Etter valget har det vært stor bevegelse – og stor vilje til bevegelse – på borgerlig side i politikken.

Det er tydelig at alle de fire partilederne på borgerlig side ikke ønsker å gjenta forestillingen fra 2009, da en uavklart samarbeidssituasjon på borgerlig side bidro til å gi de rødgrønne partiene valgseieren. Vi kan derfor være nokså sikre på at det før valget i 2013 vil foreligge en avklaring fra alle de fire partiene om hva de mener om borgerlig samarbeid, både i og utenfor regjering, dersom de vinner valget.

I Høyre har det, naturlig nok, skjedd minst siden kommunevalget når det gjelder spørsmålet om borgerlig samarbeid. Høyres strategi var og er å få til et regjeringssamarbeid med alle de fire partiene, hvis det er mulig. En ren Høyre-regjering er en nødløsning. Slik sett minner Høyres strategi på nasjonalt plan om den strategien Høyre i Oslo hadde ved kommunevalget: Den beste regjeringen består av alle fire partier, den nestbeste består av tre av partiene, den tredje beste består av to partier, mens nødløsningen er en ettpartiregjering av Høyre alene.  Dette kan kanskje virke underlig sett med Høyre-velgeres øyne, men er det egentlig ikke. En regjering som skal kunne leve lenge, bør ha flertall, et bredt parlamentarisk grunnlag og gode relasjoner til sine samarbeidspartnere.

Shopping

50 julegaver under 500 kroner

Høyre, som ikke trenger å gjøre ytteligere avklaringer, vil fortsette å gjenta sitt budskap frem mot 2013, men vil i minst mulig grad forstyrre de prosessene som de andre partiene må igjennom. Vi vil sannsynligvis se et Høyre som provoserer de andre partiene lite, og som – når det er mulig – kommer dem i møte. Og partiet vil gjøre dette med større selvtilit enn før, fordi partiet ble størst i kommunevalget og skårer godt på meningsmålingene.

I Venstre, derimot, har det vært bevegelse etter valget. Unge Venstre har vedtatt, med stort flertall, at det bør være politikken som avgjør hvem Venstre kan samarbeide med i regjering, dvs. at det ikke bør være noe prinsipielt i veien for å gå i regjering med FrP. Også Oslo-partiet virket noe “mykere” i dette spørsmålet, da det skulle forhandles om byråd i Oslo. Dette er nye toner i forhold til gjeldende nasjonal politikk, som gjør det umulig for Venstre å sitte i samme regjering som FrP. Hvorvidt moderpartiet nå vil endre strategi og fatte samme beslutning som Unge Venstre har gjort, gjenstår å se. Det blir i alle fall et tema frem mot Venstres landsmøte, antagelig allerede i 2012. Trine Skei Grande har beveget partiet i en enda klarere liberal retning siden hun overtok, og hun står nå meget sterkt i partiet. Hva hun til slutt vil mene, vil derfor ha stor betydning.

I KrF er det lagt opp til en mer omfattende prosess. Det kan bli slitsomt for partiet, men jeg tror ikke Knut Arild Hareide hadde noe valg. KrF må denne gangen forankre sitt standpunkt til samarbeid på en solid måte, slik at partiet ikke blir overrumplet i valgkampen. Ingen vet hva resultatet av denne prosessen blir, men jeg syns det er svært vanskelig å se for seg at KrF kommer til å velge rødgrønt. KrF vil ønske seg en ny regjering og er generelt i en vanskelig situasjon fordi det tradisjonelle velgergrunnlaget delvis forvitrer, og derfor må partiet bidra til avklaring  på en tydelig måte. Én mulig løsning er “Oslo-modellen”, dvs. at KrF nasjonalt gjør som KrF i Oslo og garanterer at et borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering. En løsning som går noe lenger, innebærer at KrF også lover at et borgerlig flertall skal føre til at de borgerlige partiene setter seg til forhandlingsbordet og vurderer om det er grunnlag for en felles regjering. Det er interessant å merke seg at sentrale personer i stortingsgruppen allerede har antydet et slikt retningsvalg. Og dersom Venstre gjør seg ferdig med sin avklaring allerede i 2012, vil det også legge press på KrF om å avslutte sin prosess i god tid før valget i 2013.

Det mest interessante som har skjedd på borgerlig side etter kommunevalget, er imidlertid utviklingen i FrP. Jeg skrev i en blogg for en tid tilbake at Siv Jensen, dersom hun slapp mer bråk og problemsaker, kunne få en ny plattform og nærmest restarte som partileder. Bråk slapp hun ikke, men muligheten for å restarte er faktisk ganske god. Carl I Hagen er nå definitivt ute av den sentrale partiledelsen, Christian Tybring-Gjedde har tatt selvkritikk og talt for at FrP velger en mer ydmyk stil, FrP i Oslo har valgt å samarbeide med byrådet, selv om partiet ikke er en del av byrådet – og det er foretatt utskiftninger i stortingsgruppen som både kan gjøre borgerlig samarbeid lettere og gi FrP et annet politisk ansikt utad. At Ketil Solvik-Olsen blir finanspolitisk talsperson (og allerede er i ferd med å endre FrPs holdning til handlingsregelen) er ett viktig eksempel. 

At dette også har noe med politikk å gjøre, fikk vi en bekreftelse på i helgen, da Carl I Hagen klaget på den politiske kursen partiet har valgt – og Siv Jensen svarte med å si at FrP er et “moderne, liberalt folkeparti”. Om partiet i dag er eller oppfattes som et moderne, liberalt folkeparti, kan nok diskuteres – men det forteller i alle fall hvilken kurs Siv Jensen har valgt etter kommunevalget: Hun ønsker å gjøre FrP til et parti som ligner det danske Venstre mer og Dansk Folkeparti mindre. Om det kan lykkes, og i hvilken grad det vil være en utfordring for det norske Venstre og Høyre, kan man spekulere i – men jeg går ikke nærmere inn på det her. FrP er fortsatt Stortingets største parti på borgerlig side, hvilket også vil prege partiets autoritet i mange viktige debatter.

Samarbeidsforholdene mellom de fire partiene ser også ut til å bli stadig bedre i praksis. Et godt eksempel kom i forbindelse med fremleggelsen av de alternative statsbudsjettene. Da hadde de fire partiene gått sammen om flere viktige saker, bl.a. videreføring av Forskningsfondet, bedre fradragsordning for gaver til frivillige organisasjoner og bruk av deler av petroleumsfondet til å gjøre investeringer i utviklingsland. Alle sakene berører hjertesaker hos ett av de borgerlige partiene, men samtidig er dette saker som binder de fire partiene sammen.

SV ligger under sperregrensen, og Sp gjør det ikke særlig mye bedre. På rødgrønn side er man derfor opptatt av å skaffe forsterkninger for å kunne videreføre prosjektet etter 2013. Mange ønsker å fri til KrF for at KrF enten skal supplere eller erstatte noen i det rødgrønne prosjektet.

Jeg tror ikke dette frieriet fører frem. Snarere er det kanskje grunn til å interessere seg for de kreftene i Senterpartiet som nå ser ut til å ville orientere dette partiet i mer borgerlig retning. Ola Borten Moe er ikke en stor fan av SV og kan vel generelt styre sin begeistring for det rødgrønne prosjektet. Men også Senterungdommen har gitt klar beskjed: Den nye lederen, som ble betraktet som høyrefløyens kandidat, Sandra Nygård Borch, vil “vaske rødfargen av Sp-kløveren og bringe partiet tilbake til sentrum”.  Det skal bli spennende å se om dette får noen betydning for Senterpartiets holdning til regjeringssamarbeidet før og etter valget i 2013.

Det er tydelig bevegelse på borgerlig side. Det er ingen garanti for valgseier i 2013. Men det gjør det i hvert fall lettere å overbevise velgerne om at det nytter å stemme på ett av de fire partiene.