Nynorsk som sidemål

Det har igjen oppstått debatt om sidemålets plass i norsk skole. Men hva er det man diskuterer?

Alle er enige om at nynorsk og bokmål er to likestilte målformer i Norge.  Alle er også enige om at elevene selv skal kunne velge om de vil ha nynorsk eller bokmål som hovedmål, og alle er enige om at de også skal ha opplæring i sidemål.

Det diskusjonen dreier seg om, er innholdet i sidemålsopplæringen: Skal skriftlig sidemålsopplæring være obligatorisk, skal det være egne eksamener, og skal det gis egne karakterer i sidemål?

Sidemålet, som oftest nynorsk, er ikke et fag, det er en del av norskfaget.  Bokmål og nynorsk er like viktig, men etter min oppfatning er ikke hovedmål og sidemål like viktig. Det er viktigere at elevene tilegner seg tilstrekkelige ferdigheter i sitt hovedmål enn i sitt sidemål. Derfor tror jeg det aller beste man kan gjøre for nynorsken, er å sørge for at de som har det som hovedmål, virkelig bruker det og er glad i det, slik at det  også i fremtiden vil skrives gode tekster og god litteratur på nynorsk.

Mange snakker om nynorsk som om det er et fremmedspråk. Lett retorisk sies det derfor at de som er for at elevene lærer seg flere fremmedspråk, og skjønner at det krever hardt arbeid, også må skjønne at det samme gjelder nynorsken. Senest på NRKs Aktuelt i kveld sammenlignet Edvard Hoem arbeidet med “sterke verb” i nynorsk og i fremmedspråk.

Men denne sammeligningen holder ikke. Nynorsk er ikke et fremmedspråk, det er en variant av det norske språket. Det er riktig nok et språk som er forskjellig fra bokmål, men det er samtidig så likt at det er vanskelig å lære hva som er forskjellig.  Men det vesentlige er dette: En bokmåls- og en nynorskbruker forstår hverandre utmerket – uten å endre sitt eget språk. De kan kommunisere uten å ta i bruk den annens språk og ved å bruke sitt eget.  Slik er det ikke med fremmedspråkene. En franskmann og en nordmann kan ikke kommunisere med hverandre medmindre den ene snakker den annens språk – eller de snakker et tredje språk som begge forstår. Skal elevene utvide sin horisont, burde de derfor lest ett fremmedspråk til fremfor å lære seg mer skriftlig sidemål.

Det er ytterligere problemer med sidemålet – i praksis nynorsk. Vi lever i dag i et helt annet samfunn enn for bare noen få tiår siden. Vi er blitt et flerkulturelt samfunn og har fått mange innvandrere til Norge. Alle er enige om at språk er svært viktig for integreringen. Norsk er vanskelig, og de fleste forstår derfor at det er i overkant “kravstort” å be innvandrere lære to varianter av det samme språket når det ikke er nødvendig for å kunne kommunisere, utdanne seg og arbeide. Derfor slipper mange innvandrere unna sidemålet – i praksis som regel nynorsk. Formelt sett stenger det dem ute fra stillinger i forvaltningen, der det er krav om å beherske begge målformer. Men siden forvaltningen også har fått beskjed om å rekruttere innvandrere, fører dette til “juks”: Man ser gjennom fingrene med kravene til å beherske begge målformer, og det gjør ingenting: Svært mange av de innfødte arbeidstakerne har også glemt sine sidemålskunnskaper.

For å oppsummere:

Det er fagtrengsel i norsk skole, og særlig norskfaget er overbelastet. Det må altså prioriteres.

En stor andel elever tilegner seg ikke tilstrekkelige grunnleggende lese- og skriveferdigheter i sitt hovedmål i løpet av ti års obligatorisk skolegang.  Lese- og skriveferdighetene er svakest blant dem som har nynorsk som hovedmål.

Dagens sidemålsopplæring er problematisk, spesielt for elever som har nynorsk som sidemål. De oppnår svakere resultater enn i hovedmålet, og mange elever har svært negative holdninger til nynorsk.

Det aller viktigst er at alle elever lærer seg å lese og skrive godt norsk, dvs. at det er viktigst å styrke hovedmålet.

 

2 kommentarer
    1. Heller ikkje det å lære seg hovudmålet sitt, er å lære seg bare eitt språk. Innafor bokmålet er det framleis så stor valfridom at eg kan føre ein radikal eller konservativ stil, eller til ein viss grad la talemålet mitt farge skriftspråket.
      Trass i at me har organisert norsk skriftspråk i to offisielle målformer, er det mogleg å sjå alle skriftspråklege variantar i samanheng, mest som i eit kontinuum frå konservativt bokmål, gjennom radikalt bokmål og radikal nynorsk, til konservativ nynorsk. Som deltakar i det norske språksamfunnet, synest eg at ein bør kjenne til og langt på veg meistre mykje av denne variasjonsbreidda. Både som lesar, sjølvsagt, men òg som skrivar og talar. Ein må kunne tilpasse seg, vite kva for stil som passar i kva for situasjon. Kva skjer om eg pratar utprega dialekt no, eller skriv svært konservativt her? Kva kommuniserer eg, kva for assosiasjonar får lesaren? Ein vil kunne velje ein personleg stil, formell stil, nøktern eller fargerik stil. Og ein vil òg enkelt kunne samarbeide skriftleg med folk frå heile landet.
      Denne språklege valfridommen er ein språkleg rikdom. Kanskje vil me ein gong ende opp med bare éi målform her i landet, men då trur og håper eg at norsk skriftspråk framleis vil bere med seg mykje av den språklege variasjonen vi ser i dag. Slik blir det mogleg å spegle den mangfaldige norske kulturen.

    2. Bra innlegg.
      Slik jeg ser det så er språk kun et middel, hvor målet er å kommunisere et budskap. Når avsender og mottaker har samme forståelse for budskapet, er målet nådd – og da er midlet underordnet.
      Korrekt bruk av språket gjør det ofte enklere å nå målet, men er ingen garanti. Ta f.eks. språkbruken i det offentlige. Det er til tider så tungt at målgruppen sliter med å forstå hva som faktisk menes. Merket det på kroppen første gang jeg måtte lese regelverket i forbindelse med at noe skulle sende ut på anbud. Brukte dager bare på å forstå hva regelverket egentlig mente, og allikevel ble det gjort så mange feil at hele anbudsprosessen måtte trekkes.
      Så støtter poenget med at det er viktigere å lære å lese og skrive godt forståelig norsk, uavhengig av om det er på bokmål eller nynorsk.

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg