Den norske modell – en kritikkløs sone

Debatten om den danske modellen, som av forskere ofte regnes som mer “ur-nordisk” enn den norske modellen, ligner mye på den norske debatten. I Danmark snakker man riktig nok ikke så mye om at det er en sosialdemokratisk modell, ettersom sosialdemokratiet har hatt langt mindre innflytelse i dansk politikk enn i norsk politikk. I dansk debatt snakker man derfor like mye om en “sosialliberal” modell.

I Danmark er det heller ingen som påstår at det (bare) er sosialdemokratiet som “eier” eller har funnet opp modellen. I den grad det finnes noen partier som kan sies å ha eierskap til modellens opprinnelse, er det de danske partiene Højre (nå Konservative) og Venstre. Men mest av alt oppsto den, ifølge en professor som nylig holdt sin tiltredelsesforelesning om den danske modellen, som resultat av “et tilfælde”.

I dag betraktes modellen som noe “sakralt”, ifølge den samme professor: Den har blitt en “verdi i seg selv” og det han kaller en “kritikkløs sone”. Man behøver ikke lenger argumentere rasjonelt mot et gitt forslag – man kan bare henvise til at det vil “bryte med den danske modellen”.

Slik er det blitt også i Norge. Venstresiden definerer modellen slik den vil, og ofte ganske forskjellig – og deretter er ethvert forslag som venstresiden ikke liker, et “brudd med den norske modellen”. Det er selvsagt bare tøys, og har historien og formodningen mot seg – men slik er debattklimaet blitt, også fordi mange i mediene sluker denne typen argumenter rått.

Direkte komisk blir det når man hører SV og representanter for partiet Rødt forsvare den norske modellen. Er det to partier som historisk har gjort alt de kunne for å innføre helt andre modeller, så er det disse to partiene og Rødts forløpere. At de nå fremstiller seg selv som modellens varmeste forsvarere er derfor dypt ironisk: Kampsaken er altså nå å bevare den samfunnsmodellen partiene Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet, dvs “høyrekreftene”,  har bygget opp.

Den nordiske modellen burde ikke tilhøre en kritikkløs sone. Modellens suksess har historisk vært sterkt avhengig av at den er i endring.

Slik må det også være i fremtiden.

5 kommentarer
    1. I går og i dag, som har vært preget av tildels rystende og pikante avsløringer av språket og personkarakteristika til amerikanske diplomater, den spente situasjonen på den koreanske halvøya – og sist men ikke minst – at Moland og French støttespillere nå endelig (trolig med penmgemakt) har klart å ovebevise fengselsledelsen om at disse fangene nå snarest bør overflyttes til hovedstaden…
      Og så velger alikevel Kristin Clemets heller å kommentere en så fullstendig politisk uinteressant sak, som “den norske modellen”…?
      Jeg er alldeles ikke imponert.

    2. Kristin: Det du egentlig skriver om er hvem som eier historiefortellingen vår. Dessverre er det slik at undervisningen og våre lærebøker er fulle av feil. Alderstrygd for ubemidlede ble innført i Tyskland og England lenge før de skandinaviske sosialdemokrater hadde dannet sine partier. Det pussige er at når våre lærebøker skriver om Bismarks reformer som “kindergarten” etc står det at “han gjorde det for å demme opp for sosialistene”. Hans motiver var derfor ikke redelige ifl. norske læremidler. Ofte sier media at barnetrygden ble innført av AP i 1946. Barnetrygden kom etter forslag fra Venstre på 30-tallet. Men ble kuriøst nok innført av Quislingregjeringen. Alle Quislingregjeringens lover ble opphevet sommeren 1945. Mange ble så gjeninnført som barnetrygdloven. Folketrygden kom under en borgerlig regjering. Det spesielle med den nordiske modellen er at middelklassen blir holdt tilbake til fordel for “arbeiderklassen”. Det har ført til at de fleste lavtlønnsyrker er automatiserte. I dag er det få om ingen som regner seg til “arbeiderklassen”. Sosialistene har alliert seg med en stadig voksende gruppe offentlig ansatte. To konsulenter i full stilling kan sitte og dele ut “støttemidler” som beløper seg til 5/600 tusen kroner. Det gir oss høy sysselsetting som fremheves av regjeringen.

    3. Jan: Du har så rett så rett, bare at bildet faktisk er enda værre.
      Lønnet sommerferie med dertil sterkt subsidierte ferieopphhold for den organiserte arbeiderklassen (les industriarbeiderne) – var heller ikke noen kommunistisk- eller sosialistisk ide. Nei faktisk var det faktisk herrene Mussolini og Hitler som innførte dette. Og Hitler gikk også et steg legere gjennom å kreve at den tyske bilindustrien utviklet og bygget en “folkebil” (VW-bobla) som skulle være så billig at folk flest fikk råd til å kjøpe den.
      Også var det faktisk på klar ordre fra Terboven at norske myndigheter skipet “Norges Fiskarlag” (råfiskelaget) – for å få kystfisket vårt under kontrollerte fformer.
      Det er denne “arven” alle våre overdrevent skattekåte politikere siden den gang har misbrukt for å bygge opp og ut vår norske mammut-byråkrati – den såkalte nordiske modellen, som utenom Norden er helt uten sammenligning i den frie verden.

    4. Du har et svært gode poenger.
      Det er særlig ett forhold som det ser ut til at er helt fraværende fra den politiske debatt. Det er hvordan de tradisjonelle rettsstatlige prinsippene skal tas vare på i en stat der det offentlige har overtatt så mange omsorgsoppgaver. Det må være åpenbart at 1) det offentlige ikke kan ta på seg omsorgsoppgaver ukritisk og 2) de oppgave man tar på seg må utføres med tilstrekkelig kvalitet/omfang 3) Man må kunne innrette seg i tillet til de ordinger som opprettes.
      De siste årene har det vært svært mange oppslag om hvordan NAV forvalter sine oppgaver. Det som også er interessant med oppslagene i media er i hvor liten grad rettsstaten ser ut å være i stand til å gi vern mot oppplagte rettsfornektelse/rettsbrudd i ytelser gitt av NAV. Bak dette tror jeg det skjuler seg et annet problem: at man ikke har en fornuftig formening om hvordan de tradisjonelle rettsstatlige/liberale verdier skal tas vare på i et velferdssamfunn som det nordiske. Når du ikke kan forsvare deg mot vilkårlige tap/bortfall av ytelser som nødvendige for et verdi liv har du ikke rettsvern mot offentlige utelatelser. Det hjelper det lite at du har godt vært mot offentlige inngrep.
      Hva betyr frithet, likhet og personlig autonomi i et samfunn der ikke rettsordene kan beskytte deg mot at velferdsstaten ikke gir tilstrekkelig vern om grunnleggende ytelser som skal sikre mat, bolig, helse og klær?
      Og hva om staten ikke kan det? Er det fortsatt riktig å gjøre mennesker stadig mer avhengig av offentlig omsorg? Og bør ikke dette tas med i planleggingen av nye velferdsytelser?
      Debatten om rett til sykehjemsplass avspeiler nettopp dette. Nå diskuteres om retten til sykehjemsplass bør lovefestes, men det har den jo vært siden 1982 etter kommunehelsetjenestelovens § 2-1? Og saksbehandlingen skal jo være av gullstempel for forvaltningsloven gjelder jo? Kan det være at svikten oppstår et helt annet sted? Kan det være at det loves noe vi ikke holde? Mangelen på kritisk tenkning om dette synes jeg påfallende og urovekkende.

    5. Jeg skal ikke si jeg har alle svarene, men ingen kan vel tvile på at det ligger i byråkraters egeninteresse – at byråkratiet blir større.
      Det sier jo seg selv at en byråkrat som leder 1000 personer, er en betydelig større pamp enn de som bare leder et 100-talls personer. Derfor kan dette synes å være den absolutte viktigste årsaken til at byråkratiet stadig og uhemmet fortsetter å svelle ut.
      Samtidig sier det seg også selv at våre folkevalgte, i alle fall størstedelen av dem – drives av egosentriske (les. egoistiske) ønsker om å styre over mest mulig av samfunnets midler. I praksis betyr dette at politikere for eksempel innen helse/sosial kjemper med nebb og klør for at mest mulig av midlene havner i nettopp deres kommite og ansvarsområde. Og tilsvarende skjer også i alle andre komitteer. Jakten på millionene er derfor den store rottekampen våre politikere fører for å få tilgang til mest mulig av skattekronene våre.
      Tar man så denne kampen og parer den med enhver ergjerrig stortingspolitikers våte drøm om at nettopp hun/han skal levere den største og beste samfunsnytten. Ja da er det ikke det minste rart at skatter og avgifter stadig økes – og nye påføres.
      Jada, de som etter denne tirade mistenker undertegnede for ikke å være særlig glad i politikere og politiske systemer. Dere har faktsk helt rett.
      Med vennlig hilsen
      fra en sur og oppgitt liberale berserk.

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg