Ære være SV

Høyre har i det siste vært utsatt for en nesten grotesk kampanje, fordi partiets programkomite mener at partiet bør beholde et standpunkt partiet har hatt i siden 1997 – om å fjerne den såkalte eugeniske indikasjonen som et selvstendig kriterium for abort etter 12.svangerskapsuke. Programkomiteen har imøtekommet dem som mener bruken av ordet “eugenisk” etterlater et uriktig eller tendensiøst inntrykk av hva dette dreier seg om, så derfor heter det nå at Høyre vil “endre abortloven slik at egenskaper ved fosteret ikke er et selvstendig abortkriterium etter grensen for selvbestemt abort.” Programkomiteen føyer til at “tilstander som ikke er forenlige med liv, skal i seg selv gi grunnlag for abort”.

Partiets begrunnelse er at alle mennesker, og dermed også alle fostre, er likeverdige, og at vi derfor ikke kan ha ulike abortgrenser for mennesker med og uten spesielle egenskaper eller sykdommer som er forenlige med liv. I de fleste tilfeller, og på mange plan, er alle enige om dette: Vi kan f.eks. ikke ha en abortgrense for gutter og en annen for jenter – eller ulike abortgrenser for mennesker med og uten anlegg for fedme. Denne delen av abortloven, paragraf 2c, aksepterer imidlertid at en slik grense settes – mellom barn med og uten anlegg for alvorlig sykdom. Loven angir ikke hva “alvorlig sykdom” er, men i praksis betyr det i dag bl.a. at indikasjoner på Downs syndrom eller ryggmargsbrokk, som begge er fullt ut forenlig med å leve gode og lange liv, er et selvstendig grunnlag for abort etter 12.svangerskapsuke – i praksis til ca. 22.uke. Hva “alvorlig sykdom” vil bety i fremtiden, er det ingen som vet.

En abort i ca. 22.uke er ingen trivialitet. Det er i virkeligheten en fødsel. Barna som blir født, er ikke alltid døde etter fødsel, og derfor dør de først ved at de overlates til seg selv etter fødselen.

Høyre foreslår ingen andre endringer i abortloven. Adgangen til selvbestemt abort innen utgangen av 12.svangerskapsuke står altså helt urørt, og det gjør stort sett også adgangen til senabort etter 12 uke. Det eneste Høyres programkomité vil gjøre, er å fjerne det klare signalet loven gir, om at ikke alle mennesker er like mye verdt.

At mange er uenig med Høyres programkomité, også innad i Høyre, er fair nok. Det som gjør sterkest inntrykk i debatten, er imidlertid ikke at noen mener noe annet, men ordene som brukes. Både Den nasjonale forskningsetiske komite for medisin og helsefag og Bioteknologinemnda syns at slike senaborter reiser svært vanskelige etiske spørsmål, og at det er god grunn til å møte de ulike synspunktene med respekt.

Men slik er det ikke alltid i politikken. Aftenposten kaller forslaget fra programkomiteen et “angrep på abortloven” og argumenterer for øvrig helt ulogisk for å opprettholde loven slik den er. Unge feminister mener Høyre “svikter kvinnene” og bedriver “moralisering”. Raymond Johansen kaller det et “gufs fra fortiden”. Gro Nylander, som riktig nok ikke er politiker, mener at “Erna” bent frem vil tape valget på at hun fortsatt mener det hun alltid har ment i dette spørsmålet.

Det er virkelig trist at samfunnsdebatten, og i verste fall samfunnet, er blitt slik at det å reise åpenbart vanskelige etiske spørsmål om liv og død og menneskers likeverd skal møtes med denne typen argumenter. Kan man ikke heller, slik Høyre har forsøkt i dette tilfellet, stille og rolig forklare hvorfor man mener det er viktig at fare for “alvorlig sykdom” fortsatt bør være et selvstendig kriterium for å få innvilget en senabort i Norge?

Det må sies at Høyres programkomité har hatt en kommunikasjonsmessig utfordring. For samtidig som man vil fjerne paragraf 2c fra abortloven, har man sagt at dette ikke skal gå utover kvinners rett til å få innvilget senabort. Det høres jo unektelig litt selvmotsigende ut, men det henger faktisk (nesten) sammen:

Loven lister i dag opp flere kriterier, inklusive et kriterium knyttet til barnets egenskaper (2c), for når man kan få innvilget en senabort. Etter at disse kriteriene er listet opp, sier imidlertid loven: “Ved vurderingen av begjæring om avbrudd … skal det tas hensyn til kvinnens samlede situasjon …. Det skal legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon.”

I dag innvilges det 2 – 300 senaborter i året. Jeg vet ikke hvor mange søkere som får avslag, men antagelig er det (nesten) ingen – medmindre man klart har overskredet levedyktighetsgrensen. Da skal det særlig gode grunner til, men det er nok dessverre en del aborter som blir utført etter uke 22 også. Uansett: I praksis er det kvinnen som avgjør, og dermed har Høyre, paradoksalt nok, rett i at det antagelig vil bety lite om paragraf 2c fjernes fra loven. Det det vil bety, er at samfunnet har kvittet seg med en lovtekst som diskriminerer mennesker som kan bli syke eller har egenskaper vi ikke liker. Det i seg selv er viktig.

Dessuten er det kanskje et signal til rike og ressursrike par, som har alle forutsetninger for å ta seg av et barn med spesielle utfordringer, at vi har angrefrist i Norge: Vi kan i 12 uker velge bort et barn vi ikke vil ha, uansett begrunnelse – men vi har ikke angrefrist i 10 uker til, bare fordi vi kan komme til å mislike spesielle egenskaper ved barnet.

Hva har så alt dette med SV å gjøre?

Etter min mening bør SV nå ha satt en stopper for den typen debatt Høyre har vært utsatt for. I dagens Aftenposten kan vi lese om SVs håndtering av tilsvarende verdisaker, og her ser vi et parti som møter slike saker med langt større respekt, ydmykhet og etisk refleksjon enn regjeringspartneren Ap pleier å gjøre. På SVs landsmøte er det ulike syn, det er respekt for at det er ulike syn, og man syns at sakene er vanskelige – noe de jo faktisk er!

Inga Marte Thorkildsen sier at hun alltid vil være en tviler i slike saker, og Lysbakken sier det enhver partileder burde sagt: “Dersom vi ikke hadde opposisjon i etisk vanskelige saker om livets tilblivelse, burde vi skaffet oss det”. Jeg er enig: Mangel på tvil og opposisjon i slike saker er faktisk mer skremmende enn at tvilen og diskusjonen finnes.

Selv håper jeg Høyre vil stå fast på sitt standpunkt om å fjerne paragraf 2c i abortloven og dermed potensiell sykdom og egenskaper ved fosteret som et selvstendig senabortkriterium, og at de som er motstandere av et slikt syn, velger ordene sine med litt større omhu, slik de nå synes å gjøre i SV.

Oppdatering: Høyre har ment dette siden 2001, ikke 1997.

8 kommentarer
    1. Ja, det er vanskelige spørsmål, og det er bra med verdidebatt. Det betyr imidlertid ikke at det er Høyres forslag som er riktig. Jeg mener at dersom vi er opptatt av å ikke diskriminere, er det nok å ta tak i for å hjelpe de menneskene som faktisk lever blant oss. Det gir derimot ingen grunn til å nekte kvinner å abortere syke fostre. Der har jeg stor tro på kvinners egen vurdering – og skulle denne være hårreisende, sitter det en nemnd der, som en ekstra sikkerhet. At nemnden skal vurdere hvem som er eller ikke er ressursterke nok til å få syke barn, synes jeg ikke er en god ordning.

    2. Jeg synes ikke det er dekning for den innledende påstanden om at “Høyre har vært utsatt for en nesten grotesk kampanje”. Artikkelen inneholder heller ingen eksempler som gir dekning for “grotesk” eller “kampanje”, bare på uenighet i forslaget om å endre 2c.
      Slik jeg leser uttalelser og innlegg mot forslaget, skyldes reaksjonen at programkomiteens forslag fjerner det lovmessige grunnlaget for at det er kvinnen som selv bestemmer om hun vil abortere eller bære fram fosteret i de tilfellene som 2c dekker. Avgjørelsen flyttes i disse tilfellene fra kvinnen til nemda. Nemda avgjør hvor sterk vekt den vil legge på kvinnens syn og totale situasjon.
      Dette gir i seg selv dekning for å hevde at programkomiteens forslag er et “angrep på abortloven” slik Aftenposten skrev i sin leder. Det er altså verken grotesk eller ledd i en kampanje mot Høyre, men et forsvar for grunnprinsippet om selvbestemt abort.

    3. Til Halvor Elvik: Jeg er enig i at ordet “kampanje” ikke er helt dekkende – men om ordet “grotesk” er det, avhenger nok av øynene som ser. Jeg mener det har vært brukt ord, uttrykk og argumenter som er helt ute av proporsjoner, og som har vært lite preget av respekt overfor det etiske dilemmaet dette dreier seg om. Men ellers mener jeg du argumenterer litt merkelig: Du sier at motstanderne av Høyres programkomité forsvarer prinsippet om “selvbestemt abort”, men det kan ikke være riktig. PRINSIPPET etter 12.uke er nettopp IKKE selvbestemt abort – men abort etter søknad til og innvilgelse av en nemnd.
      I PRAKSIS er det nok likevel slik at kvinner som søker om en senabort, har selvbestemmelse – fordi (nesten?) alle søknader innvilges. Grunnen til at dette kan skje, er at paragraf 2 sier at det skal legges avgjørende vekt på kvinnens ønske. Men i så fall viser bare dette at Høyres programkomité har rett:
      Praksis vil bli den samme som før, selv om man fjerner et av flere (litt tilfeldige) kriterier som står oppført som selvstendige kriterier for å kunne få innvilget abort – men som altså har liten eller ingen betydning i praksis, fordi kvinnen de facto bestemmer selv.
      Noen har på denne bakgrunn spurt Høyres programkomité hva som da er vitsen med å fjerne paragraf 2c. Men argumentet kan like gjerne snus: Hvorfor kan vi ikke fjerne en så foreldet og diskriminerende bestemmelse når den likevel ikke har praktisk betydning?

    4. Skal man følge den argumentasjonen helt ut, kan man jo fjerne alle kriteriene nemnda har å gå etter, og dersom det stemmer at det i praksis er kvinnen som bestemmer selv, kan man jo faktisk fjerne hele nemnda. Nå mener jeg ikke at det nødvendigvis er det riktige å gjøre, og det mener kanskje ikke du heller?

    5. Til Kristin Clemet: Lovteksten i paragraf 2 sier ikke at det skal legges “avgjørende” vekt på kvinnens ønske, slik du skriver, men “vesentlig”.
      Teksten som følger etter bokstavpunktene, lyder slik:
      “Ved vurderingen av begjæring om avbrudd begrunnet i forhold som nevnt foran i tredje ledd bokstav a, b og c skal det tas hensyn til kvinnens samlete situasjon, herunder hennes muligheter til å dra tilfredsstillende omsorg for barnet. Det skal legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon.”
      Dersom indikasjonene som dekkes av bokstaven c i lovteksten fjernes, svekkes kvinnens rett til å be om svangerskapsavbrudd med henvisning til disse indikasjonene. Det er et spørsmål for jurister om nemda i det hele tatt kan etterkomme kvinnens ønske med henvisning til disse indikasjonene, etter at de er fjernet fra lovteksten. Men det kan være liten tvil om at kvinnens rett til selv å bestemme i disse situasjonene svekkes.
      Prinsippet i abortloven er kvinnens rett til selv å bestemme over sin kropp. Den er absolutt fram til 12 svangerskapsuke. Retten gjelder også etter 12 svangerskapsuke, men loven krever at da må kvinnen må søke om om å få sin rett i en nemd. Lovens prinsipp er fortsatt det samme. Først ved uke 19 etablerer loven fosterets rett til liv foran kvinnens selvbestemmelse.
      Det er følgelig god dekning for å hevde at forslaget fra programkomiteen er et “angrep på abortloven”. Jeg kan ikke finne noe “grotesk” ved de eksemplene som sto nevnt i Clemets opprinnelige artikkel. Det er bra at hun ikke lenger hevder at Høyre er utsatt for en “kampanje”.
      Påstandene om at en fjerning av 2c ikke vil svekke kvinnens rett til selv å bestemme, holder ikke. De som fremmer dem har intet grunnlag for å hevde at dette ikke vil endre praksis i abortnemdene. De kan, lite lite som meg, spå om framtiden. Det vi kan konstatere ut fra lovtekst og programkomiteens forslag, er at kvinnens lovgrunnlag svekkes. Hvordan nemdene vil tolke og praktisere den foreslåtte lovendringen om den blir vedtatt, er et åpent spørsmål. Høyre som parti har selvsagt ingen mulighet til å garantere en framtidig praksis i nemdene.
      Her er §2 i sin helhet slik den lyder i dag:
      § 2 Fører et svangerskap til alvorlige vansker for en kvinne, skal hun tilbys informasjon og veiledning om den bistand som samfunnet kan tilby henne. Kvinnen har krav på råd for selv å kunne treffe det endelige valg.
      Finner kvinnen, etter at hun har fått tilbud om informasjon m.v. som nevnt og veiledning etter § 5 annet ledd første punktum, at hun likevel ikke kan gjennomføre svangerskapet, tar hun selv den endelige avgjørelse om svangerskapsavbrudd såfremt inngrepet kan skje før utgangen av tolvte svangerskapsuke og tungtveiende medisinske grunner ikke taler mot det.
      Etter utgangen av tolvte svangerskapsuke kan svangerskapsavbrudd skje når a)svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan føre til urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse. Det skal tas hensyn til om hun har disposisjon for sykdom;
      b)svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon;
      c)det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet;
      d)hun ble gravid under forhold som nevnt i straffeloven §§ 197-199, eller svangerskapet er et resultat av omstendigheter som omtalt i straffeloven §§ 192-196 og § 199; eller
      e)hun er alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad.
      Ved vurderingen av begjæring om avbrudd begrunnet i forhold som nevnt foran i tredje ledd bokstav a, b og c skal det tas hensyn til kvinnens samlete situasjon, herunder hennes muligheter til å dra tilfredsstillende omsorg for barnet. Det skal legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon.
      Kravene til grunn for innvilgelse av svangerskapsavbrudd skal øke med svangerskapets lengde.
      Etter utgangen av attende svangerskapsuke kan et svangerskap ikke avbrytes med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det. Er det grunn til å anta at fosteret er levedyktig, kan tillatelse til svangerskapsavbrudd ikke gis.
      Endret ved lover 16 juni 1978 nr. 66, 11 aug 2000 nr. 76. Endres ved lov 20 mai 2005 nr. 28 (ikr. fra den tid som fastsettes ved lov) som endret ved lov 19 juni 2009 nr. 74.

    6. Takk for veldig interessant artikkel. Som AP-medlem og lokalpolitiker har jeg alltid irritert meg litt over hvordan mindretallet i partiet blir overkjørt i slike saker, og enda verre: Det er nesten så partiledelsen ikke anerkjenner at vi finnes. Så masse ros til SV der. Og delvis til Høyre, som stort sett har tradisjon for stor takhøyde. Og hvis mange tenker at jeg nå bør melde meg ut av AP på grunn av dette, kan jeg forsikre dere om at jeg støtter partiets økonomiske og sosiale grunnlinje, så slike ting vil aldri bli aktuelt. Men som sagt: Alle åpne debatter er bra, og bra at de høster ros. Så derfor: Takk, Kristin Clemet.

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg