First House: Hysteri eller hykleri?

Det er forståelig at mennesker som vet lite om politikk og samfunnsliv, synes at kommunikasjonsfaget eller fenomenet lobbyisme kan virke litt mystisk.

Jeg syns det er mer mystisk at tidligere og nåværende stortingspresidenter, politikere og journalister lager så mye ståhei om kommunikasjonsbransjen generelt og om eks-politikere i bransjen spesielt.

Etter min mening er kritikken mot bl.a. First House dels basert på gale oppfatninger om hva disse selskapene gjør, dels er det en (bekvem?) avsporing fra andre og langt mer interessante forhold, hvis man er interessert i avsløre uheldig eller illegitim makt(mis)bruk.

Kommunikasjonsbransjen er ikke ny, og den er selvsagt ikke – per se – en illegitim, unødvendig eller “farlig” bransje. Det er tvert om naturlig at det blir et økende behov for kommunikasjonstjenester i et samfunn der kommunikasjon både blir viktigere og ofte vanskeligere.

Det er heller ikke unaturlig eller per definisjon uheldig at det bedrives lobbyvirksomhet i et demokrati – snarere tvert om. Å drive lobbyvirksomhet betyr å forsøke å påvirke politikere og beslutningstakere utenom valg gjennom direkte kontakt, og det må selvsagt være lov. Men hvem er det som gjør det?

Generelt kan vi skille mellom tre typer lobbyister: Det er de som taler på vegne av seg selv (f.eks. en bedrift eller en person som vil fremme sin sak) – de som taler på vegne av en interesseorganisasjon (dvs. ansatte og tillitsvalgte i slike organisasjoner) – og de som taler på vegne av en klient (dvs. kommunikasjonsselskaper, advokater o.l.).

I Norge er det først og fremst interesseorganisasjonene som driver lobbyvirksomhet, mens kommunikasjonsbransjen nesten ikke gjør det. I USA, som Thorbjørn Jagland underlig nok viste til da han skulle advare mot First House-fenomenet, er det mange profesjonelle lobbyister som fremmer sine klienters sak overfor politikerne. I Norge er det LO, NHO, Unio, Bondelaget og Norges Idrettsforbund som er lobbyister, og som fremmer sine medlemmers interesser overfor politikerne. Det finnes hundrevis av slike organisasjoner i Norge, og skulle kommunikasjonsbransjen dukke opp på Stortinget, ville det nok helst skjedd i regi av Kommunikasjonsforeningen.

Noen av de enkeltbedriftene eller interesseorganisasjonene som bedriver lobbyvirksomhet, har nok på forhånd fått hjelp og råd fra First House eller et av de andre kommunikasjonsbyråene. Spørsmålet er hva som er galt med det? Også staten kjøper kommunikasjonstjenester av byråene, slik vi også kjøper tjenester fra regnskapsbyråer, advokater og arkitekter. For en stortingspresident virker sikkert rådene latterlig enkle, men det forteller nok mer om hvor kompleks politikken og styringssystemet vårt er blitt og hvor stor avstand det kan være mellom de som “kan systemet” og er “innenfor” og de som står utenfor og ikke vet hvordan de best kan forsøke å påvirke politikere.

I den grad kommunikasjonsbyråene en sjelden gang opptrer selv, på vegne av en klient, er det policy i bransjen å oppgi hvem de opptrer på vegne av.

Jeg tror likevel at denne typen arbeid tross alt utgir en liten del av kommunikasjonsbyråenes hverdag. De fleste oppdrag er antagelig av en annen art, og mange av dem er antagelig nokså prosaiske, spesielt for poltikere, som selv er profesjonelle kommunikatører.

Men: Selv om det ikke er kommunikasjonsbransjen som driver lobbyvirksomhet i Norge, er det nok likevel riktig å si at lobbyaktiviteten er økende – og altså da særlig i regi av interesseorganisasjonene. Jeg tror det er flere grunner til det, som politikerne kanskje heller bør interessere seg for:

* Demokrati handler ikke bare om å avlegge stemme hvert fjerde år – men om retten til å være med å påvirke beslutninger også mellom valg.

* Partiene er veldig lukket. Under to prosent av befolkningen er med på å bestemme hvem som stiller til valg i Norge. Innslaget av “innavl”, karrierepolitikere, profesjonalisering og statlig finansiering av partiene skaper større avstand til velgerne.

* Bedrifter og organisasjoner stemmer ikke, men har sine egne interesser, som de gjerne vil gjøre gjeldende.

* All skaperkraft sitter ikke i departementene eller i Stortinget. Selv ikke politikere overskuer alle virkninger og bivirkninger av et gitt forslag – eller mangel på forslag.

* Høringsdemokratiet utelukker mange. Skal man f.eks. gjennomføre en høring om hvorvidt russefeiringen bør legges før eller etter eksamen, er det ingen måte å høre foreldrene på, for de har ingen organisasjon.

* Mulighetene til å påvirke er større, bl.a. fordi man kan sende epost direkte til politikerne.

Veldig mye av den lobbyvirksomheten politikerne utsettes for, er helt ufarlig. Mye er positivt – men det kan nok også være slitsomt, fordi det er enormt mange som henvender seg. Men ofte får de nyttig informasjon, som kan brukes i behandlingen av en sak.

Når blir så denne typen virksomhet farlig, illegitim eller uheldig?

Den blir først og fremst farlig dersom lobbyvirksomheten er skjult – og dersom politikere lar seg lokke, presse eller true til å innta standpunkter de ellers ikke ville tatt. Skjer dette samtidig som det begås lov- og regelbrudd, har man overskredet en ny grense – som jeg imidlertid ikke går nærmere inn på her.

Hvis man virkelig er opptatt av slik skjult påvirkning, som kan føre til at politikere føler seg lokket, presset eller truet til å innta andre standpunkter, som kanskje fremmer særinteresser på bekostning av fellesinteresser, tror jeg man skal lete helt andre steder enn i kommunikasjonsbransjen. Etter min mening bør man da særlig lete to steder:

For det første bør man lete der det er tette organisasatoriske og/eller finansielle bånd mellom sterke interesseorganisasjoner og bestemte partier. Ett eksempel er relasjonen mellom LO og Ap – en annen er antagelig mellom Senterpartiet og landsbruksinteressene.

For det annet bør man lete der det er kompakte og tette faglige bånd mellom departementer, direktorater og fagmiljøer på den ene siden – og interesseorganisasjoner på den annen. Utdanningsdepartementet, utdanningsbyråkratiet og lærerorganisasjonene har nok i mange år vært et eksempel på et slikt “jerntriangel”, men det finnes flere. Det er jo et merkelig fenomen i Norge at ledere for rene interesseorganisasjoner for f.eks. lærere, politifolk og sykepleiere, ofte opptrer som eksperter og “dommere” i den politiske debatten som vedrører dem selv.

Et særlig spørsmål som har vært reist i tilknytning til kommunikasjonsbransjen, er om det er uheldig eller illegitimt at eks-politikere og embetsmenn jobber i bransjen. Også det er et underlig spørsmål, fordi svaret egentlig er nokså enkelt.

Tidligere politikere kan selvsagt ikke ha yrkesforbud, og det er ikke ønskelig at alle er livstidspolitikere. De må i utgangspunktet kunne ta seg en hvilken som helst jobb, og det er i utgangspunktet også positivt at de pendler mellom politikk og arbeidsliv.

Men slike overganger kan i visse tilfeller være vanskelige, slik det også er ellers i arbeidslivet. Derfor er det av og til greit med regler for hvordan slike overganger skal skje. Det gjelder i mange vanlige yrker, og det bør også gjelde statsråder. Slike regler kan dreie seg om karantene, om taushetsplikt, om saksforbud osv – der hensikten er å beskytte den interne informasjonen man sitter på, beskytte forretningshemmeligheter og å beskytte omdømmet og tilliten til f.eks. statsrådsgjerningen.

Slike regler finnes allerede, og jeg tror de er strenge nok. Men hvis stortingspresidenten eller andre mener at de bør gjøres enda strengere, står han selvsagt fritt til å fremme forslag om det.

Jeg syns det hadde vært mer fair om de gjorde det – fremfor bare å utstede moralske dommer over fritidspolitikere eller tidligere heltidspolitikere som har valgt å ta en jobb i en bransje de tross alt har noe å tilføre.

Politikere og eks-politikere besitter en type samfunnskunnskap som svært mange mennesker ikke har. Det er positivt om de deler den med flere, så lenge de gjør det i de ryddige formene jeg her har skissert.

 

 

 

7 kommentarer
    1. Dette er etterlengtet meningsytring! uhyre komplekst område å bevege seg inn i, fordi å ytre ideen om påvirkning er ømtålig. Det berører noe i oss nordmenn (hvertfall) som vi nødig vil vedkjenne oss, likevel skjer det hele tiden. Selvsagt.
      I hovedsak berører du det “tradisjonelle” – i hvordan påvirkning har skjedd, har vært. Stort sett innenfor relativt lukkede – konsensusrom. Slik har det vært lenge. Nå skjer det store endringer i hele samfunnet – eks. jeg snakker med deg – på twitter, i en offentlighet, hvor du blir nødt til å svare (eller overse) meg. Begge deler er betydningsfulle. Svarer du, gjør du det fordi argumentet bør besvares – lar du vær, er det fordi du anser avsender ( meg) som uvesentlig. Begge deler svært viktige signaler som sendes ut i en – uvant offentlighet.
      Eksemplet Firsthouse er i og for seg interessant – litt fordi de har etablert seg og rekruttert som de har – og litt fordi de har profilert seg som de har. Men mest av alt fordi de er etablert som selskap når de etablerte seg. Midt i en endringstid. Det er mange selskaper som har vært der lengre, som har arbeidet “dypere” enn dette selskapet har hatt tid til å opparbeide rennome til.Likevel er fokuset omkring dette “nye” -som jo ikke er nytt.
      Det er som det sies her, interesseorganisasjonene har hatt “fritt leide” til å bedrive påvirking, uten å bli uglesett – det tror jeg handler om en historikk. Norge og etterkrigshistorie – og dens legitimitet. Det er i seg selv en lang historie som jeg ikke går innom her.
      På den andre aksen har vi en slags ide (myte?) om “utlandet” og kynisk “lobbyvirksomhet” og tette nettverk som vi ikke liker ideene om (av og til med rette) Det er m.a.o mye følelser omkring disse tingene. Det er også noe bra i det. Vi har tanker, ideer om at korruptive samfunn er ikke noe vi vil utvikle. Det vi kanskje glemmer er at vi har det – og at vi trenger tydeligere grenser og regler. Det har de da også i andre land. Vi har bare trodd at vi ikke hadde slike tema å tenke på.
      Kanskje har “engstelsen” blitt tydeligere og gir oss et grunnlag foren ny debatt om hva som er OK – og hva som ikke er det.
      Jeg er ikke sikker på om reglene vi har er gode nok – men jeg er sikker på at de bør vurderes. Jeg er ikke engstlig for kommunikasjonsbyråer, PR byråer eller “lobbyister”. Reglene bør fokuseres omkring aktøreene i stats- fylke- og kommuneforvaltningen. Det er disse aktørene som skal sette grensene i et velfungerende demokrati. De kreftene som ønsker å peke på ett, eller felre av de kommersielle aktørene utenfor, gjør det nok av bekvemmelighetshensyn, mangel på kunnskap eller ved å overse kjerne i et demokratisk problem – som nå er blitt langt verre å overse i en digital – transparent verden.

    2. Dette er nok en noe fortegnet refleksjon. Og jeg er ikke enig med deg. Makt og påvirkning forskyves mer og mer fra enkeltmennesker og ideologiske grupperinger til det jeg vil kalle profesjonelle masekråker – lobbyistene.
      Jeg har skrevet et innlegg om disse: http://trygvesaa.blogg.no/1332923203_skruppelse_pvirkere.html
      Du nevner Lo/Ap og NHO og Høyre bør nevnes. Dette er uheldige giftemål. Dessuten vet vi at det finnes en underskog av kameraderi-organisasjoner og anne påvirkning.
      Har vi i det hele tatt selvstendige og ærlige politikere igjen i landet? Det begynner jeg å tvile på. Og bedre blir det ikke når det veves en tettere vev mellom pengesterke organisasjoner, ekspolitikere og våre styrende.
      Det norske samfunn er degenerert. Vi har fått flere uten skrupler, og mange flere som har shortcuts. Vi ser også at det blir flere hvitsnippforbrytere og pådømmelser av politikere som ikke har holdt stien ren.
      Kanskje trenger vi Eva Joly selv, her i Norge!

    3. TIl Trygve: Det er ingen finansielle eller organisatoriske bånd mellom Høyre (eller andre partier) og NHO. Det kan derfor ikke sammenlignes med LO/Ap.

    4. KC: Nei, det har du rett i. Men som vi vet er det tette bånd allikevel. Og det er jo kjent at Høyre får mesteparten av sin støtte fra eiere av medlemsbedrifter i NHO. Derfor synes jeg det må tas med i bildet .
      Jeg synes det er påfallende lite indignasjon hos politikere mot den svingdørslobbyismen (politiker ut/lobbyist inn) som foregår. Det bekymrer meg. Det er ikke så enkelt å avfeie en tidligere minister/partikamerat/kamerat e.l. Da er det nok lettere å avfeie meg, om jeg kom fra nord og ville “lobbyere”.
      Takk for kommentar av min kommentar!

    5. Enig i at koblingen AP/LO sikkert burde vært gjenstand for undersøkelse, men stusser over at du ser dette som en kanal for skjult påvirkning. Koblingen her er som du sier både organisatorisk og finansiell, og de fleste kjenner vel til dette? At LO forsøker å påvirke regjeringen/AP, og at de vil styrke sine medlemmers interesser er helt åpenbart for alle.
      Hvilke bånd som finnes mellom NHO, partiene på høgresida og næringslivsinteressene generellt er langt mer tilslørt. Du sier det ikke finnes noen organisatorisk kobling, og det stemmer nok, men NHO og næringslivsinteressene er like avhengig av å fremme sine interesser gjennom partiene på høgresida som fagbevegelsen er det på venstresida. Slik sett er jeg uenig i at en først og fremst må se på de organisatoriske og finansielle forbindelsene. Disse er det åpent for alle å ta del i undersøkelsen av.
      Den skjulte påvirkningen forgår der det ikke er åpenhet rundt organisering og forbindelser. Dermed mener jeg det er viktigere å avdekke innhold og formål i påvirkningen som skjer gjennom løsere sammensatte nettverk og kanaler.
      Jeg vet ikke om vi trenger Eva Joly, men jeg er uenig i at det ikke er mulig å sammenlikne NHO/Høyre med LO/AP. Det er arbeidsformen som er ulik, ikke ønsket eller muligheten for påvirkning.

    6. Du tar opp mange viktige poenger som også er viktige, f.eks. at styringssystemet har blitt såpass komplisert at det i det hele tatt ser ut til å være behov for disse ekspertene. Og det at problemet med lobbyisme virkelig blir et problem når det skjer i det skjulte, må man være bevisst!
      Men du spør: “Når blir så denne typen virksomhet farlig, illegitim eller uheldig?” og du synes det er mystisk at det blir str ståhei rundt eks-politikere i bransjen.
      Jeg forsøker meg på et svar:
      Denne typen virksomhet er også et problem i dag, fordi ALLE skal kunne gå inn i styringsprosessene, ikke bare de som har penger til å kontakte kommunikasjonsbyråene.
      At politikere går over til en jobb i kommunkasjonsbransjen, skjønner jeg det godt. Man har spisskompetanse, og man kan få mange interessante oppdrag. Men man endrer på mange måter helt prinsippielt grunnlag: man hjelper de som har mest/nok penger og ressurser, ikke de som trenger det mest. Det et viktig prinsipp at politikere ønsker å gjøre HELE samfunnet bedre. I mine øyne har (og tar) politikere et spesielt ansvar for å representere de som vanskeligere når fram selv.
      Det er et generelt prinsippielt problem for kommunikasjonsbransjen, og det er et spesielt prinsippielt problem for politikerrollen at de ikke hjelper hele/de svakere i samfunnet.

    7. Re: Svingdørslobbyisme. Jeg er med bekymret for lobbyister som blir politikere enn politikere som blir lobbyister.

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg