristin skriver om statistikken, så tyder vel alt på at dette ikke er den store utfordringen. Derimot synes jeg det er helt greit at man gjør seg en refleksjon om man faktisk kan og vil ta seg av et barn som har et genmateriale som kan gjøre en disponert for noen typer sykdommer. Eller om det er et kromoson for mye, eller om det er en hjertefeil, som godt kan repareres, men som gjør at barnet ikke vil kunne bli en maratonløper. Det er mange “skavanker” som vi lever godt med, selv om de ikke er ønskelige. Å gå en runde i nemnda på det, synes jeg kan være en god øvelse for å reflektere over alvoret i det å avslutte et liv. Og igjen, jeg tror det er viktig, at man ikke overdramatiserer og problematiserer tilværelsen sammen med et litt annerledes barn til noe helt uoverkommelig og et liv fylt av tristhet og sorg. Slik er det ikke! Ei heller trekke frem de mest groteske eksempler på hva slag “misfostre” man blir tvunget til å bære frem, hvis loven endres. Viktig å holde debatten på et saklig nivå og diskutere utfordringer knyttet til lovgivningen i vårt tid, versus for flere titalls år siden.

    13. Abort er et inngrep som gjøres av hensyn til den gravide, ikke av hensyn til fosteret. Dette gjenspeiles også i abortlovens § 2 4. ledd som sier at: “Ved vurderingen av begjæring om avbrudd begrunnet i forhold som nevnt foran i tredje ledd bokstav a, b og c skal det tas hensyn til kvinnens samlete situasjon, herunder hennes muligheter til å dra tilfredsstillende omsorg for barnet. Det skal legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon.”
      Dessverre har fokus ensidig vært rettet på § 2 pkt. c. Det lages lister over tilstander som legitimerer senabort. Når fosteret har en av disse tilstandene, innvilges senabort automatisk. Det er to kategorier av tilstander. Den ene er det som mange leger benevner som “uforenelig med liv”, f.eks. trisomi 13 og trisomi 18. Den andrekategorien er tilstander som en finner svært uheldige som f.eks. Down syndrom, Turner syndrom mm.
      Når abortkriteriene knyttes utelukkende til fosterets egenskaper, så klassifiserer vi menneskelige egenskaper. Vi bryter prinsippet om menneskers likeverdighet. Knyttes kriteriene til den gravides situasjon, er det lettere å holde fast ved menneskers likeverdighet.
      Jeg oppfatter programkomiteens forslag som samsvarende med abortlovens ordlyd. Imidlertid er det vanskelig å se at praksisen for senaborter noen gang har vært i samsvar med denne ordlyden.

    14. Til Halvor Elvik: Den forrige bloggen siterte loven riktig – men i dialogen med deg etterpå kom jeg i skade for å bruke ordet “avgjørende”. Det var for sterkt.

    15. Klarere kan det neppe påpekes at abortlovens paragrafer som tillater abort er der, og skal være der, av hensyn til kvinnen alene. Dette innbærer primært selvbestemt abort innen 12. uke, men også “nemdabort” etter 12. uke. En paragraf som tillater selv Norges mest ressursterke kvinne å få innvilget senabort utelukkende fordi barnet kan få alvorlig sykdom er feil. Nemda kan ikke nekte, så sant det er klart at sykdommen/funksjonshemmingen blir “alvorlig”, slik paragrafen står. Da godtar man abort ut fra “verdien” på det blivende mennesket. Noen burde ikke blitt født. Funksjonshemmede eller kronisk syke blir personer som finnes fordi moren lot være å ta den aborten hun burde. Enda hensynet til den gravide kvinnen er 100% ivaretatt i de andre paragrafene, altså de andre enn 2c. 2c = utsortering ut fra gradert mennskeverd, uavhengiog av kvinnens situasjon, og må derfor ut. Takk, Kristin Clemet, for så utrolig presist å ha beskrevet problematikken.

    16. jeg har selv downs vi har rett å slett et liv å da vare på det burte være lov på lagt det er mange som tror at downs er en sykdom det har jeg svar på det er ikke sykdom i det veltatt det er ikke broblem

    17. Dette med abort er eit veldig følsomt og vanskeleg tema. Prinsipielt er eg mot å ta eit liv, ikkje ut frå religion,men ut frå menneskesynet mitt. Kor tid blir det eit liv? Unnfangelsen? Seinare? Høgre set enkeltindividet i fokus. Veldig bra! Kva med det ufødde individet? Kven skal vera bera deira røyst? Har dei rett på fri rettshjelp? Kven er deira advokat? Eg

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg