I Dagbladet i går skrev avisens kommentator Inger Merete Hobbelstad om Kunnskapsdepartementet som klageinstans for friskolene i Norge. Å diskutere hvilken institusjon som bør være klageinstans, om skjønnsrommet er for stort og hvordan det utøves av klageinstansens jurister, er selvsagt greit. Departementet er vant til å bli mistenkt og få kritikk, både fordi skjønnsrommet i loven har vært for stort (som for eksempel da Trond Giske og Jon Lilletun var utdanningsministre) og for at det har vært for lite (som for eksempel da jeg var minister).
Men Hobbelstad gjør seg raskt ferdig med denne siden av saken og resonnerer videre. Og da går det galt, slik det så ofte gjør når Dagbladet og enkelte andre medier skriver om private skoler.
Hobbelstad synes ikke å vite hva som er forskjellen på private skoler og friskoler og kommer derfor med flere påstander uten rot i virkeligheten: «Private aktører kommer inn og plukker opp de ressurssterke elevene…». Hun mener at det norske systemet har hatt «et romslig syn på alternative læremåter», siden vi har tillatt steinerskoler og montessoriskoler. Problemet er, ifølge Hobbelstad, at vi fra andre deler av verden, som for eksempel Chile, Storbritannia og USA, kan se hvordan det går, hvis vi tillater flere private aktører: Derfra «kommer historier om foreldre som må begynne å spare til barnets skolegang» i det de blir gravide, og «om de som ikke har penger eller karakterer til å slippe inn på de mest populære skolene», må nøye seg med «et redusert tilbud fra det offentlige, der de møter de andre som aldri kom seg noe annet sted». Deretter skriver hun noe om Sverige, mens hun avslutter med en forsikring om at Norge tross alt ikke er som Chile, USA eller Sverige.
Det er kanskje forståelig at mange, uten egen erfaring, ikke vet forskjellen på en privatskole og en friskole. Men en journalist bør vite bedre.
En privatskole, som vi har ytterst få av i Norge, trenger knapt nok noen godkjenning av norsk myndigheter, og den får ingen offentlig støtte. Den kan ta inn de elevene den vil, ta de skolepengene den vil og ta ut de utbyttene den vil. En slik skole, som det naturlig nok er svært dyrt å gå på, vil helt klart virke segregerende. Og blir det mange av dem, vil vi ikke lenger kunne rose oss av at det er like skolemuligheter for alle i Norge. Men slike skoler kan ikke forbys.
En frittstående skole (friskole) er også eid av andre enn kommunen eller fylket, men den er i all hovedsak finansiert av det offentlige. Og med offentlig finansiering følger en lang rekke krav: Skolene kan ikke ta inn de elevene den vil, men må ta dem inn i den rekkefølgen de melder seg. Blir det oversøkning, må inntakskriteriene være saklige og godkjent av myndighetene. Skolene kan bare ta meget begrenset med skolepenger, og eierne kan ikke ta ut utbytte.
Det finnes ingen dokumentasjon som tilsier at elevene på friskoler kommer fra rikere eller «hvitere» hjem enn elever i den offentlige skolen. Det er nok svært mange eksempler på det motsatte; at elever som ikke finner seg tilpass i den offentlige skolen, kan finne seg bedre til rette i en frittstående skole. Og karakterer, som Hobbelstad nevner, er selvsagt bare et saklig inntakskriterium i videregående, slik det også er i den offentlige skolen.
Norge har absolutt ikke vært spesielt sjenerøs når det gjelder å slippe til offentlig finansierte alternativer til den offentlige skolen. Vi ligger godt over OECD-snittet når det gjelder andelen elever i offentlige skoler, godt under snittet når det gjelder friskoler og, heldigvis, langt under snittet også når det gjelder privatskoler.
Det er vanskelig å se hvilken felles relevans USA, UK, Chile og Sverige har for å bedømme hvor galt det kan gå i Norge, dersom Jan Tore Sanner ikke strammer inn klagebehandlingen for friskoler i det norske Kunnskapsdepartementet.
UK og USA har en mindre andel elever i offentlige skoler enn Norge har, men ligger likevel over 90 prosent. De har praktisk talt ingen elever i friskoler, men ligger godt over snittet når det gjelder private skoler. Fra UK kjenner vi også til det nokså særegne fenomenet med private kostskoler. Både i USA og UK er det mange politikere, særlig på venstresiden, som har beklaget at de tidligere i for stor grad har strammet inn muligheten for å etablere offentlig finansierte privatskoler, altså det vi kaller friskoler, fordi det har ført til at flere elever går på rene private skoler.
Sverige har omtrent like mange elever i offentlige skoler som UK og USA har, men har motsatt profil når det gjelder friskoler og private skoler. I Sverige går ganske mange i friskoler, men, som i Norge, er det praktisk talt ingen som går i private skoler.
Chile har langt færre elever i offentlige skoler og svært mange elever i friskoler (men ikke like mange som for eksempel Nederland og Irland), og omtrent like mange som UK i private skoler.
Tallene jeg har funnet, er noen år gamle, men dette er tall som endrer seg lite og svært langsomt. Skolemønsteret er som regel svært stabilt. En grunn til at det kan være vanskelig å finne tall, er at mange land mener at forskjellen mellom offentlige skoler og offentlig finansierte private skoler (altså friskoler), er så liten at begge skoleslag betraktes som offentlige.
Sammenligninger mellom land er for øvrig vanskelig også av andre grunner: Styringssystemet som rammer inn de ulike skoleslagene, som for eksempel friskolene, er svært forskjellige – også mellom så like land Norge, Danmark og Sverige.
Så moralen er: Man kan ikke skrive om private skoler uten å skille mellom offentlig finansierte og regulerte private skoler – og private skoler som hverken er offentlig finansiert eller regulert. Og man kan slett ikke påstå at de norske friskolene skaper skiller etter sosioøkonomiske kriterier. En friskoleplass koster mindre enn en barnehageplass koster, og det fins ingen dokumentasjon som tyder på at foreldre velger friskoler for sine barn fordi de vil at de skal gå på spesielt gode skoler, mens de andre «må nøye seg med et redusert tilbud fra det offentlige». Det vi vet, er at foreldres motivasjon ofte er at de ønsker en skole med en mer mangfoldig elevgruppe enn de får på den offentlige nærskolen. Det er også godt dokumentert at friskolene gjennomgående har dårligere økonomi enn de offentlige skolene.
Hobbelstad skriver ingenting om hvorvidt elevene lærer mer eller trives bedre i ett skoleslag fremfor et annet – noe man kanskje skulle tro var det aller viktigste når man skal bedømme om et gitt skolemønster er bra eller ikke. Hun ser bare ut til å anta at private skoler i en eller annen forstand er å foretrekke for de ressurssterke.
Det er, til slutt, interessant å se at Hobbelstad er bekymret for at foreldre kan komme til å se de private skolene som eneste alternativ. Jeg deler hennes bekymring, men skjønner ikke helt hvorfor ikke bekymringen også går den andre veien? Bare å ha ett tilbud er ikke uten videre greit – men i et land med veldig spredt bosetting mener vel antagelig mange at det er bedre med ett skoletilbud enn ingen tilbud.
Hobbelstad skriver for øvrig feilaktig at den nåværende loven ble vedtatt i 2007, men det stemmer ikke. Sist loven ble endret av Stortinget, var i 2015.
