Forleden skrev jeg en omtale av boken til Knut Arild Hareides tidligere rådgiver, Emil André Erstad – om Hareides fall.
Erstad kommenterte min omtale i et intervju, hvilket gjorde at jeg tillot meg å skrive en kommentar til.
Poenget mitt i det siste innlegget er veldig enkelt:
Den “røde” siden i KrF, inkludert Knut Arild Hareide og Emil André Erstad selv, bruker veldig sterke positive ord om hva de selv står for – som for eksempel nestekjærlighet, forvalteransvar og menneskeverd – mens de etterlater inntrykk av at de andre, altså de “blå”, enten står for det motsatte eller for eksempel for et ønske om å gjøre KrF til et «smalt kristelig høyreparti for særinteresser på Sør-Vestlandet».
Eller, som VG-tegneren Roar Hagen har utlagt det, som en kamp mellom et varmere eller kaldere samfunn.
Men fins det noen dokumentasjon for at dette er sant, eller er dette bare falske dikotomier og simple stemplingsteknikker fra “røde” KrF’eres side?
Jeg forsøkte i kommentaren min å finne frem til politiske saker eller temaer der det er systematiske politiske forskjeller mellom “røde” og “blå” KrF’ere – men slike er det praktisk talt umulig å finne. Det er sikkert standpunkter som det er en overvekt av på enten “rød” eller “blå” side, men bildet er langt fra entydig. Og det er selvsagt ikke slik at noen på “blå” side faktisk har gitt uttrykk for noe ønske om et kaldere samfunn eller om å gjøre KrF til et “smalt kristelig høyreparti”. Kanskje finnes, tvert om, noen av de mest åpne og moderne i KrF blant de unge og liberale på “blå” side, noe denne kronikken kan være et eksempel på.
Men nettopp fordi jeg ikke greide å finne frem til noen systematiske eller viktige politiske forskjeller mellom de to fløyene, ble jeg nysgjerrig da jeg forleden leste i Klassekampen at de “røde” ikke hadde gitt opp kampen. Det er Hareide som maner til fortsatt kamp, selv om han selv ikke tar gjenvalg i 2021. Den andre som intervjues, er en av de sentrale skikkelsene på “rød” side, nemlig Hilde Ekeberg. Hun er tidligere sentralstyremedlem i KrF, men er nå utmeldt og ser det som “fullstendig uaktuelt” å stemme på partiet ved neste stortingsvalg.
Siden dette var en ganske lang artikkel i Klassekampen, regnet jeg med å finne i hvert fall noe som beskriver den politiske forskjellen mellom henne og det nåværende KrF, bortsett fra uenighet om samarbeidspartnere.
Men nei, jeg fant ingenting. Det eneste jeg fant, er det jeg vil kalle ganske stygge karakteristikker om at KrF kan være “i ferd med å bli en kristenversjon av Høyre” eller det Ekeberg omtaler som “Høyrepolitikk med litt mer Jesus på toppen”.
Jeg kan ikke la være å undre meg over mangelen på refleksjon om hva slags parti KrF ville vært, eller i hvert fall kunne risikere å være, dersom partiet nå var medlem av en Ap/Sp/KrF-regjering som var avhengig av støtte fra SV og/eller Rødt. Ville det da vært et stort, selvstendig kristendemokratisk parti – eller kan det tenkes at noen litt sarkastisk hadde karakterisert partiet som et kristensosialistisk parti eller en slags kristenversjon av det tvers gjennom sekulariserte Arbeiderpartiet? Litt sosialdemokrati eller sosialisme med Jesus på toppen, liksom?
At man bruker slike uttrykk om sine meningsmotstandere i kampens hete er kanskje ikke så rart.
Men at det fortsetter ett år etter, er både tankevekkende og paradoksalt. Den “røde” siden ville jo i utgangspunktet bort fra en kultur som stempler annerledes troende og tenkende. De ville åpne opp KrF og fange mer moderne og progressive velgere.
Dessverre ser det ut til at nissen er blitt med på lasset.
