Høyre har i det siste vært utsatt for en nesten grotesk kampanje, fordi partiets programkomite mener at partiet bør beholde et standpunkt partiet har hatt i siden 1997 – om å fjerne den såkalte eugeniske indikasjonen som et selvstendig kriterium for abort etter 12.svangerskapsuke. Programkomiteen har imøtekommet dem som mener bruken av ordet “eugenisk” etterlater et uriktig eller tendensiøst inntrykk av hva dette dreier seg om, så derfor heter det nå at Høyre vil “endre abortloven slik at egenskaper ved fosteret ikke er et selvstendig abortkriterium etter grensen for selvbestemt abort.” Programkomiteen føyer til at “tilstander som ikke er forenlige med liv, skal i seg selv gi grunnlag for abort”.

Partiets begrunnelse er at alle mennesker, og dermed også alle fostre, er likeverdige, og at vi derfor ikke kan ha ulike abortgrenser for mennesker med og uten spesielle egenskaper eller sykdommer som er forenlige med liv. I de fleste tilfeller, og på mange plan, er alle enige om dette: Vi kan f.eks. ikke ha en abortgrense for gutter og en annen for jenter – eller ulike abortgrenser for mennesker med og uten anlegg for fedme. Denne delen av abortloven, paragraf 2c, aksepterer imidlertid at en slik grense settes – mellom barn med og uten anlegg for alvorlig sykdom. Loven angir ikke hva “alvorlig sykdom” er, men i praksis betyr det i dag bl.a. at indikasjoner på Downs syndrom eller ryggmargsbrokk, som begge er fullt ut forenlig med å leve gode og lange liv, er et selvstendig grunnlag for abort etter 12.svangerskapsuke – i praksis til ca. 22.uke. Hva “alvorlig sykdom” vil bety i fremtiden, er det ingen som vet.

En abort i ca. 22.uke er ingen trivialitet. Det er i virkeligheten en fødsel. Barna som blir født, er ikke alltid døde etter fødsel, og derfor dør de først ved at de overlates til seg selv etter fødselen.

Høyre foreslår ingen andre endringer i abortloven. Adgangen til selvbestemt abort innen utgangen av 12.svangerskapsuke står altså helt urørt, og det gjør stort sett også adgangen til senabort etter 12 uke. Det eneste Høyres programkomité vil gjøre, er å fjerne det klare signalet loven gir, om at ikke alle mennesker er like mye verdt.

At mange er uenig med Høyres programkomité, også innad i Høyre, er fair nok. Det som gjør sterkest inntrykk i debatten, er imidlertid ikke at noen mener noe annet, men ordene som brukes. Både Den nasjonale forskningsetiske komite for medisin og helsefag og Bioteknologinemnda syns at slike senaborter reiser svært vanskelige etiske spørsmål, og at det er god grunn til å møte de ulike synspunktene med respekt.

Men slik er det ikke alltid i politikken. Aftenposten kaller forslaget fra programkomiteen et “angrep på abortloven” og argumenterer for øvrig helt ulogisk for å opprettholde loven slik den er. Unge feminister mener Høyre “svikter kvinnene” og bedriver “moralisering”. Raymond Johansen kaller det et “gufs fra fortiden”. Gro Nylander, som riktig nok ikke er politiker, mener at “Erna” bent frem vil tape valget på at hun fortsatt mener det hun alltid har ment i dette spørsmålet.

Det er virkelig trist at samfunnsdebatten, og i verste fall samfunnet, er blitt slik at det å reise åpenbart vanskelige etiske spørsmål om liv og død og menneskers likeverd skal møtes med denne typen argumenter. Kan man ikke heller, slik Høyre har forsøkt i dette tilfellet, stille og rolig forklare hvorfor man mener det er viktig at fare for “alvorlig sykdom” fortsatt bør være et selvstendig kriterium for å få innvilget en senabort i Norge?

Det må sies at Høyres programkomité har hatt en kommunikasjonsmessig utfordring. For samtidig som man vil fjerne paragraf 2c fra abortloven, har man sagt at dette ikke skal gå utover kvinners rett til å få innvilget senabort. Det høres jo unektelig litt selvmotsigende ut, men det henger faktisk (nesten) sammen:

Loven lister i dag opp flere kriterier, inklusive et kriterium knyttet til barnets egenskaper (2c), for når man kan få innvilget en senabort. Etter at disse kriteriene er listet opp, sier imidlertid loven: “Ved vurderingen av begjæring om avbrudd … skal det tas hensyn til kvinnens samlede situasjon …. Det skal legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon.”

I dag innvilges det 2 – 300 senaborter i året. Jeg vet ikke hvor mange søkere som får avslag, men antagelig er det (nesten) ingen – medmindre man klart har overskredet levedyktighetsgrensen. Da skal det særlig gode grunner til, men det er nok dessverre en del aborter som blir utført etter uke 22 også. Uansett: I praksis er det kvinnen som avgjør, og dermed har Høyre, paradoksalt nok, rett i at det antagelig vil bety lite om paragraf 2c fjernes fra loven. Det det vil bety, er at samfunnet har kvittet seg med en lovtekst som diskriminerer mennesker som kan bli syke eller har egenskaper vi ikke liker. Det i seg selv er viktig.

Dessuten er det kanskje et signal til rike og ressursrike par, som har alle forutsetninger for å ta seg av et barn med spesielle utfordringer, at vi har angrefrist i Norge: Vi kan i 12 uker velge bort et barn vi ikke vil ha, uansett begrunnelse – men vi har ikke angrefrist i 10 uker til, bare fordi vi kan komme til å mislike spesielle egenskaper ved barnet.

Hva har så alt dette med SV å gjøre?

Etter min mening bør SV nå ha satt en stopper for den typen debatt Høyre har vært utsatt for. I dagens Aftenposten kan vi lese om SVs håndtering av tilsvarende verdisaker, og her ser vi et parti som møter slike saker med langt større respekt, ydmykhet og etisk refleksjon enn regjeringspartneren Ap pleier å gjøre. På SVs landsmøte er det ulike syn, det er respekt for at det er ulike syn, og man syns at sakene er vanskelige – noe de jo faktisk er!

Inga Marte Thorkildsen sier at hun alltid vil være en tviler i slike saker, og Lysbakken sier det enhver partileder burde sagt: “Dersom vi ikke hadde opposisjon i etisk vanskelige saker om livets tilblivelse, burde vi skaffet oss det”. Jeg er enig: Mangel på tvil og opposisjon i slike saker er faktisk mer skremmende enn at tvilen og diskusjonen finnes.

Selv håper jeg Høyre vil stå fast på sitt standpunkt om å fjerne paragraf 2c i abortloven og dermed potensiell sykdom og egenskaper ved fosteret som et selvstendig senabortkriterium, og at de som er motstandere av et slikt syn, velger ordene sine med litt større omhu, slik de nå synes å gjøre i SV.

Oppdatering: Høyre har ment dette siden 2001, ikke 1997.