Jonas og Gro på sofaturné sammenligner 2017 og 1986. Det er interessant!

På Kveldsnytt torsdag var det et innslag om “Jonas og Gro på sofaturné”. Gro Harlem Brundtland har engasjert seg litt mer enn vanlig i Arbeiderpartiets valgkamp i år, fordi hun syns det er ekstra viktig nå. Hun sammenligner situasjonen i 2017 med 1986, da hun overtok regjeringsmakten etter Kåre Willoch: “Da var det blitt resultater som var negative. Folk merket at vridningen mot høyre i politikken ikke var gunstig. Du fikk skattekutt, og det var svekket velferd, og vi fikk økonomisk krise på toppen.”

Og til Nettavisen utdyper hun: “Jeg har irritert meg mye de siste fire årene. Historien fra Willoch-regjeringen på 1980-tallet har gjentatt seg, med skattekutt og privatiseringer. 2017 minner om 1986, da vi måtte overta på grunn av de negative ringvirkningene”, sier Brundtland, som legger til at Høyre i hennes tid var “mot alt vi gjorde for å bedre likestillingen. Senere har de skjønt at vi hadde rett. Men vi kan ikke ha etternølere i regjeringskontorene.”

Fordelen med å ha levd en stund er, som Jonas Gahr Støre sier i samme intervju, at man kjenner historien. “Mange av de spørsmålene vi diskuterer nå, handler om velferd og verdiskapning, og da er det viktig å se hva vi har gjort tidligere,” sier Støre.

Jeg er enig. Det kan være viktig å se hva vi har gjort tidligere. Men hva man ser, avhenger tydeligvis av hvem som ser, eller når man ser – før eller etter et valg – og om man er i posisjon eller opposisjon.

Selv husker jeg nemlig historien om Kåre Willoch og 1980-tallet på en helt annen måte.

Vi kan diskutere om det noen gang etter annen verdenskrig har skjedd et systemskifte i norsk politikk. Meningene vil være delte, for det avhenger jo av hva man mener med “systemskifte”. Men jeg tror svært mange kan være enige om at det nærmeste vi kommer noe som minner om et systemskifte, skjedde under Willoch-regjeringen fra 1981 til 1986. Da forlot Norge reguleringsøkonomien, og det ble gjennomført en rekke reformer som deregulerte og liberaliserte mange markeder og sektorer. Gro Harlem Brundtland videreførte denne politikken i en grad som får historikeren Einar Lie til å mene at Brundtland minnet mer om Thatcher enn Willoch gjorde

Brundtland sier nå at det skjedde “privatiseringer” under Willoch-regjeringen. Det er ikke lett å se hva hun sikter til. Ifølge boken Nyliberalisme, skrevet av en rekke forfattere ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, har det igrunnen ikke skjedd noen store privatiseringer i Norge. Men det har skjedd store endringer når det gjelder fristilling og deregulering av offentlige oppgaver, og her gjorde nok Brundtland mer enn Willoch. Det var hun, og ikke han, som deregulerte energi- og telemarkedet. Og de store delprivatiseringene av statsselskapene er det jo særlig Jens Stoltenberg som skal ha æren for. Og dette var ikke så vanskelig for Gro og Jens, for Høyre var selvsagt for den (høyre)politikken de førte.

Brundtland sier at “folk merket at vridningen mot høyre i politikken ikke var gunstig”. Men er det sant? Arbeiderpartiet tapte valget både i 1981 og 1985, selv om Arbeiderpartiet, isolert sett, gjorde et godt valg i 1985. Det var ikke en valgseier som gjorde at Brundtland overtok i 1986.

Så hvorfor vant ikke Arbeiderpartiet valgene i 1981 og 1985? Og hva gjorde Brundtland med alt det Willoch-regjeringen hadde gjennomført i årene før hun overtok?

Ifølge Thorbjørn Jagland, som etterfulgte Brundtland som partileder og statsminister, gjennomførte Willoch “reformer som var helt nødvendige. Det boblet og kokte så mye under overflaten så mange steder at det ville ha eksplodert hvis ikke reformene hadde kommet.”

Og: “Liberaliseringen som Willoch gjennomførte, ble aldri reversert.” “Arbeiderpartiet gjorde aldri noe forsøk på å reversere reformene.”

Jagland skriver at det var Høyre som var på parti med folket på denne tiden, og at Arbeiderpartiet på ett plan “alltid hadde forsømt seg, nemlig i hensynet til enkeltmenneskets behov for å utfolde seg.” 

I 1985 gikk Arbeiderpartiet og Brundtland til valg på en “velgergaranti” med en rekke kostbare løfter. Men det holdt likevel ikke. Ifølge Jagland førte dette til en selvransakelse i Arbeiderpartiet, som kom til at det var “nødvendig å frata høyresiden monopolet på å kjempe for enkeltmenneskets frihet”, og at partiet derfor måtte “klargjøre sitt syn på hva frihet er”. Dette førte frem til den såkalte frihetskampanjen i Arbeiderpartiet, som var “provosert frem av høyrebølgen og delvis inspirert av den”.

Det var altså ikke for mye “vridning mot høyre” som var problemet for Arbeiderpartiet – det var for lite.

Etter flere år med interne prosesser i Arbeiderpartiet vedtok partiet, i 1987, et valgmanifest som, ifølge Jagland, var “gjennomsyret” av den nye frihetsretorikken. Og som Jagland skriver: “Dette innebar litt av en revolusjon i Arbeiderpartiet.” 

Alt i alt virker altså Brundtlands historiefortelling veldig merkelig. På 1970-tallet flyttet Arbeiderpartiet seg mot venstre. Partiet hadde en voldsom tro på statlig styring og regulering av både næringsliv og menneskers liv. Arbeiderpartiet var, for igjen å bruke Jaglands ord, tilhenger av “kollektive ordninger (som) hadde stivnet”.  På slutten av 1970-tallet spilte reguleringsøkonomien fallitt, og den lot seg ikke redde.   

Frem mot 1987, da Arbeiderpartiet endelig gjennomførte sitt systemskifte, var det intens debatt i partiet. Mange var sterke motstandere av de reformene Willoch-regjeringen gjennomførte. Jagland var blant dem som internt tok til orde for å skape økt fleksibilitet i arbeidsdelingen mellom offentlig og privat sektor, større valgfrihet for borgerne, et mer fleksibelt arbeidsmarked og effektivisering av offentlig sektor. Men det tok altså mange år før han og hans meningsfeller fikk gjennomslag.

Den Willoch-regjeringen som Brundtland nå sier foretok en “vridning mot høyre” som folk ikke syntes var gunstig, gjennomførte en lang rekke reformer, bl.a. i olje- og energipolitikken, penge- og kredittpolitikken, boligpolitikken, mediepolitikken, forvaltningspolitikken og åpningstidspolitikken – for å nevne noe. Og ingenting er altså forsøkt reversert, hvilket vel kan tyde på at folk flest stort sett syns “vridningen” var gunstig. Den nye politikken er blitt politisk fellesgods og en viktig årsak til at Arbeiderpartifolk fortsatt kan si at de er stolte av “den norske modellen”. 

Gro Harlem Brundtland har likevel et poeng når hun snakker om at det var økonomisk krise på siste halvdel av 1980-tallet. Liberaliseringen av penge- og kredittpolitikken gikk absolutt ikke på skinner. Det er delte meninger om hvem som har skylden for det, så her hitsetter jeg bare Jaglands forklaring: “Brundtland-regjeringen gjorde blant annet det som Willoch-regjeringen ikke klarte å få gjennomført blant annet på grunn av stor motstand fra Arbeiderpartiet, nemlig at opphevelse av kredittreguleringene måtte følges opp av løsere bånd på renten.” Så da Brundtland kom til makten, gjorde hun det Willoch hadde ønsket å gjøre, og ikke det Arbeiderpartiet hadde sagt i opposisjon. Hun gjeninnførte ikke kredittreguleringene, men valgte å “slippe opp renten for å få utlånene under kontroll”. 

Gro Harlem Brundtlands sammenligning med 1986 virker i beste fall malplassert – i verste fall dypt ironisk. Det er nok mulig at Høyre ikke støttet alt hun gjorde i likestillingspolitikken. Men generelt var det Arbeiderpartiet som var “etternøler” på denne tiden, og det var Arbeiderpartiet som etter hvert skjønte at høyresiden “hadde rett”. 

Om det viser seg å bli historien om 2017 også, gjenstår å se.

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg