Så har Høyre omsider lagt frem sitt lenge bebudede forslag til nedtrapping av formuesskatten.
Jeg er ingen ekspert på skattesystemer, så i denne omgang skal jeg ikke kommentere valget av modell. Jeg konstaterer bare at Civitas egen skatteekspert, Villeman Vinje, gjerne hadde sett en litt annen modell – og at de andre ikke-sosialistiske partiene også vil gjøre det litt annerledes. Også fagfolk har delte meninger. Det ser likevel ut til å være liten tvil om at de borgerlige partiene vil kunne greie å bli enige, dersom de vinner valget.
Mitt poeng i denne bloggen er et annet – nemlig diskusjonen om skatt vs. velferd.
Magnus Takvam i NRK, og flere andre kommentatorer, har påpekt at de borgerlige partienes forslag om å trappe ned og etter hvert kanskje fjerne formuesskatten, vil gjøre skatt vs. velferd til et sentralt valgkamptema.
Det vil i så fall også sette journalistene på prøve.
Full fjerning av formuesskatten vil gi en skattelette på ca. 15 milliarder kroner. Høyres modell gir (i første omgang) en skattelette på 12 milliarder kroner. Lettelsen skal gradvis komme over noen år, men slik jeg forstår Høyre, vil lettelsen være 12 milliarder kroner etter fire år.
Statsbudsjettet har nå passert 1000 milliarder kroner.
Skatteletten utgjør altså, etter fire år, mindre enn 1,2 prosent av statsbudsjettet.
Hvilke konsekvenser vil dette ha for velferden?
En helt stilisert og statisk oppfatning av skatt vs. velferd, er at én krone i skattelette, fører til én krone mindre i velferd – og at én krone mer i skatt, fører til én krone mer til velferd.
Dette er det ingen som tror på – selv om argumentene fra rødgrønn side vil etterlate inntrykk av at det er slik, altså at de borgerlige partiene velger skattelette fremfor velferd.
Men debatten kommer, og da er det viktig at ikke pressen og andre sluker denne typen argumentasjon rått – men også ser hen til andre argumenter. Her er noen av dem:
- Dersom 12 milliarder kroner – eller mindre enn 1,2 prosent av statsbudsjettet – skal få så stor negativ betydning som Regjeringen etterlater inntrykk av, må det bety at Regjeringen mener at den bruker absolutt alle kroner på statsbudsjettet perfekt, og at det ikke er noen som kan styre noe bedre eller annerledes enn de rødgrønne partiene nå gjør. Dette vet vi ikke er sant. Akkurat som svært mange kan forbedre styringen av sin egen privatøkonomi med ca. 1 prosent i løpet av fire år – kan også staten forbedre styringen av sin økonomi med ca. 1 prosent i løpet av fire år.
- Det er flere måter å forbedre styringen av og i staten på – og redusere sløsingen. Her er noen få eksempler:
- Staten kan forbedre gjennomføringskraften i forvaltningen. Både Gjørvkommisjonen, rapporter fra Difi og flere andre rapporter viser at implementeringsevnen er for svak: Det brukes for mye tid og ressurser når viktige beslutninger skal gjennomføres. Bedre gjennomføringsevne kan bl.a. oppnås med bedre administrativ og politisk ledelse og bedre samordning – og det kan helt sikkert spare minst 12 milliarder kroner, hvis det gjøres godt.
- Samferdselssektoren alene kan antagelig spare oss for milliarder av kroner, dersom planleggingen og gjennomføringen av store infrastrukturprosjekter blir bedre.
- Også i Forsvaret er det svært mye å spare, dersom styringen blir bedre, og dersom det gjennomføres færre, svært kostbare, men dårlige investeringsprosjekter.
Men det er også andre argumenter:
- At det gis skattelette, betyr ikke at pengene forsvinner og ikke kan gjøre nytte for seg. Pengene får en alternativ anvendelse i privat sektor – og der kan de både brukes til å øke velferden og til å skape flere nye arbeidsplasser, som gir mer offentlig og privat velferd siden.
- Skattelette har også noen dynamiske effekter. Det kan være delte meninger om hvor store de er, men poenget er i hvert fall dette: En skattelette er ikke bare et “tap” for staten – den genererer også nye inntekter til staten. SSB er blant de som har regnet på dette, og her er et eksempel på det. Man bør ikke budsjettere med slike effekter på kort sikt, men effektene kommer.
- Skatt handler også om makt og om synet på staten: I noens øyne er fellesskapet ensbetydende med staten, og de ser staten som noe som “står over” borgerne og vet bedre enn borgerne selv hvordan samfunnet bør se ut. De ser ikke staten som en maktfaktor som også skal beskyttes mot seg selv, men som en god og ufarlig “far” som kan hjelpe oss med alle problemer. Vi andre ser på staten som vår tjener og mener at staten skal ha begrenset makt over borgerne – samtidig som borgerne skal ha makt over staten. Vi legger dessuten vekt på at det er en god maktbalanse mellom staten, sivilsamfunnet og privat sektor – og at ikke staten alltid er den beste til å løse viktige samfunnsoppgaver.
- Og endelig handler skatt om frihet: En stat som ikke driver inn noen skatter til å finansiere de grunnleggende fellesoppgavene, er en trussel mot friheten. Men en stat som driver inn alt, har også tatt fra oss friheten. Skattelette kan derfor også være et frihetsprosjekt, og det er derfor borgerlig politikere ikke like lett snakker om å “gi” skattelette, som om alle pengene i utgangspunktet var statens.
Og det er mer:
- Regjeringen har i åtte år sagt at den hverken vil øke eller senke skattene samlet sett. Skattenivået er altså fortsatt (hvis vi ser bort fra visse snikskatteøkninger) det samme som i 2004. Men hva er det med skattenivået i 2004 som nærmest gjør det til en del av skaperverket? Man kan si det er et kompliment til Bondevik II-regjeringen, men likevel: Hvilket klarsyn var det Bondevik II-regjeringen hadde, som gjør at skattenivået akkurat i 2004 fortsatt er perfekt – åtte – ni år senere?
- En god grunn til å revurdere et skattenivå som har stått stille så lenge, er at mye annet forandrer seg. Blant annet er finansministeren og andre opptatt av hvordan multinasjonale selskaper tilpasser seg skatteregimene i ulike land og hva vi eventuelt skal gjøre med det. Andre er opptatt av de små skattespørsmålene, som f.eks. incentivene til arbeid for lavinntektsgrupper. Og atter andre er opptatt av feilene i systemet vårt, som bl.a. gjør at vi overinvesterer i bolig og eiendom. Det kan uansett ikke være slik at alle forslag som avviker fra det skattesystemet og -nivået vi har i dag, representerer en katastrofe for den offentlige velferden.
- Også et annet tema vi kommer til å høre mye om i valgkampen – nemlig den nordiske (eller norske) modellen – er avhengig av at vi tilpasser oss en ny tid og ikke motsetter oss enhver endring. Perspektivmeldingen viser at velferdsstaten ikke er bærekraftig i det lange løp, og at det derfor er om å gjøre å gjøre tilpasninger nå. Noen syns sikkert det er morsomt å gjøre et poeng av at det virker feil å senke skattene nå når det kan bli aktuelt å øke dem i fremtiden. Men dette er ikke så underlig som det kan høres ut: Vekstfremmende skattelettelser nå vil øke velstandsnivået fremover, mens virkningen for velferdsstatens bærekraft samlet sett er om lag null.
Til slutt:
- Handlingsregelen er en todelt regel. Den ene delen handler om hvor penger mye vi kan bruke – den andre om hva vi skal bruke pengene til. Stoltenberg II-regjeringen har holdt seg til første del, men ikke den andre. Meningen var altså at vi i alle de årene Stoltenberg II-regjeringen nå har vært i virksomhet, burde ha investert mer i vekstfremmende skattelettelser, infrastruktur, utdanning og forskning. Å trappe ned formuesskatten er derfor både en del av den opprinnelige kontrakten da skattesystemet sist ble endret (2005/06) og en måte å oppfylle handlingsregelen på.
Helt til slutt: Hvis de rødgrønne tror på egen retorikk, burde jo skattene økes. Hvis en krone mindre i skatt, er en krone mindre til velferd – vil selvsagt en krone mer i skatt, gi en krone mer til velferd. Så hvis velferd er viktigst, må også skatteøkninger være viktig.
I valgkampen vil politikere fra borgerlig og rødgrønn side barke sammen i mange debatter. Ett viktig tema vil være skatt. Da er det viktig at ikke bare de rødgrønnes virkelighetsforståelse får legge premisser for debatten – men at også de andres virkelighetsforståelse får spille en like fremtredende rolle.
Viktig å fokusere på reelle størrelser. 12 milliarder over fire år er ikke mye penger i denne sammenhengen. Symbolskatt for en symbolsum til staten, men for de det gjelder er effekten stor. Jeg har også reagert på at ingen tar til motmæle mot uttrykket “Nullskatteyter”. Det er misvisende og upresist. Ingen som eier en bedrift og genererer verdiskapning kan klassifiseres som en “Nullyter”. Og hva med de 1.3 millioner nordmenn som mottar penger fra NAV? de er per definisjon skatteyter fordi staten trekker skatt av sine egne utbetalinger. Har skrevet litt på egen blogg hvis noen er interessert: Nullskatteyter – Finnepåordet! http://www.richardpaulsen.no/?p=356
Skattedebatten har feil utgangspunkt. Det er ikke mulig å få til en rettferdig skattmodell fordi “rettferdighet” er et realtivt og subjektivt begrep. Det er således en umulig diskusjon. Det vi i stedet må diskutere er om innkreving av skatt på prinsippiell basis er lovlig. Skatt strider mot både menneskerettigheter og FN konvensjonen, men tillattes allikevel fordi staten og statsansatte er avhengig av et slikt system. Skatten er dessuten komplett uproduktiv, den er med på å styre (d.v.s. plyndre) den produktive kapitalen, slik at summen av varer og tjenester som tilbys befolkningen blir mindre og dårligere. Dette er enkel økonomisk fakta, men vi tviholder på skatt som et sosialt redskap. For politkerne brukes skatt helt kynisk som en “splitt og hersk” modell, hvor overføringer og såkalte sosiale modeller holder liv i “klassekampen”, i.e. den endeløse diskujsonen om “hva som er rettferdig skatt”, og som det er umulig å enes om. Derfor har vi en velfersstat som ikke er bærekraftig og som om ikke altfor lenge ikke vil kunne yde de velferdsgoder den lover, bl.a. til fremtidige pensjonister. Synd at debatten ikke dreier seg om hvordan vi bruker den produktive kapitalen til å produsere mer velferd, men i stedet ser oss blind på “det store selvbedraget” skatten og skattediskusjonen representerer. Vi blir lurt trill rundt av politikere som ikke forstår helt enkle økonomiske sammenhenger.
“Akkurat som svært mange kan forbedre styringen av sin egen privatøkonomi med ca. 1 prosent i løpet av fire år – kan også staten forbedre styringen av sin økonomi med ca. 1 prosent i løpet av fire år. “. fornuftig styring sier at man starter med å spare e.g. implementere tiltak og se at vi faktisk spare 1 prosent, deretter kan man bruker penger som man vil (skatteletelse, osv). Det som er helt feil er å starte med å redusere inntekt uten å vite hvordan man redusere sine utgifter.
Tapt inntekt hvis formueskatt senkes er sikkert, alle andre evt besparelse pga effektivisering er hypotetiske.
fra tankesmien til propaganda blogg, det er en ting å ha politisk engasjement, det er noe helt annent å bevist lure folk ved å velge spesiel sannhetsprismer på fakta.
“Tapt inntekt hvis formuesskatten senkes er sikkert…” sier b. her over.
Ja, om du velger å ha enorme skylapper på…
For det første så dreier ikke debatten seg om hvorvidt man skal ha skatt eller ei, men om dagens formueskatt er en riktig måte å ta inn penger på. De fleste som ønsker å fjerne formueskatten sier ikke at det skal kreves inn mindre skatt, men at måten det gjøres på må endres fordi dagens metode har uheldige bivirkninger.Det er således rent svada når journalistene (tilogmed i DN) lager overskrifter om at f.eks Erna skal gi sine “venner” skattelette.
Selv Kristin Clemet faller i denne fellen her når hun først fokuserer på hvordan staten skal ta igjen det tapte og at beløpet uansett er lite….og lar de langt viktigere poengene (som de rødgrønne, journalistene og du b. altså ikke har fattet enda) mye senere i teksten.
Men om det så var, at det skulle “forsvinne” skatt inn….(og det kan fint argumenteres for ettersom det er tvilsomt å kontinuerlig skatte de samme midlene om igjen og om igjen år etter år – og eierne av disse midlene faktisk betaler skatt i form av bedriftenes skatt, utbytteskatt osv), er det *da* riktig å hevde at skatten er “tapt”? Nei. Hele poenget til at formuesskatten argumenteres fjernet er at den slår fot under samfunnsbyggende gründervirksomhet. Ved å fjerne skatten søker man å oppnå at flere bedrifter overlever og/eller blir sterkere i konkurranse med andre ettersom de ikke blir tømt for midler på sårbare tidspunkter. Slik sikrer man sysselsetting og derved reduserer du statens velferdskostander og får isteden inn mer skatt enn om bedriftene faktisk gikk dunken/dårligere. Er dte virkelig så vanskelig å forstå, eller har man bare mest ondt i viljen?
Bra kommentar med mange interessante betraktninger.
Det som i tillegg kan være verdt å nevne er at hele utgangspunktet for diskusjonen om formuesskatten er feil. Det er ikke slik at “de rike” ikke betaler skatt og blir null-skatteytere om formuesskatten fjernes. Poenget er at disse personene ikke har lønnsinntekt, men kapitalinntekt via sitt eierskap. Selv om formuesskatten tas bort, vil bedriftene de eier skattes på vanlig vis, og tar de ut utbytte til eget forbruk eller for å plassere pengene i andre investeringer påløper utbytteskatten i tillegg. De betaler derfor masse skatt via sitt eierskap. Hele premisset for diskusjonen er således feil.
Dette kommer selvfølgelig på toppen av alle de uheldige bivirkningene av den omfordelingen som man kan få til med formuesskatten og slik den er innrettet:
1. Bidrar til å blåse opp boligmarkedet og dermed gjøre det vanskeligere for ubemidlede å få adgang
2. Bidrar til gjeldsoppblåsning
3. Bidrar til dårlig sammensetning av samfunnets midler til investering, nemlig bolig og eiendom
4. Gjør det direkte ulønnsomt å plassere sparepenger i bank (tenkt det – skatteregimet gjør at om man har penger til overs bør disse plasseres i bolig og ta opp lån fremfor stå i banken)
5. Fører til masse unødvendig ressursbruk på å tilpasse seg et skatteregime (advokater, skatterådgivere osv, samt egen tid som kunne vært brukt til noe annet enn skatteplanlegging)
6. Ta ut utbytte for å betale skatt uavhengig av bedriftens finansielle situasjon
7. Betale utbytteskatt for å kunne betale formuesskatt!!!!
Det er sikkert enda flere…..
Dette er en dårlig måte å bringe inn skattepenger på som skader verdiskapningen, er til dels fordelingsmessig uheldig og kun dekker misunnelsesbehovet på venstresiden.
Hvorfor er det forresten slik at det å bruke og fordele penger som andre har jobbet for er sosialt? Gavmildhet med andres penger er kanskje det enkleste som finns, for da fremstår man både som velmenende og raus uten at det koster en noe selv……..
Skal staten få lov til å ta penger fra mennesker bare fordi de har mye penger? Det er det formueskatten handler om, og det er rett og slett tyveri. Akkurat som arveavgiften: dersom mine foreldre dør, og ønsker at jeg skal arve det de har spart, skal staten plutselig ha en del av kaken. Det er ikke et spørsmål om disse pengene er viktige for velferden eller andre slike finurlige forklaringer, spørsmålet man må stille seg er: er dette riktig?
Er det riktig at staten skal få lov til å sette en terskel på hvor mye penger man skal få lov til å spare opp? Er det riktig at staten kan kreve inn skatt på penger som allerede er beskattet minst en gang?!
Selvfølgelig er dette en umoralsk skatt, en ulovlig og prinsipiellt en ond skatt, det er tyveri, og ingenting annet.
Hei Kristin,
et meget enkelt, men godt og savnet poeng. Jeg er nok uenig med deg i konklusjonen (lavere skatt), men er helt enig med argumentet. (“De rødgrønne burde øke skattene om de tror på egen retorikk”).
Det er naturligvis slik at både argumentet om at lav skatt skaper arbeidsvilje, og høy skatt skaper velferd, har sin grense. Spørsmålet er dermed ikke enten eller, men hvor grensen skal gå, i begge retninger. Dette Lafferkurve-argumentet har det samme problemet. (“Lavere skatt fører til økt skatteinngang for Staten fordi folk jobber mer”). Hvis det alltid stemmer så burde man jo ikke hatt skatt, ergo slutter det å stemme på et eller annet nivå. Tilsvarende er det opplagt at på et eller annet høyt skattenivå, så slutter det å føre til økte inntekter for Staten fordi folk ikke ønsker å jobbe eller betale skatt.
Alle politiske fraksjoner er dermed svar skyldig angående hvorfor akkurat deres nivå er det optimale. Er det virkelig?
Hvis Kristin Clemet og Høyre hadde trodd på sin egen retorikk om formuesskattens skadelige virkning og de bagatellmessgie effekter av å fjerne den, så hadde den vel fjernet allerede. Hvor lenge var det Høyre satt i regjering sist gang? Jeg synes å huske at Per-Kristian Foss og Erna Solberg var statsråder. Kanskje er det litt lettere å si hvor enkelt ting er når man er utenfor regjering enn i den?
Det er litt spesielt, at fjerning av formueskatten har blitt den største snakkisen i denne valgkampen. Det sier vel sitt om hvor bra folk flest egentlig har det. Personlig skulle jeg ønske at de borgerlige kunne fokusere mer på de fattigste, barnehjemsbarna, skatte- og avgiftslette for uføre, pensjonister m.fl. Men det vi ender opp med, og det som gir “reisning” på samtlige partibarometre er altså fjerning av en marginalskatt for de rikeste av de rike, eller en håndfull grundere uten gjeld (finnes de egentlig?).
Jeg imøteser et regjeringskifte – men kan ikke på død og liv skjønne hvorfor politikk om fattigdom, sosiale utfordringer, og skattelette for de som trenger det – er forbeholdt de rød/grønne. Bryr ikke de borgerlige seg om slikt?
Veldig mye bra fra Clemet. Men hun glemmer en viktig sak: nemlig at totale skatter og avgifter som kommer inn stiger drastisk for tiden. Dvs. at en skattelette ikke ruinerer kaken, ettersom kaken stadig vokser seg fetere og fetere. Å gi skattelette i en slik situasjon, er som å ta ta vekk noen smuler fra en kake som har est seg opp til å bli altfor stor, og som bare fortsetter å ese opp. Det gjør med andre ord ingen skade. Men med de smulene, kan man bygge noe nytt. F.eks. oppnå økte investeringer i næringslivet i form av ny risikokapital, noe som vil gi flere bedrifter og flere jobber.
Det er kanskje riktig at en stat uten inntekter er en trussel mot friheten. Men om mange folk leser Karl Marx og blir kommunister er det også en trussel mot friheten. Det betyr ikke at staten skal bruke tvang i noen av disse tilfellene. Staten bør finansieres frivillig av folk som er interessert i frihet.
Et poeng som blir borte vedr formuesskatt er at bare noterte verdpapirer skattlegges fullt ut. Boliger og annen eiendomsformue har lovfestet 50-70 pst rabatt. Immatrielle verdier og pensjonsformuer skattlegges overhodet ikke formuesmessig. (Iflg finansavisen hadde Lo- leder Flaathen 5 mill i tilleggspensjonsformue).
Hvilke overveielser ligger til grunn for denne skjevheten, nemlig at kun en mindre del av totalformuesverdiene skattlegges. Er det bedre å skattlegge driftsmidler i næring framfor (altfor) store tilleggspensjoner. Hvis man ikke kan likebehandle ulike formuesformer bør man avvikle hele formuesskatten
Skatt vs velferd.
Det er naturlig at dette blir et hett tema når Høyre annonserer at de vil redusere og til slutt fjerne formueskatten uten å redegjøre for hva de vil gjøre isteden. Jeg synes 12 mrd er fantastisk mye penger og trikset med å sammenligne med hele statsbudsjettet håper jeg faller på sin urimelighet. Man kan heller se litt på hvor mye velferd man kan få for 12 mrd. Det nye sentrale sykehuset som bygges i Østfold og som skal betjene ca 300.000 innbyggere har en kostnadsramme på vel 5 mrd. Man kan altså få to slike og kanskje et sykehjem i tillegg hvert år for denne pengesummen.
Når Clemet i bloggen sin hevder at de 12 mrd kan tjenes inn ved å unngå sløsing og bedre styring er jeg enig i at det kanskje er mulig, men kan ikke se at det har noe med formueskatten å gjøre. Slike mulige besparelser bør man tilstrebe uansett regjeringsalternativ og skattenivå.
Det er riktig at pengene ikke blir borte ved skattelette, men de blir da ikke tilgjengelige som offentlige midler. De vil da havne hos private enkeltpersoner og Høyre har vel ikke tenkt å instruere de som blir begunstiget til å investere i velferd for andre enn seg selv.
Det kan godt tenkes at en del av skatteletten vil føre til investeringer som i sin tur kan gi økte skatteinntekter, men Laffer kurven i Civita-notatet fra 2008 som det henvises til, virker ikke akkurat overbevisende om at det vil skje. Om Norge ligger nær, men til venstre for t* og man reduserer skattenivået vil jo etter den kurven skatteinntektene avta og ikke øke slik man forfekter.
Avsnittet om forholdet mellom staten og borgerne forstår jeg ikke. Storting og regjering velges jo i Norge på demokratisk vis. Det er jo vi borgere som ved hjelp av stemmeretten, bestemmer hvem som skal rule og hvilke oppgaver staten skal ta seg av.
Avsnittet om skatt og frihet er herlig og de fleste er nok enige om at staten ikke eier alle pengene, men krever inn det som blir bestemt av regjering og storting. Det er nok mer korrekt å si redusere skatten enn å si «gi skattelette», men med litt godvilje forstår de fleste hva som menes.
Jeg tror at grunnen til at de rødgrønne ikke har endret skattenivå siden 2004 er at de synes at det er passende og ikke minst at det er det lureste med tanke på gjenvalg. De vil nok ikke få noe sympati for å øke skatten uten at det er særlig gode grunner for det.
Det er ikke sikkert at Høyre vil tjene på sitt forslag om å fjerne formueskatten heller. De rødgrønne vil få et godt kort på handa da de vil hevde at dette er usosialt og bare gi fordeler til de rikeste. Dette skjedde også da den forrige borgerlige regjeringen tillot skattefritt utbytte fra bedriftene. Da ble bedriftene tappet for 20 mrd (uten at det forøvrig den gangen var synd på bedriftene som da ikke kunne investere disse pengene i økt virksomhet). Som vi husker fra sist valgkamp brukte Jens dette argumentet flittig i valgkampen og vant.
Til slutt kritiseres regjeringens prioriteringer ved å liste opp hva den skulle ha satset mer på uten å nevne hva den i så fall skulle ha satset mindre på. Siden Høyre så vidt jeg har forstått er enig i handlingsregelen, virker det litt dumt.
Til slutt.
Så vidt jeg har fanget opp er det mange uansett partitilknytning, som kan tenke seg å senke eller fjerne formueskatten på arbeidende kapital om man finner en annen måte å beskatte de som ellers vil bli 0-skatteytere på og som er mer rettferdig.
Skatt vs velferd.
Det er naturlig at dette blir et hett tema når Høyre annonserer at de vil redusere og til slutt fjerne formueskatten uten å redegjøre for hva de vil gjøre isteden. Jeg synes 12 mrd er fantastisk mye penger og trikset med å sammenligne med hele statsbudsjettet håper jeg faller på sin urimelighet. Man kan heller se litt på hvor mye velferd man kan få for 12 mrd. Det nye sentrale sykehuset som bygges i Østfold og som skal betjene ca 300.000 innbyggere har en kostnadsramme på vel 5 mrd. Man kan altså få to slike og kanskje et sykehjem i tillegg hvert år for denne pengesummen.
Når Clemet i bloggen sin hevder at de 12 mrd kan tjenes inn ved å unngå sløsing og bedre styring er jeg enig i at det kanskje er mulig, men kan ikke se at det har noe med formueskatten å gjøre. Slike mulige besparelser bør man tilstrebe uansett regjeringsalternativ og skattenivå.
Det er riktig at pengene ikke blir borte ved skattelette, men de blir da ikke tilgjengelige som offentlige midler. De vil da havne hos private enkeltpersoner og Høyre har vel ikke tenkt å instruere de som blir begunstiget til å investere i velferd for andre enn seg selv.
Det kan godt tenkes at en del av skatteletten vil føre til investeringer som i sin tur kan gi økte skatteinntekter, men Laffer kurven i Civita-notatet fra 2008 som det henvises til, virker ikke akkurat overbevisende om at det vil skje. Om Norge ligger nær, men til venstre for t* og man reduserer skattenivået vil jo etter den kurven skatteinntektene avta og ikke øke slik man forfekter.
Avsnittet om forholdet mellom staten og borgerne forstår jeg ikke. Storting og regjering velges jo i Norge på demokratisk vis. Det er jo vi borgere som ved hjelp av stemmeretten, bestemmer hvem som skal rule og hvilke oppgaver staten skal ta seg av.
Avsnittet om skatt og frihet er herlig og de fleste er nok enige om at staten ikke eier alle pengene, men krever inn det som blir bestemt av regjering og storting. Det er nok mer korrekt å si redusere skatten enn å si «gi skattelette», men med litt godvilje forstår de fleste hva som menes.
Jeg tror at grunnen til at de rødgrønne ikke har endret skattenivå siden 2004 er at de synes at det er passende og ikke minst at det er det lureste med tanke på gjenvalg. De vil nok ikke få noe sympati for å øke skatten uten at det er særlig gode grunner for det.
Det er ikke sikkert at Høyre vil tjene på sitt forslag om å fjerne formueskatten heller. De rødgrønne vil få et godt kort på handa da de vil hevde at dette er usosialt og bare gi fordeler til de rikeste. Dette skjedde også da den forrige borgerlige regjeringen tillot skattefritt utbytte fra bedriftene. Da ble bedriftene tappet for 20 mrd (uten at det forøvrig den gangen var synd på bedriftene som da ikke kunne investere disse pengene i økt virksomhet). Som vi husker fra sist valgkamp brukte Jens dette argumentet flittig i valgkampen og vant.
Til slutt kritiseres regjeringens prioriteringer ved å liste opp hva den skulle ha satset mer på uten å nevne hva den i så fall skulle ha satset mindre på. Siden Høyre så vidt jeg har forstått er enig i handlingsregelen, virker det litt dumt.
Til slutt.
Så vidt jeg har fanget opp er det mange uansett partitilknytning, kan tenke seg å senke eller fjerne formueskatten på arbeidende kapital om man finner en annen måte å beskatte de som ellers vil bli 0-skatteytere på og som er mer rettferdig.
Jeg sitter i alle fall igjen med penger i lønningsposen etter at jeg har betalt skatten min, så staten tar nok ikke alt!
Formuesskatt og rettferdighet?
Når man diskuterer formuesskatt, diskuterer man oftest om det den bringer inn av midler til fellesskapet forsvarer den ulempe skatten er for næringsliv, nasjonalt eierskap og boligpriser. Et krav om rettferdig behandling av alle, fattige som rike, bør vel veie like tungt?
Formuesskatt blir beregnet ut fra ligningsverdien en person blir “tildelt” gjennom skattesystemet, og står ofte ikke i forhold til formuen eller inntekten personen kan disponere over for betaling av skatt. Noen eksempler:
– En gründer kan bli krevd for formuesskatt lenge før bedriften, om noen gang, tjener penger.
– En bonde som lever på minstepensjon, kan bli krevd for formuesskatt på sitt nedlagte gårdsbruk, som ingen vil kjøpe eller drive.
– En eier av et nedlagt sagbruk, kan bli krevd for formuesskatt på “verdiløse” gamle bygninger.
– Bedriftseiere, og passive og aktive aksjonærer, må betale formuesskatt selv om bedriften går med underskudd og utbytte uteblir.
– Pensjonister med et hjem som har fått høy ligningsverdi på grunn av beliggenhet.
Gjennom media er vi gjort kjent med flere slike saker, og de er nok bare toppen av isfjellet. Mange personer som ikke kan karakteriseres som rike blir altså krevd for formuesskatt. Dessverre utarbeider Statistisk Sentralbyrå kun oversikt over hvor mye de rike betaler i formuesskatt. De burde også laget oversikter som viste hvor mye minstepensjonister med en liten formue må betale. De rødgrønnes oppjustering av fribeløp samtidig med enda sterkere oppjustering av ligningsverdi, hjelper lite for mange av disse. Det kan også være vanskelig å komme seg ut av en slik situasjon om det ikke finnes kjøpere til formuesobjektene bak ligningsverdien. Om en person i noen av disse situasjonene faller fra, vil hans barn bli krevd for arveavgift og årlig formuesskatt av “tomme” ligningsverdier.
Formuesskatten vi har i dag virker i mange tilfeller svært urettferdig, og er da ødeleggende for lojalitet til skattesystemet. I domstolen ser man det som bedre at noen skyldige slipper unna enn at en uskyldig blir dømt. Om det samme gjelder skattesystemet, så er det bedre at noen få rike slipper unna enn at stor urettferdighet rammer mange. Eller som Arnulf Øverland sa: “Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!”, og dette bare for å kunne “ta de rike”.
Skatt må knyttes til betalingsevne.
Ligningsformue er ikke det samme som betalingsevne. Eiendom er formue som kommer av ferdig beskattet inntekt, og er som sådan også beskyttet av menneskerettighetene. Det må staten respektere. Hvis ikke, bruker det demokratiske flertallet sin makt til å gjøre urett mot mindretallet.
Personer med stor disponibel formue, og personer med millioner i inntekt, men kanskje likevel null i ligningsverdi, de er de virkelig rike. Om disse betaler for lite skatt, så øk toppskatten og legg inn et ekstra trinn for de aller høyeste inntektene. Skatten på utbytte inn til de rikes holdingselskap er i dag på lave 0,84 % (28 % av 3 %). Også denne kan heves om det er penger vi mangler for å få bedre barnehager,