Aftenpostens Per Anders Madsen skriver i dag et merkelig uprinsipielt innlegg i kjølvannet av “apartheid-saken” på Bjerke videregående skole.
Han mener det er “dobbeltmoral” av byrådet og “det politisk korrekte Norge” å forby inndeling av elever etter etniske skiller, mens byen (og dermed Oslo-skolen) allerede er etnisk delt “som følge av skjevt bosettingsmønster og manglende boligpolitikk”.
Man kan sikkert diskutere hva som bør være den mest korrekte definisjonen på begrepet apartheid. Jeg tror imidlertid de aller fleste oppfatter det som en adskillelsespoltikk basert på rase eller etnisitet, som er initiert og bestemt av myndighetene.
Det er ikke i seg selv et problem at en klasse, en skole eller en bydel har en spesiell etnisk sammensetning – hverken hvis den er etnisk homogen eller heterogen. Alle mennesker er likeverdige, og i skolen har alle elever nøyaktig den samme verdi.
Det er dessuten gammelt nytt at mennesker med en annen opprinnelse i hvert fall i en periode har en tendens til å bosette seg i nærheten av hverandre, fordi de selv ønsker det. Det gjorde nordmenn i Brooklyn, og det gjør fortsatt ulike befolkningsgrupper i mange andre land, spesielt i storbyene.
Det er vanskelig å se for seg en human og liberal politikk som kan eller bør hindre at folk velger slik. Det politikken må søke å forhindre, derimot, er at visse bydeler forfaller til ghettoer eller utvikler seg til stengsler for muligheten til sosial mobilitet. Slik er det nok i mange storbyer rundt om i verden, men ikke i Oslo: Den økte tilflyttingen av innvandrere til Groruddalen er tegn på oppdrift – ikke det motsatte. Innvandrere stiger i gradene, slik FAFO har dokumentert, og slik også Aftenposten rapporterte forleden: Godt etablerte annen- og tredjegenerasjons innvandrere kjøper nå dyre villaer i de samme bydelene de har bodd før, men da i mindre kostbare leiligheter.
“Skjevt bosettingsmønster” er altså en realitet i alle storbyer over alt. Oslo kan imidlertid skryte av, hvis man syns det er viktig, at bosettingsmønsteret er mye mindre skjevt enn i de aller fleste andre storbyer, også i våre nærmeste naboland. Bosettingen er mer variert i alle bydeler, innvandrere eier mer selv, og det er både nyankomne og velintegrerte, rike og mindre rike, innvandrere i de samme bydelene. Dette er ikke et resultat av “manglende boligpolitikk”, men av boligpolitikk – blant annet.
Det er riktig at “skjevt bosettingsmønster” slår inn i skolene, slik at andelen såkalte minoritetsspråklige elever varierer sterkt fra skole til skole. Men dette er altså ikke et resultat av apartheid, og det er i begrenset grad et resultat av politikk. Alternativet ville ikke bare krevd mye mer poltitikk, men mye uakseptabel og illiberal politikk. Satt på spissen kan man si at man måtte ha innført apartheid-lignende politikk for å forhindre det “skjeve” bosettingsmønsteret – eller apartheid-lignende skolepolitikk, som f.eks. å busse elever basert på etnisitet, for å få en bedre etnisk fordeling av elevene på skolene.
Det var nettopp her Bjerke videregående skole bommet: De fryktet at de ville få en enda mer etnisk “skjev” skole og innførte apartheid-lignende tiltak for å forhindre det. Men det ble det altså satt en stopper for.
Bjerke videregående skole hadde selvsagt et langt mer aktverdig formål enn det vi vanligvis forbinder med begrepet apartheid.
Men politikk kan ikke brukes til alt. En god intensjon eller et godt mål helliger ikke alle virkemidler. Alle “skjevheter” i samfunnet er ikke et problem, og alle skjevheter kan ikke eller bør ikke repareres.
Derfor er det ingen dobbeltmoral i det som skjedde i går: Byrådet stoppet Bjerke videregående skole, fordi myndighetene og politikerne ikke skal skille og dele inn mennesker etter rase eller etnisitet.
Den samme begrunnelsen gjelder når byrådet nekter å se på etnisk “skjeve” skoler som et problem og nekter å innføre apartheid-lignende tiltak for å gjøre noe med det.
