Arbeiderpartiet og SV har gjort ulikhet til sin hovedsak i valgkampen. Om det er smart, sett med disse partienes øyne, skal ikke jeg ha noen mening om. Økonomisk ulikhet er uansett et viktig og interessant tema, som Civita har publisert en rekke utredninger om, senest i går, da vi la frem et omfattende notat med tiltak mot ulikhet.
I går deltok jeg også i NRK Debatten, der temaet var ulikhet. Trond Giske gjentok da ikke sine påstander om at Høyre/Frp-regjeringens mål er å skape større forskjeller, slik han har sagt før, men han sa en del andre merkelige ting, som jeg ikke rakk å kommentere der og da.
Noe av det merkeligste er det Giske sier om ulikhetsutviklingen og årsakene til den.
Det er mange måter å måle ulikhet på. Det vanligste målet er den såkalte Gini-koeffisienten, og det er også denne Giske har vist til, når han den senere tid har snakket om ulikhet. Og kort fortalt er det sånn: Når Gini-koeffisienten øker, øker ulikheten.
Gini-koeffisienten påvirkes av en rekke forhold. Noen er helt utenfor (umiddelbar) politisk kontroll, som for eksempel en omfattende migrasjonskrise – og noe påvirker bare på veldig lang sikt. Tiltak som for eksempel får flere barn til å lære å lese og skrive er veldig viktige for å redusere ulikheten, men de virker bare på veldig lang sikt, og det vil i ettertid være umulig å spore hvor stor påvirkning et slikt tiltak har på Gini-koeffisienten.
Andre hendelser eller tiltak kan gi umiddelbare utslag på Gini, men det er ikke sikkert at det er varig. Hvis man for eksempel fjerner kontantstøtten, så kan det hende at det umiddelbart vil øke ulikheten litt, fordi fattige innvandrerfamilier får det verre. Men på sikt kan det kanskje øke likheten og skape en mer bærekraftig velferdsstat, fordi flere kommer i jobb.
Atter andre tiltak gir bare et helt kortvarig utslag i Gini, uten at det skyldes reelle endringer i ulikheten. Slik er det blant annet når Stortinget vedtar en skattereform som innebærer en skjerping av utbytteskatten, altså “skatten på de rike”. Det skjedde i 2005/06, og det skjedde i 2015/16 – begge ganger etter forslag fra en borgerlig regjering, men sist også som oppfølging av et utvalg de rødgrønne hadde oppnevnt.
Da er det nemlig forutsigbart at ulikheten øker ganske mye ett år (eller over litt lenger tid, hvis reformen er varslet lenge), for så å falle mer det neste året – fordi flere tar ut større utbytter før utbytteskatten økes. Dette skjedde i forbindelse med 2005-reformen, og det skjer igjen nå i forbindelse med 2015-reformen.
Så for å gni det inn: Gini-koeffisienten, dvs. ulikheten, økte fra 2004 til 2005, fordi det kom en varslet skattereform med virkning fra 2006. Men etterpå sank ulikheten igjen, og denne skattereformen regnes etterpå som en suksess.
Utbytteskatten ble igjen økt fra 1.januar 2016, og derfor har det, etter alle solemerker, også kommet et hopp i Gini-koeffisienten fra 2014 til 2015, noe min kollega Haakon Riekeles har forklart nærmere her. Det ble også berørt av SSB i Dagsnytt 18 8.mars.
Stoltenberg II-regjeringen forklarte fenomenet i den Fordelingsmeldingen den fremmet i 2011:
“Utviklingen i retning av noe større forskjeller fram til 2006 kan bl.a. knyttes til at kapitalinntektene økte, og til at kapitalinntektene i større grad ble fanget opp av statistikk som følge av skattereformen i 1992. Kapitalinntekter tilfaller i størst grad de mest velstående. Derfor bidro dette til økt målt ulikhet. Utviklingen i retning av mindre forskjeller etter 2006 kan blant annet forklares med økt beskatning av aksjeutbytter etter innføringen av utbytteskatten i 2006. Det har også blitt gjennomført omfordelende endringer i formuesskatten. Ifølge beregninger fra Statistisk sentralbyrå var omfordelingen gjennom skattesystemet om lag 11 pst. sterkere i 2008 enn i 2000.1
Endringen i Gini-koeffisienten for inntekt inkludert aksjeutbytte i figuren (den blå kurven) overdriver imidlertid utslagene. Dette skyldes at innføringen av utbytteskatten i 2006 ga store tilpasninger. Utbytteutbetalingene fra selskapene økte sterkt i forkant av innføringen av utbytteskatten, for deretter å falle til et svært lavt nivå. Fluktuasjonene i Gini-koeffisienten når aksjeutbyttene tas ut av inntektsbegrepet (den røde kurven), er dermed langt mindre enn dersom aksjeutbyttene inkluderes. Utbytteutbetalingene er også nå på vei opp igjen, samtidig som utbytteskatten sørger for en mer rettferdig beskatning av slike inntekter.”
I Debatten i går holder Giske dette poenget godt skjult. For å underbygge at det går i “feil retning”, sier han at “tallene viser det”: “Faktisk er det slik at dette er det nest høyeste forskjellsåret på det siste kvarte århundret. Det eneste året vi har hatt høyere forskjell enn nå, var i 2005, forrige gang Høyre hadde sittet fire år i regjering.” Og når Stefan Heggelund fra Høyre forklarer at hoppet i ulikhet, som vi ser fra 2014 til 2015, skyldes en skattereform Høyre og Arbeiderpartiet har “vært sammen om”, og programleder Ole Torp spør Giske om ikke dette er tilfellet, svarer Giske at han er “dypt uenig i det”.
Jeg syns dette virker veldig spekulativt. Jeg kan ikke fri meg fra en mistanke om at Arbeiderpartiet her snakker mot bedre vitende. Giske fremstiller det som om ulikheten økte kraftig under den nåværende og den forrige borgerlige regjering som følge av skatte- og velferdskutt, og at ulikheten så synker brått når en rød regjering overtar, fordi den fører en annen politikk. Men sannheten er at det i disse tilfellene er en borgerlig regjering som har tatt ansvaret for å legge frem fornuftige skattereformer som Arbeiderpartiet, i all hovedsak, har sluttet seg til.
Det kunne være interessant å få vite om Arbeiderpartiet er enig i at vi i forbindelse med tidligere skattereformer har sett en midlertidig økning i Gini-koeffisienten som ikke reflekterer reelle underliggende endringer i ulikheten, og om Arbeiderpartiet er enig i at det kan være tilfellet også for den sist gjennomførte skattereformen? Eller er Giske og Arbeiderpartiet uenig i det?
Som jeg sa i Debatten i går: Ulikhetsdebatten er viktig, men det er også viktig at man ikke ukritisk importerer ulikhetsdebatten fra USA – eller holder et så lavt presisjonsnivå at det blir umulig å diskutere gode løsninger på de ulikhetsproblemene vi tross alt har.
Jeg syns ikke Arbeiderpartiet så langt har gitt særlig gode bidrag til det.
