I Civita abonnerer vi på en medieovervåkningstjeneste. Mitt navn dukker stadig oftere opp i en helt spesiell forbindelse. Det dreier seg om rødgrønne politikere som forsøker å angripe Høyre eller en såkalt blå-blå regjering ved å “skremme” med meg.

Sist ute var Bård Vegar Solhjell og Raymond Johansen. 1.mai var det Roar Flåthen, og i går var det Trine Lise Sundnes i LO. For et par uker siden var det Helga Pedersen. Budskapet fra alle sammen er det samme: Jeg er egentlig Høyre sjefsideolog. Jeg sier det Erna Solberg og Høyre egentlig mener.

Det er selvsagt en grunn til at jeg blir tildelt rollen som skurk på høyresiden: Det er ingen andre å ta. Forskjellene er så små i norsk politikk at det faktisk ikke er noe eller noen å skremme med på den politiske høyresiden. Når det gjelder velferdspolitikken, som for tiden er mest aktuell, er det faktisk ikke mulig å se noen forskjeller av betydning overhodet.

Shopping

De beste skjønnhetskuppene du gjør nå

I Civita-rapporten “Spiller det noen rolle?” har Villeman Vinje vist at det ikke har vært noen forskjell på regjeringene de siste 20 år når det gjelder viljen og evnen til å bevilge penger til offentlig forvaltning, altså bl.a. velferd. Og i går la FAFO frem en ny rapport, som, kanskje til deres egen overraskelse, ikke viser noen  tydelige signaler om en velferdspolitikk som rokker ved grunntrekk ved den norske velferdsmodellen siste 15 år. Og i debatten om helt konkrete innstramningsforslag – f.eks. i sykelønnen eller i uføretrygden – er det ingen partier på Stortinget som vil gjøre noe av betydning.

Forskjellene er altså så små at det ikke er mulig å skape en skikkelig politisk konfrontasjon uten voldsomme overdrivelser. Og siden Høyre og Ap representerer det reelle sentrum i norsk politikk, er det heller ikke lett for sentrumspartiene å finne en plass mellom de to store partiene.

Jeg tror det hadde vært bra om de borgerlige partiene var litt mer modige. Som Hanne Skartveit sa på Syse-seminaret forleden: Norge hadde trengt et parti som f.eks. ville gjøre noe med sykelønnsordningen.  Samtidig er det grunn til å glede seg over at det er en bevegelse mot høyre i norsk politikk, hvilket bl.a. fremkommer av forslaget til nytt prinsipprogram for SV. Det står mange mil til høyre for det prinsipprogrammet Erik Solheim i sin tid kasserte.

For øvrig skrev jeg dette svaret til Helga Pedersen sist hun brukte meg som skyteskive overfor Erna Solberg:

“Arbeiderpartiets parlamentariske leder, Helga Pedersen, har flere ganger gått til angrep på Høyre og Erna Solberg for noe jeg angivelig har sagt eller mener. Det gjør hun fordi hun mener at jeg er ‘Høyres husideolog’ og ‘sier det partiet (Høyre) virkelig mener’. Påstanden gjentas i Dagsavisen 28.oktober.

Jeg vet ikke hvorfor Pedersen gjør dette. Det er mulig hun er litt tungnem, eller kanskje hun bare er respektløs.

Jeg er nemlig sikker på at hun vet at jeg gikk ut av regjering for fem år siden.

Hvis hun tenker seg om, vet hun sikkert også at jeg ikke er stortingsrepresentant, og at jeg ikke arbeider i eller for Høyre i dag.

Tenker hun seg ordentlig godt om, vet hun antagelig også at jeg leder en tankesmie som heter Civita, som ikke er tilknyttet noe parti, og som har medarbeidere med bakgrunn i mange politiske partier og medarbeidere uten noen partipolitisk bakgrunn.

Jeg er dessuten sikker på at hun er enig med meg i at det er en grei ordning at folk kan slutte i politikken uten at de dermed også må slutte å være samfunnsengasjert.

Og hun syns helt sikkert det er greit at man kan slutte i for eksempel Arbeiderpartiet og gå til for eksempel Fafo, Riksrevisjonen, Statoil, First House eller NUPI uten å bli beskyldt for å være partiets talsperson – og uten at partiet blir gjort ansvarlig for alt man sier og gjør.

Som Civita-leder debatterer jeg gjerne med Pedersen, hvis det er mine synspunkter hun er opprørt over. I så fall kan hun jo begynne med å gjengi meg og mine meninger riktig.”