Fredspris til kapitalismen?

Det var veldig spesielt å høre professor Arnulf Kolstad uttale seg om fredsprisen i går. Ifølge Kolstad er det en “typisk vestlig tankegang” (som riktig nok deles av svært mange undertrykte mennesker også i ikke-vestlige land) at ytringsfrihet er en viktig menneskerett og en betingelse for en fredelig verden. Han mener, som Galtung, at kineserne må gjøre det på sin egen måte, at de økonomiske og materielle rettighetene er de viktigste, og at Kina i så måte har oppnådd imponerende resultater.

Kolstad har rett i at mange hundre millioner kinesere har kommet seg ut av fattigdom takket være den politikken som er ført. Ved hjelp av en særegen form for kapitalisme har Kina oppnådd en kraftig økonomisk vekst, og det er bra.

Men det er unektelig underlig å høre at representanter for venstresiden sier seg fornøyd med at det er innført kapitalisme og antyde at det nærmest er den som burde fått fredsprisen.

Vanligvis er det høyresiden som pleier å fremheve den nære forbindelsen mellom kapitalisme og fred, slik også  sentrale forskere gjorde på et Civita-møte for en stund siden: http://www.civita.no/tema/debatten-om-debatten/kapitalistiske-freden-1246

Problemet er bare at Kina heller ikke har innført en ordentlig kapitalisme. På rangeringer over verdens mest økonomisk frie land skårer bl.a. de nordiske land langt bedre enn Kina. Årsaken er bl.a. at Kina ikke beskytter den private eiendomsretten, som er en forutsetning for en velfungerende kapitalisme.

Det står altså fortsatt mye tilbake å ønske i Kina – enten det gjelder kapitalismen eller respekten for grunnleggende menneskerettigheter.

 

 

7 kommentarer
    1. Dette er interessant. Etter Mao innførte man en rå kapitalisme i utvalgte regioner. Jeg gadd vite hva våre hjemlige sosialister hadde sagt dersom vi innførte det samme i Norge. Fremgangen i Kina, India og Brazil viser også at det ikke er uhjelp som bringer folk ut av fattigdom. Kanskje tvert imot, uhjelpen er egnet til å sementere fattigdom. Kina har stor fremgang i Afrika og de bedriver ikke tradisjonell norsk bistandspolitikk slik vi kjenner den billedliggjort ved Solheim. I særdeleshet SV må da ha en mening om dette.

    2. Først må jeg si det er ytterst gledelig at de gamle avdankete politikerne i Nobelpriskomiteen nå har funnet mot nok til å velge ut en kinesisk dissident som årets fredsprisvinner. Dette vitner om at de på sine eldre dager har fått en ny viljestyrke de aldri turde oppvise under sine politisk aktive år.
      For det andre er det vel ganske langt ut på viddene å gi en sådan ytterst prestigefull fredspris til en som i sitt eget land faktisk må sies å ha vært en totalt ukjent dissident inntil nå?
      Og for det tredje er jeg langt fra sikker på om det var i Alfred Nobels tanker, at fredsprisen en gang i fremtiden skulle gis til en teoretisk regimekritiker som aldri har bidratt med noe aktivt fredsarbeid?
      Nåvel, årets fredspris er nå gitt ut og den kan ikke tilbakekalles. Og de få av oss som elsker å se folk stå på egne ben og ikke alltid tar hensyn til politisk etikette og korrekthet, så har vi nå fått et sett nye nasjonale helter og forbilder i form av fredspriskomiteens medlemmer. Og dette trenger vi sårt i Norge siden de 10-12 gamle heltene vi hadde fra tidligere, nå er blitt riktig gamle. Det er jo tross alt 65 år siden krigen sluttet og snart er det bare Gunnar (Kjakan) Sønsterby igjen av våre gamle helter.
      At det tok landet vårt hele 65 år å få på plass noen nye norske helter synes kanskje noe rart, for det kunne og burde ha skjedd før. Det er bare det at ingen har turt. Ta for eksempel våre norske redaktører. De hadde en gylden mulighet til å få heltestatus da Jyllandsposten møtte stormen etter å ha publisert de omstridte Muhammed-tegningne. Trolig ble redaktørene hindret av en tykk gul strek på ryggene deres, til ikke å publisere disse tegningen. Saken er at norske redaktører gjorde hva de kunne for å unngå å gjengi tegningene i sine aviser. Og selvfølgelig var ingen av redaktørene det minste redde, å neida. De ville bare kjærlighet, ikke såre noen eller sette sine ansattes liv i fare.
      Nå hører det til fredsprissaken at vår norske regjering bare ga den en halvhjertet tilslutning. Regjeringens fremste budskap var at Nobelkomiteen var beslutningstakere alene og at prisutdelingen derfor ikke avspeilet den norske regjeringens syn på Kina. Fredsprisens ære hang derfor i en tynn tråd i noen timer inntil USAs president Obama og statslederne i Tyskland og Frankrike kom på banen og hyllet tildelingen. Og hadde disse tre statslederne unnlatt å hylle utdelingen, ja da hadde nok følgene for lille Norges forhold til Kina, blitt betydelig hardere enn hva man kan ane at de blir i dag.
      Og så er det dette med Kina da, en en-partistat og politistat der man frem til i dag ikke har tatt særlig hensyn til sine borgeres menneskerettigheter. I alle fall sett med våre nordiske sosialdemokratiske øyne. Ja fy skam, dette landet har jo dødsstraff enda og de fengsler stadig folk uten lov og dom. I sannhet et må dette være et fryktelig samfunn, i alle fall sett gjennom rosa norske briller..(!)
      Nå er vel fakta og oppfatningen om Kina ganske annerledes for landet innbyggere som for bare et par tiår siden levde i utfattighet i et u-land ? og som nå oppfatter seg som vinnende deltakere i et velferds-race helt uten sidestykke i verdenshistorien?

    3. Kina,
      I hovdsak enig med Kolstad. Vi må være forsitige med å presse inn demokrati osv i Kina enda. De er 1.3 mrd mennesker, har en sterk økende økonomisk vekst og middelklassen øker fort i volum. Desverre henger det igjen fra Mao at bønder ikke eier jorden sin, og her må det en stor reform til for at også de 600 mill bønder skal løftes opp materielt.
      De har et slags demokrati innen ett-parti systemet. Hadde de gått fort frem med mange partier kan jeg garantere det ville blitt kaos, oppstyr og kanskje revolusjon som ville rive ned Kina og kanskje også den vestlige verden.
      Sentrale myndigheter fører en besuttsom politikk, lederne er svært høyt utdannet, og tar med alle innen partiet fra alle provinder når de tar store beslutninger. Merk at Wen Jiabao (statsminister) leser vestlig økonomisk litteratur, eks Adam Smith.
      De bekjemper korrupsjon som er vanskelig i avsidesliggende provinser (henretter topp-politikere som er korrupte og setter bilder inn i lokalaviser), og dette håper alle de skal lykkes med, og dette kan bli en lærebok for afrikanske korrupte stater.
      Jeg har jobbet 4 år i Kina innen fornybar energi, og ingen i verden har en mer offensiv fornybar energilovgivning enn Kina, og sterk gjennomføringsevne (dessverre øker de samtidig sin kull energi produksjon, jfr. Kyoto diskusjoner).
      Kina kommer til å lykke, vi må bare holde fingrene av fatet i politikken, men heller jobbe på det industrielle og innen annen næringsvirksomhet – det øker forståelsen og øker freden i verden!
      I Kina sier de “ikke gi folk fisk, men lær de å fiske”, referer norsk u-landspolitikk som oftest gjør det motsatte

    4. Jeg tror ikke det går an å være mer enig med noen – enn hva jeg er med det Einar Berstad har skrevet her over.
      Tiltredes 100%.

    5. Det er selvsagt veldig behagelig å slå seg til ro med Kolstads syn. Da slipper vi å forholde oss til kritikk av vår “innblanding” i Kinas anliggender, kritikk som rettes av både myndighetenes propaganda-apparat og av individuelle kinesere. Vi slipper også at brysomme menneskerettigheter kommer i veien for handelsavtaler og fiskerimøter.
      Alt som kreves er at vi ser igjennom fingrene for eksempel med at:
      * Familier opplever at pappa forsvinner, etter at politiet plutselig stormet inn på natten eller etter at de blir snappet opp på gaten
      * Mennesker blir fengslet i opptil 6 år uten rettergang
      * De som er av feil etniske bakgrunn, f.eks. tibetanere, uighurer, koreanere og andre, blir behandlet som annenrangs borgere og fratas mulighetene til et fremgangsrikt liv
      * Kina henretter sine borgere i et omfang som får alle andre regimer i verden til å blekne i forhold
      * 1,3 milliarder kinesere har ikke rett til ytrings- eller religionsfrihet, og kan fengsles eller “forsvinne” hvis ikke regimet liker deres adferd
      Ikke jeg.

    6. Jeg er også veldig enig i alt det Petter Karal skriver om Kina. Men hva har nå årets utdeling av Nobels fredspris med dette å gjøre. Det finnes nemlig nok av systemkritikere og dissidenter i Kina som også er kjent for å bedrive humanitært arbeide i sine nærområder. Burde ikke noen av disse være sterkere kandidater til å få Fredsprisen, enn en heller ukjent akademisk teoretiker med sine røtter fra Kinas overklasse?
      Nå var jeg gammel nok til å juble stort da Dalai Lama fikk Fredsprisen i 1969, men på denne tiden var da også Kina et rent uland der folket led fryktelig under et brutalt kommunistisk diktatur anført av formann Mao og hans kulturrevolusjon. Og Mao’s Kina anno 1969 kan vel ikke sammenlignes med dagens Kina som er preget av en enorm velstandsøkning , samt en industriell og merkantile utvikling som står uten sidestykke i verdenshistorien.

    7. Utfordringen for Kina (og deres ledere) er at det gjør utrolig vondt å innføre mer demokrati og frihet for sitt folk samtidig som det er forbundet med stor usikkerhet for tryggheten til de fleste. At vi i tillegg gir fredsprisen til en som oppfattes av sine egene som en ufredelig kontrarevolusjonær hjelper ikke i det hele tatt men er snarere med på å forsterke motsetningene og uroen i det kinesiske samfunnet og mellom Kina og vesten.

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg