SVs Snorre Valen har sendt meg et svar på min forrige bloggpost, som jeg gjerne vil kommentere.Jeg tror nemlig vi snakker litt forbi hverandre.

Jeg vet selv hvordan det er å få ulike politiske merkelapper klistret til seg (jeg har vært både “verdikonservativ” og “liberalist” :)), men det er ikke dette som er mitt poeng i debatten med SV, Valen og Solhjell.

Jeg anser nemlig  ingen av dem for å være liberale i en mer snever politisk-ideologisk forstand. SV, som Solhjell og Valen er medlem av, har sine røtter i sosialismen – akkurat som Venstre har sine røtter i liberalismen og Høyre i konservatismen. Når jeg skriver at Valen og Solhjell bidrar til å modernisere SV, er det fordi jeg oppfatter at de helt klart har tatt stilling for det liberale demokratiet – men her er altså ordet liberal brukt i en litt annen sammenheng. Når det er verdt å merke seg dette, som for de fleste andre er selvsagt i vår tid, er det bl.a. fordi det fortsatt finnes fremtredende tillitspersoner i SV som ikke synes å ha et like avklart forhold til det liberale demokratiet. Det er nok å ta en titt på det Lysbakken har skrevet og sagt ganske nylig, på Langelands tilbakevendende heroisering av Castro og på mindretallets forslag til prinsipprogram for SV.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Alle partier er i bevegelse, også ideologisk. Det norske Høyre er, i likhet med mange andre konservative partier i Europa, et typisk liberal-konservativt parti. Det har altså også røtter i liberalismen og forfekter en liberal form for konservatisme. Venstre, på sin side, har tidvis hatt noen ganske “vinglete” perioder, men fremstår i dag som et tydelig sosialliberalt parti. Og SV, som sagt, er i ferd med å bli et alternativt, og kanskje litt grønnere, sosialdemokratisk parti – og tar dermed det oppgjøret med sosialismen som Arbeiderpartiet tok for snart 100 år siden.

Det som skiller den ideologiske reisen i SV fra reisene som f.eks. Høyre og Venstre har foretatt, er at den på en helt annen måte innebærer et fundamentalt ideologisk skifte. Det er ikke en justering tilpasset tidens krav – men et oppgjør, som  innebærer at man kaster vrak på den gamle ideologien – altså den rene sosialismen  – og erstatter den med noe nytt, som bl.a. aksepterer demokratiet. Det er vel på sett og vis dette Erik Solheim forlengst har gjort, og som resten av partiet nå er i ferd med å gjøre. At man fortsetter å snakke om “sosialisme” som en redefinert størrelse som nå bare betyr “rettferdighet” eller “likhet”, er vel mer å betrakte som en taktisk manøver.

Selv ledet jeg arbeidet med å revidere Høyres prinsipprogram rundt 1990. Vi hadde mange forslag som skapte mye debatt – men det var ikke noe behov for “revidere” selve ideologien. Det har det neppe  vært siden heller.

Valen syns det er paradoksalt at vi nå diskuterer om SV er blitt et liberalt part, samtidig som SV inntar standpunkter som er mer liberale enn de egentlige liberale partiene, Høyre og Venstre, inntar. Men det er altså ikke dette jeg mener: Jeg mener ikke at SV er et liberalt parti, selv om SV støtter demokratiet.

Likevel har Valen et viktig poeng: Det er liberale krefter i alle partier (kanskje unntatt i Ap – der syns de i hvert fall sjelden :)). Ofte er de heldigvis i flertall, særlig i de borgerlige partiene, men av og til er de i mindretall. Og jeg gir han helt rett i dette: Dersom Høyre til slutt velger å støtte implementeringen av datalagringsdirektivet – ja, så har SV inntatt et mer liberalt standpunkt enn Høyre i denne saken.

Saken om DLD er en meget viktig sak, men det er én sak, og det er et øyeblikksbilde. Selv har jeg vært engasjert i norsk politikk i ca. 35 år. Den gangen jeg våknet politisk og ønsket å engasjere meg, studerte jeg partienes prinsipprogrammer og ideologiske grunnlag. SVs program var helt vanvittig – stappfullt av sosialistiske dogmer, marxisme og klassekamp og med et konkret program for arbeiderklassens overtakelse av produksjonsmidlene, avskaffelse av kapitalismen og sosialisering av bankvesenet og industrien. Høyre fremsto, med alle dets feil og mangler, som det klart mest liberale partiet og med et helt avklart forhold til demokratiet.

Så for å oppsummere: Ordet liberal kan ha en overordnet betydning (som i det liberale demokratiet), en ideologisk betydning (som i liberalisme), men også en spesifikk betydning knyttet til en bestemt sak, som f.eks. DLD eller skjenkepolitikken – for å nevne to forskjellige saker. Ordet liberal brukes i tillegg i dagligtalen uten at det har noen politisk betydning overhodet.

For øvrig vil jeg fortsatt anbefale SVs debattanter å lese Bård Larsens bok. Debatten som føres, kan tyde på at de ennå ikke har rukket å gjøre det. Jeg tror det er mye å lære for mange – kanskje spesielt for oss som ikke selv har erfart ufriheten.