Alenepappa-perm

For en stund siden skrev jeg om Kvinnepanelets forslag til utvidet fødselspermisjon. Jeg viste bl.a. hvordan fødselspermisjonen stadig har fått nye begrunnelser, etter hvert som den er blitt utvidet. Først var den helsemessig begrunnet, så ble den omsorgsmessig begrunnet, og nå er den likestillingsmessig begrunnet. Litt ironisk foreslo jeg at permisjonen kunne utvides enda mer, og at den kunne bli familiemessig begrunnet.

Av Aftenposten i dag forstår jeg at jeg var forut for min tid. Familiene har allerede gjort deler av fødselspermisjonen til en familiepermisjon. Det viser seg nemlig at over halvparten av mødrene er helt eller delvis hjemme mens far tar ut sin såkalte fedrekvote. Familien er rett og slett sammen og trives antagelig med det.

Arbeiderpartiets Gunn Karin Gjul er i det rause hjørnet og innrømmer at det “på mange måter” kan være “hyggelig”, men hun syns også det er problematisk. At mor og far og barn er sammen er nemlig ikke i tråd med statens intensjoner (sic!). Audun Lysbakken understreker imidlertid at det er lovlig (!) for familiene å være sammen, og at fedrene kan ta mye av ansvaret, selv om mor er hjemme. Men som han sier, er det et viktig mål  at “far skal ta ansvaret for barna alene”, så derfor bør permisjonen bli lengre. Det neste blir altså ikke at en utvidelse av permisjonen blir familiemessig begrunnet – det blir begrunnet med at pappa må være alene med barnet, siden familien allerede er for mye sammen!

Likestillingsombudet, som har en litt mer militant holdning, sier rett ut at siden vi “bruker store summer for å presse likestillingen i riktig retning”, er det “viktig at pappapermisjonen utnyttes etter hensikten”.

Vi lever altså i et land der det er blitt et viktig “mål” og en viktig “hensikt” å holde familiene fra hverandre.

Det kan umulig være barnas mål.

19 kommentarer
    1. Lysbakken synes å boble over av idéer for hvordan staten kan presse kvinner raskere tilbake i jobb. Synd at regjeringen ikke utviser like mye entusiasme for å skaffe til veie barnehageplasser etter endt permisjon. Barnehageplass er jo kanskje det viktigste kriteriet som må være oppfylt for at mor skal kunne vende tilbake til jobb etter endt permisjon.
      I Stavanger kuttes de statlige barnehageoverføringene med 81 mill f.o.m neste år. Det sier seg selv at det ikke blir lettere å skaffe tilveie barnehageplasser for barn født etter 1.sept.
      http://www.rogalandsavis.no/nyheter/article5344540.ece

    2. Å ta seg av den oppvoksende slekt er viktig. Men tvungent barnepass på ideologisk grunnlag synes noe underlig. Trolig bygger man på tesen om at kvinner og menn er helt like i utgangspunktet, men skilles ved forskjellig oppdragelse. Ideologien koster samfunnet enorme summer. Hva innebærer permisjonene f.eks for et stort sykehus? Hva betyr det for en liten bedrift med inntil fem ansatte? Hva er egentlig hensikten? (Da unntatt at feminister av begge kjønn blir ideologisk tilfredsstilt). Det underlige er jo at på den annen side mener de samme menneskene at barn bør være mest mulig i barnehage, skole og SFO. Da synes det ikke viktig at barnet er sammen med mor og far. Jeg viser til at samtlige av ideologene er motstandere av at mor/far er hjemme og mottar kontantstøtte. Det må være det at jeg ble oppdratt av en hjemmeværende mor som skygger for min forståelse av logikken.

    3. Veldig bra. Man kan jo lure på om den der likestillingsmanien er blitt religion med Likestillingsombudet som yppersteprest. Dette ombudet burde vært lagt ned, så kan familiene få fred.

    4. Synes du påpeker et noen viktige poeng!! Den underliggende holdningen til venstresiden er at norske familier ikke vet sitt eget beste og at politikere må tvinge far til å lære seg hvordan man organiserer livet sitt. Hva er det som gjør at mange venstresidens politikere tror de er i bedre stand til å bestemme verdier i familien? Er familielivet til politikerene så mye rikere enn det til nordmenn generelt? Har de så mye rikere erfaringsgrunnlag for å bestemme slike private saker? Hvor går grensen for hva politikere skal bestemme m.a.o. grensen for privatliv? Finnes det i det hele en grense?

    5. Jeg synes at familieideologien bør være bedre filosofisk underbygt. Godt gjennomtenkte argumenter bør være på plass for å anta hvilken familiepolitikk som kan aksepteres av flertallet. Spørsmål som kunne ha blitt drøftet er:
      1. Hvorvidt undergraves grunnleggende likestillingsverdier dersom vi innrømmer kvinnenes “rent kvinnelige” evner og anlegg?
      2. I så fall, hvor høyt disse evnene og anlegg skal en moderne stat prioritere for å holde standard som velferdsstat?
      3. Hvor vidt en hjemmeværende far / mor kan tilfredsstille sitt barns behov for et bredt spekter av opplevelser, kunnskaper, aktiviteter, verdiinnsikter, selvrealiseringsferdigheter i et stort og mangfoldig samfunn, – bygget på nyeste pedagogiske kunnskakper og erfaringer?
      Etc.

    6. ikke faen om staten skal få diktere hvordan jeg og min familie skal leve livene våre! Dette er galskap, og slettes ikke i tråd med hva nordmenn flest ønsker. Det sitter folk uten filla peiling på hvordan verden egentlig funker og kommer med det ene mer hårreisende og meningsløse “tiltaket” etter det andre. Rødgrønnt tullball ut av regjeringslokalene NÅ!

    7. Litt underlig å lese dette, når Høyre i Dagsnytt atten 13.10 – http://www.nrk.no/programmer/sider/dagsnytt_atten/
      – var partiet som ville fjerne pappapermen, “fordi det var blitt en lang familieferie”.
      Mens SV, som de møtte til debatt, ikke ville gå inn og overstyre det private valg.
      Jeg skjønner ikke hvorfor Høyre vil fjerne pappapermen “fordi mor likevel er hjemme”?
      Kan ikke Høyre se dette ut fra barnets beste? Det er jo det som er det viktige, nemlig at barn lærer sine fedre å kjenne som omsorgspersoner og ikke bare en som er innom i helgene?
      Kan ikke Høyre godta at utviklingen er slik at menn begynner å sette pris på dette?
      Det at familier er såpass rike at endel mødre ikke jobber, samt noen som ikke kan eller får jobb, er vel heller et bilde av et rikt land, fremfor Høyres tvang. For det er jo tvang det å ta det økonomiske bort fra enkeltmennesker såvel som kommuner, for å tvinge gjennom det Høyre ønsker…
      Det er forresten noe som stadig viser seg innenfor Høyre, det at når kvinner der oppnår posisjoner, – så begynner dem å oppføre seg som menn!

    8. Jeg synes det er veldig spesielt at likestillingsombudet og familieministeren eller hvem det nå enn er, er så aldeles overbevisst om at alle menn er tøffelhelter. Jeg har møtt svært få menn som ikke tørr å stå for det de mener og som de absolutt vill. I tillegg forundrer det meg at disse menneskene åpenbart vet at det er best for meg å komme meg ut i jobb og få ett langt og aktivt karriereliv helt uavhengig av hva jeg selv ønsker og hvilke muligheter jeg egentlig har. Hvis man ser bort fra dette så vil det for vår familie der far jobber med regnskap og kan ta ut mengder med avspasering hele høsthalvåret og mor jobber i kommunalsektor bety at far vil ha all verdens mulighet til å få tid med barnet, mens mor må ta til takke med å jobbe det hun kan for å brødfø familien for å få inn de xantalltjuetusen som far mister i lønn mens han skal være hjemme å nikose seg med barnet. Når det er sagt så regner jeg med at det blir gitt grønt lys og klare signaler på at mor kan få sykemelding for alle fysiske og psykiske plager som kommer som følge av svangerskapet slik at hun kan bruke de ukene hun får være hjemme til å være med barnet og kan begynne på jobb frisk som en fisk, uten dårlig samvittighet, fødselsdepresjon, rester av bekkenløsning, blodmangel osv.

    9. Å kvalifisere fedre til å bli fullverdige omsorgshavere for barna er sikkert ikke et godt mål, nei.

    10. Poenget er vel at vi mødre har en tendens til ikke å la far få makt i ting som har med hjemmelivet å gjøre. Mange fedre har sagt til meg at de ikke ble ordentlig kjent med barna før de ble skilt og måtte lage sitt eget hjem. (mange går dessverre rett til en ny dame som styrer hjemmet) Ved at fedre tidlig lager seg sitt eget system, vokser selvsikkerheten som far, og kontakten med barna blir bedre. Samme gjelder for kvinner på arbeidsplassen. De må gis tillit og makt til å kunne skape sitt eget system, for så å gi sine verdier videre til kolleger og bedrift. Det forutsetter at noen i systemet er villige til å gi fra seg makt. Tror det er det de har ment. Men det er klart at staten burde slippe å ha rollen som tilrettelegger for at dette kan skje i hjemmet. Vi damer burde ordne opp i det selv?

    11. På den annen side kan det hende at familien har større sjanse for å forbli samlet hvis far tidlig lærer å ta en større del av ansvaret. Jeg tror det er best for barna å ha et nært forhold til begge foreldrene. Veldig mange fedre er interessert i delt omsorg først etter at de er blitt skilt …

    12. Godt skrevt blogginnlegg av Kristin Clemet. La oss slippe politikere og byråkrater og andre “synsere” som skal bestemme hvordan foreldrene skal bruke sin permisjon. Kan det være noe bedre enn at foreldrene tilbringer tid sammen med barna sine, da?

