For cirka et år siden inviterte tankesmien Agenda sentrale personer fra Venstre, KrF, SV, Ap og Sp til å sitte i et utvalg sammen med Marte Gerhardsen for å utmeisle en felles integreringspolitikk. De forslagene som vakte mest debatt, men ganske liten oppslutning, dreide seg bl.a. om restriksjoner på bruk av religiøse klesplagg.
Selv er jeg skeptisk til denne typen utvalg – av mange grunner. Jeg forstår ikke helt poenget med at en leder for en tankesmie skal inngå kompromisser med politiske partier eller personer i politiske partier. Det er også en form for privatisering av politikken, ettersom de politikerne som deltok, får en heller uklar rolle. I det offentlige rom får man både inntrykk av at det er partiene som har sittet i utvalget, at det er oppnevnte partirepresentanter som har gjort det, og at det er privatpersoner som “tilfeldigvis” tilhører et bestemt politisk parti, som har gjort det, dvs. sittet i et utvalg og inngått kompromisser. Formelt sett er det nok det siste som er riktig.
På den annen side: Agenda og Civita har etter hvert fått veldig ulike roller, og det er selvsagt ingenting i veien for at vi er forskjellige. Ett eksempel er at Agenda har som formål å drive politikkutvikling for det de kaller “sentrum-venstre”, som visstnok for tiden er de omtalte partiene – mens Civitas utredninger og politikkforslag er til fri avbenyttelse for hvem som helst som vil bruke dem eller la seg inspirere av dem.
I dag fikk vi et eksempel på hvor problematisk denne arbeidsformen, etter min mening, kan være: Det viser seg at Høyre/Frp-regjeringen har bestemt at den ikke vil foreslå et nasjonalt forbud mot religiøse klesplagg som dekker ansiktet, fordi dette ikke er noe stort problem i Norge nå, og fordi kommunene selv gjerne kan forby det f.eks. på skolen, dersom de ønsker det.
Dette har fått Jan Bøhler i Arbeiderpartiet, som er tilhenger av et nasjonalt forbud, til å reagere, og som argument bruker han Agenda-utvalget.
NRK kalte utvalget “tverrpolitisk”, og dette er også et uttrykk Bøhler bruker. Men Høyre og Frp har jo aldri vært invitert inn i Agenda-utvalget, siden Agenda har bestemt seg på forhånd for at Høyre og Frp ikke har de beste løsningene. De beste løsningene ligger nemlig, ifølge Agenda, “i sentrum/venstre”. Men likevel mener altså Bøhler at det er “spesielt at Listhaug her går imot hva sentrale folk i Venstre, KrF, SV, Sp og Ap mener”, fordi man “nå kunne ha skapt tverrpolitisk enighet om” et nasjonalt niqab-forbud.
Dette er interessant, av flere grunner:
For det første er det interessant at Bøhler fremstiller det som “spesielt” at Høyre/Frp-regjeringen ikke mener det samme som det private Agenda-utvalget, der altså Høyre og Frp helt bevisst ble holdt utenfor.
For det annet er det interessant å registrere at Bøhler mener at Stortinget nå “tverrpolitisk” bare kan vedta et niqab-forbud basert på en enighet i et Agenda-utvalg, enda ingen partier faktisk har programfestet et slikt nasjonalt forbud, og enda ingen partier har stemt for slike forslag når de tidligere har vært fremmet av Frp. (Man kan si at det er rart at Frp da ikke foreslår det samme i regjering, men slik fungerer regjeringsarbeid: Frp regjerer sammen med Høyre i en mindretallsregjering og baserer sitt arbeid på Sundvollen-erklæringen og samarbeidsavtalen med Venstre og KrF. Dessuten kan det ha kommet til saklige innvendinger som gjør at Frp ikke vil foreslå noe forbud nå.)
Men altså: Hverken Høyre, Venstre, KrF, Ap, Sp, MDG eller SV har, såvidt jeg har greid å finne ut, programfestet et nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende klesplagg i skolen og/eller i det offentlige rom (jeg tror heller ikke Frp har gjort det, men dette partiet har i det minste fremmet forslag om det i Stortinget). Skulle begrunnelsen for å vedta det likevel, være et privat utvalg som enkelte politikere har deltatt i som privatpersoner – ja, da snakker vi om en privatisering av politikken, hvilket betyr at partidemokratiet, partienes medlemmer og organer, som har vedtatt partiprogrammene, blir satt ut av spill.
Det er selvsagt ikke noe i veien for at et parti bestemmer seg for å mene noe som ikke står i partiprogrammet, inngå kompromisser med andre partier eller å forandre mening om noe, dersom det er nødvendig. Men da følger det av partidemokratiet at man må følge visse prosedyrer vis a vis egne organer og medlemmer – og ikke bare henvise til at enkeltpersoner i noen av partiene har blitt enige om noe som partiene selv ikke mener.
Men når alt dette er sagt: “Sentrum/venstre”, som altså visstnok har de beste løsningene, har flertall på Stortinget. Så hvis de vil ha et nasjonalt forbud, kan de bare vedta det. Hvis Bøhler mener at ting så å si er i boks med Agenda-utvalget, så trenger han ikke Høyre og Frp. De har jo uansett, per definisjon, ikke de beste løsningene.
(Denne teksten er tidligere i dag publisert på facebook, men noen ba meg tynt om å publisere den på bloggen min også.)
