I dag skrev jeg et lite innlegg til Dagsavisen. Men siden avisen ikke har plass til å trykke det, kommer innlegget her som en liten blogg i stedet:
Fagfornyelsen, som regjeringen nylig har lansert, bygger videre på reformen Kunnskapsløftet som kom i 2006. Den ble, som Dagsavisen skriver 19.11., utviklet og vedtatt da jeg var utdanningsminister.
Det ville være merkelig om det ikke var behov for justeringer etter nesten 15 år med de samme læreplanene. De kan bli bedre ved at det innføres færre kompetansemål, og de kan bli mer tilpasset vår tid. Som kunnskapsministeren selv har påpekt: Hverken Facebook eller smart-telefoner fantes da Kunnskapsløftet ble innført. Jeg mener derfor at deler av den fornyelsen som nå skal skje, er fornuftig.
Dagsavisens fremstilling av historien mener jeg er direkte feil.
Avisen mener at Kunnskapsløftet var starten på en betent og svært politisert periode, og at det gjorde skolen til et «ideologisk slagfelt». Avisen viser i den forbindelse til det såkalte kvalitetsutvalget som ble ledet av tidligere statssekretær for Arbeiderpartiet og senere skoledirektør i Oslo, Astrid Søgnen.
Men her er det åpenbart mye som er glemt. Skolen og den skolepolitiske debatten har i lange perioder vært sterkt politisert. For å sitere fra et essay av professor Kaare Skagen:
Det var en «bølge av skolekritikk i 70- og 80-årene rettet mot den akademiske læringstradisjonen og særlig gymnasene. Reiulf Steen støttet (Einar) Førde i kampen for å avvikle karaktersystemet. Eva Nordland ville ha mer satsning på «sosiale ferdigheter» og regnet med at det kunne føre til «noe mindre innsats på det teoretiske […] felt». I 1984 gikk Kirsti Grøndahl fra Arbeiderpartiet sterkt ut mot det hun kalte «tvangstrøyen i skolen», nemlig «sterke faggrenser, sentralgitt kjernestoff, skriftlig eksamen basert på kjernestoffet, kompetansegivende valgfag og målrelaterte karakterer. (…) Når skolepolitiske talspersoner fra Arbeiderpartiet og Norsk Lærerlag tok ordet i 1980-årene, var det i realiteten én og samme stemme som hørtes: venstresidens stemme fra den politiske og profesjonelle eliten i fagforeningen.
Sosialpedagogikken var ikke utgangspunktet for fagpersonen Gudmund Hernes da han tok kontroll over skolepolitikken i 90-årene, men da tok SV over rollen som megafon for korstoget mot den klassiske skolen og alt dens vesen.»
På 1990-tallet var det stor strid om sider ved Reform 94 og Reform 97, og de to skolepartiene SV og Høyre var nesten kontinuerlig i klinsj med hverandre. Noen karikerte dem til å være for henholdsvis «fotformskolen» og «puggeskolen».
Også på begynnelsen av 2000-tallet var uenigheten stor, blant annet da den første PISA-undersøkelsen kom.
Men utover på 2000-tallet ble det gradvis godt dokumentert at norsk skole ikke var så god som vi hadde trodd og håpet, og det ble etter hvert bred enighet om at noe måtte gjøres.
Da stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet ble lagt frem våren 2004, fikk den meget positiv mottakelse, både av lærerorganisasjonene og i mediene. Så vidt jeg husker, skrev også Dagsavisen rosende ord om meldingen.
Selv om det var en mindretallsregjering som la frem meldingen, fikk den bred oppslutning i Stortinget. Og selv om SV før valget i 2005 truet med å ville skrote reformen, gikk det ikke slik. Mine tre etterfølgere, som alle var fra SV, kom til at SV hadde tatt feil, og at reformen skulle gjennomføres.
Kvalitetsutvalget, ledet av Astrid Søgnen, var bare ett av mange innspill som kom i arbeidet med reformen. Det er derfor urimelig å etterlate inntrykk av at Søgnen, fordi hun senere, av noen, har vært betraktet som en omstridt skoledirektør i Oslo, bidro til å gjøre norsk skole til et «ideologisk slagfelt». Medlemmene i utvalget var stort sett enige om forslagene de fremmet og i hvilken retning norsk skole burde gå. En av dem som var enig med Søgnen i nesten alt, var Arbeiderpartiets tidligere skolepolitiske talsperson, Anniken Huitfeldt.
I dag oppnår norske elever bedre resultater på svært mange områder: De leser bedre, de har bedre matematikkferdigheter, de opplever å ha et bedre læringsmiljø, og de gjennomfører i større grad videregående opplæring. Det skyldes en formidabel innsats fra alle som arbeider i og virker for norsk skole. Men forhåpentligvis har de også hatt hjelp av den reformen som kom i 2006.
Det er ikke bra, hvis skolen er en ideologisk slagmark.
Men man må ikke forveksle tidvise ordkriger i Dagsavisens spalter med det som skjer ute på landets over 3000 skoler.
Politisk uenighet om skolepolitikken er dessuten også sunt i et demokrati og for utviklingen av skolen.