    13. Normalt har jeg ikke mye til overs for den rød-brune regjeringen, men akkurat i denne diskusjonen er naiviteten til Voldberg og Clemet rørende. Det er soleklart at det viktigste virkemiddelet til å få far til å ta sin del av omsorgen for barna er fedrekvoten. Både fordi det presser ham til større deltagelse rent finansielt, men også fordi det er et trumfkort i forhold til arbeidsgiver og kolleger. Det er ennå gått altfor kort tid til at dette vil kunne håndteres smertefritt uten øremerking. Når det gjelder diskusjonen om at begge er hjemme samtidig, er den også herlig ideologisk fra begge sider. Jeg kan ikke huske å ha sett noen bekymringer knyttet til at mor er alene sammen med barnet, mens det åpenbart blir et problem når far blir dyttet i den retningen. Selvsagt er det hyggelig for hele familien å ha fri samtidig; det kalle ellers for “ferie”. Når samfunnet vil fremme velferden (og yrkesdeltagelse kombinert med høy fødselsrate) gjennom foreldrepermisjon med øremerking, er det også samfunnets rett å innrette denne slik at man når de ønskede mål. Ingen tvinges til å benytte den, det er opp til hver enkelt familie. Ennå er det så enkelt som at når man ansetter medarbeidere i begynnelsen av 30-årene, er det et problem i forhold til familieplanlegging dersom det er kvinner, mens dette ikke blir vurdert i forhold til å ansette menn. Ideelt sett bør permisjonen innrettes slik at det blir like stor potensiell ulempe for arbeidsgiveren å ansette en mann som en kvinne i den aktuelle alderen. Først da vil man virkelig få den utjevningsvirkningen man ønsker i forhold til lønns- og karriereutvikling. På Island er man kommet langt i dette; 1/3 til hver av foreldrene, og 1/3 fordeles etter eget ønske. Der er det dermed ikke noen særlig ekstra risiko ved å ansette kvinner i forhold til menn i de aktuelle aldersgruppene. Problemet i forhold til foreldrepermisjonen er derimot knyttet til det samme som mange av støtteordningene i Folketrygden; de er skreddersydde for ansatte i offentlig sektor og store virksomheter for øvrig. For det første gjør grensen på 6G at mange høyt utdannede rett og slett ikke har råd til å ta ut deler av permisjonen, typisk far, siden han gjerne tjener mest fremdeles. For det andre er den manglende fleksibiliteten et stort problem for næringsdrivende og ansatte i små virksomheter; er man 5 ansatte, vil 20% av arbeidskraften forsvinne ved en foreldrepermisjon. Selv om man slipper lønnsutgiftene i permisjonstiden, er det på ingen måte garanti for at ikke andre store problemer inntreffer, problemer som i verste fall kan velte bedriften. Ønsker man å bedre fleksibiliteten burde det være her man satte fokus. Dette rent bortsett fra det faktum at det er rimelig frekt å trekke avgift for hele lønnen, men kun gi ytelser for deler av den. Veldig få forsikringsordninger ville straffefritt kunne gi like dårlige ytelser som Nav i forhold til innbetalinger.

    14. Er ikke fødselspermisjonen et gode? Det virker som mange mener det er noe det er en selvfølge at man har krav på.
      10 uker (!!) er det staten ber far benytte til å være sjef i eget hjem.
      Resten, 36/46 kan mor som regel skalte og valte som hun vil.
      Og hvorfor i alle dager er det nettopp i PAPPAS permisjon at familien skal være sammen? Hvorfor kan ikke Pappa ta seg fri og være lenge sammen med familien når mor er hjemme?
      Mye dårlige argumenter ute og går, gitt.
      Mange pappaer trenger et spark bak (eller enn unnskyldning) for å priotere hus og barn framfor jobben og karriere. Mange kvinner trenger et like sterkt spark bak for å gi slipp på full kontroll over hus og barn. Og ikke minst har kanskje mor godt av å være i arbeidslivet igjen en liten periode mens far er hjemme, så vet hun at hun har et alternativ, ihvertfall.
      Jeg var forøvrig hjemme i mer enn 9 måneder selv om pappan tok 17 uker permisjon, så ikke påsto at pappapermisjonen ødelegger ammingen..

    15. Det er tydelig at venstresiden mener at far ikke tar ansvar. Denne “sannheten” blir ikke bedre av at den gjentas ofte. Det er ingenting som underbygger påstanden… snarere tvert imot. Vi lever i 2010 og jeg som far og mann kan ikke, hverken for egen del, eller om jeg ser meg omkring, få påstanden til å stemme med virkeligheten. Lysbakken & co. må slutte med virkelighetsforvrengninger.

    16. Hmmm. Hvorfor er det aldri slik at far er hjemme i mors permisjon, mens mor ofte er hjemme i fars permisjon? Kan de ikke ta ferien i mors permisjonstid, mens far så kan alene hjemme?
      Noe skurrer her, og jeg tror absolutt både arbeidsliv og familiene har godt av å bli ristet litt i.

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg