For cirka 14 dager siden skrev jeg et innlegg om hvor uheldig det er med lekkasjer fra Regjeringens behandling av langtidsplanen for Forsvaret.
Ingen i pressen har gitt uttrykk for at de er enig med meg eller har forståelse for det jeg sier. I Dagsavisen mente de at lekkasjer er bra, noe jeg svarte på her – og også Dagens Næringsliv sa seg uenig med meg i Politisk kvarter.
Det er fortsatt ingen i pressen, som jeg har lagt merke til, som reflekterer over hvilke negative konsekvenser slike lekkasjer kan ha. Riktig nok mener man at lekkasjene har bragt forsvarsministeren i en vanskelig situasjon, men det er, slik pressen ser det, hennes eget problem. For øvrig tjener det visstnok bare demokratiet at dokumenter lekker ut – enten det er regjeringsnotater eller interne, faglige innspill fra for eksempel FFI.
Dagbladets leder i dag er et godt eksempel. Den illustrerer på en utmerket måte hvordan disse lekkasjene ikke bidrar til å opplyse debatten, men til å forvirre den – hvilket utmerket godt også kan være hensikten fra den eller de som lekker. Det er nemlig ingen som med disse lekkasjene virkelig får innsyn i den fortrolige delen av Forsvarsdepartementets eller Regjeringens behandling av langtidsplanen – til det mangler enorme mengder informasjon. Lekkasjene omfatter bare en brøkdel av de dokumentene som har vært i omløp, og ingen kjenner til de samtalene som ble ført, de vurderingene som ble gjort eller de vedtak som ble truffet underveis. Og vi får heller aldri vite det, ettersom slike lekkasjer skaper en asymmetri i debatten: Noen misforstår, mistolker og spekulerer i det som lekkes ut, men ingen av dem som virkelig kjenner saken, kan delta i debatten om dokumentene som lekkes. Det er umulig av mange grunner: Den eller de som har lekket dokumentene, har begått et alvorlig lovbrudd. Det kan ikke “belønnes” med at de får sette premissene for debatten eller tvinger de lovlydige til å begå lovbrudd ved selv å lekke. Dessuten er det nesten umulig å redegjøre i detalj for alt man har tenkt, utredet eller drøftet i løpet av en svært omfattende, langvarig og kompleks beslutningsprosess. En god prosess i slike saker krever at mange er med, at det er høy grad av tillit mellom de som deltar, og at man kan tenke og teste ut tanker helt fritt.
Problemet nå er at slike prosesser høyst sannsynlig vil bli snevret inn. Jeg føler meg sikker på at denne saken bidrar til en generell svekkelse av tilliten i “systemet”. Alle blir mer oppmerksomme på faren for lekkasjer og vil opptre deretter. I verste fall vil den gode kulturen og arbeidsmoralen i departementene – og samarbeidet mellom politiske ledelse og de faglige medarbeiderne – bli dårligere, og det er, virkelig, et stort tap for Norge. Og for å presisere det nok en gang: Jeg aner ikke hvem som lekker – det er uansett, slik Trygve Slagsvold Vedum uttrykte det forleden, gift i systemet.
Jeg kan mye om forvaltningen, men jeg kan ikke like mye om Forsvaret. Likevel er det lett å se at det nå sies og skrives utrolig mye som både er rart og feil. Intervjuet med Robert Mood i Aftenposten, som Dagbladets leder bygger på, er bare ett eksempel. Selve hovedpåstanden i intervjuet, om at forsvarsevnen blir svakere og ikke sterkere de neste fem til ti årene, underbygges ikke og er heller ikke riktig. Det som skal skje allerede i 2017, vil øke, ikke svekke, kampkraften. Intervjuet etterlater også inntrykk av at for eksempel kampfly først skal prioriteres om mange år, mens kampflyanskaffelsen faktisk pågår for fullt. Oppslaget formidler dessuten rene faktafeil, bl.a. om omfanget av Heimevernet.
Dagbladet kolporterer synspunktene til Mood og legger til litt ekstra for kjente, blant annet ved å vise til en lekket rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) til Regjeringen. Dagbladet hevder, mer eller mindre direkte, at Regjeringen bryter med de lange linjene i forsvars- og sikkerhetspolitikken og dermed i forholdet til NATO, men det er vel egentlig motsatt: Det er Dagbladets lange linje som ville ha fjernet oss fra NATO, mens Regjeringens opplegg er en forutsetning for at vi skal kunne bevare forholdet til NATO. I denne forbindelse kan det kanskje være nyttig å lese dette avisinnlegget fra FFI.
Dagbladet kaller det et “prestisjenederlag” for forsvarsministeren at hun (hvis vi skal tro medienes tolkning av lekkede dokumenter) gikk inn for å bevilge mer til Forsvaret de neste 20 år enn det som nå er foreslått i langtidsplanen. Men når man kaller dette et “prestisjenederlag” viser det bare at man ikke vet noe om hvordan de interne (budsjett)prosessene i regjeringen er. Eller for å si det på en annen måte: Dersom dette er logikken, lider samtlige statsråder i Norge, i alle regjeringer, det ene prestisjenederlaget etter det andre.
Noe jeg syns er veldig merkelig, er at ikke flere undersøker og leser hva forsvarssjefen mener om forslaget til langtidsplan. Dagbladet er opptatt av “en lang rekke lekkasjer og kritiske innlegg fra sentrale offiserer og eksperter” (jeg har for øvrig lagt merke til en av dem, som nå er i våpenhandlerbransjen), men hvorfor ikke av forsvarssjefen?
Forsvarssjefens mening kan nemlig leses i sin helhet, som et vedlegg til langtidsplanen. Og hva sier han? Jo, han sier blant annet dette til slutt:
“Gjennom denne proposisjonen har regjeringen tatt et veivalg i den langsiktige utviklingen av Forsvaret, noe jeg anser å være svært positivt. Et historisk økonomisk løft i 20-årsperioden legger grunnlaget for å kunne utvikle et relevant forsvar som er i stand til å løse de pålagte oppgavene.”
Og:
“Regjeringen foreslår i stor grad å endre Forsvaret i tråd med mitt fagmilitære råd. Forsvaret utvikles med en tilstrekkelig operativ evne til å møte de sikkerhetspolitiske utfordringene. Videre prioriterer regjeringen å øke beredskapen og relevansen til de kapasitetene vi allerede har, før vi moderniserer og fornyer strukturen.”
Det er virkelig en skjebnens ironi at nettopp forsvarsminister Ine Eriksen Søreide nå utsettes for så mye kritikk.
Hun har mer kunnskap, til dels svært mye mer kunnskap, om Forsvaret og forsvarspolitikk enn veldig mange forsvarsministere før henne.
Hun er veldig respektert internasjonalt.
Hun har, mer enn noen før henne, lagt opp til en åpen og ærlig debatt om situasjonen i Forsvaret og hva som skal til for å styrke forsvarsevnen.
Hun har fått gjennomslag for et historisk løft i bevilgningene til Forsvaret – etter å ha overtatt et forsvar som ville fått en realnedgang i årene som kommer, dersom ingenting ble gjort. Forslaget hun legger frem, ligger så nært opp til forsvarssjefens ønske at han har sagt seg meget fornøyd.
Og hun står støtt i stormen – antagelig fordi hun kan sakene sine, og fordi hun vet at hun har stor støtte, blant annet i Forsvarets ledelse.
