Stakkars Stoltenberg

Jeg har akkurat kommet hjem fra en av verdens raskest voksende økonomier, nemlig India. I 2010 er det snakk om en tosifret vekst i BNP. Markedsmulighetene er enorme, og det vet bl.a. Telenor.

Men fortsatt er halvparten av befolkningen lutfattig, og forskjellene er groteske. Det innføres nye – og spede, vil vi si – velferdstiltak, men veien frem er lang. Uten markedsøkonomi og kraftig økonomisk vekst blir den imidlertid enda lenger.

Også i Norge vokste velstanden som følge av at vi åpnet opp økonomien for investeringer og handel med andre land og som følge av god og langvarig økonomisk vekst. Som Stoltenberg I-regjeringen i sin tid uttrykte det: “Utviklingen i internasjonal handel har vært av avgjørende betydning for økonomisk vekst og velferdsforbedringer i de industrialiserte landene i de siste 150 årene”.

Nå gjelder det å forsøke å gjenta suksessen for land som India.

I dag er Norge mest opptatt av å bevare det høye velferdsnivået vi allerede har. Sigbjørn Johnsen har gitt uttrykk for at vi kanskje har nådd et metningspunkt, mens det er mange som også mener at det nå trengs innstramninger for å dempe veksten i offentlige utgifter i fremtiden. Velferdsstaten må være økonomisk bærekraftig.

Det som nå diskuteres, er mulige innstramninger i uføretrygdordningen. Et utvalg har vært i arbeid for å fremme forslag til endringer. Formålet er å skape symmetri i forhold til prinsippene i pensjonsreformen og å dempe veksten i antall uføretrygdede.

Jens Stoltenberg har forstått det helt selvsagte: En forutsetning for å opprettholde gode trygde- og stønadsordninger, er at så mange som mulig jobber og bidrar til verdiskaping og skatteinntekter. Da må også støtteordningene og skatten utformes slik at de gir best mulige incentiver til arbeid.

Men nå lekker det som en sil fra utvalget – før Regjeringen har tatt stilling. Og dermed står Stoltenberg igjen alene på barrikadene – inntil han må gi opp. For straks den offentlige debatten blir tilstrekkelig ubehagelig, setter SV ned foten og tvinger Stoltenberg til å “garantere” at det ikke skal skje noe. Og siden det høyst sannsynlig er noen på venstresiden som lekker for å presse Regjeringen, kan vi sikkert også legge til grunn at det bare er det “verste” som lekker, mens helheten i forslagene forblir uklar.

Også fra utsiden presser både pressen og interesseorganisasjonene på for å gjøre livet mest mulig ubehagelig for Regjeringen. Til slutt blir det umulig å la sakene flyte, og man blir “tvunget” til å konkludere før tiden – helst med at det ikke skal gjøres noe. Også LO er misfornøyd, men jobber visstnok mer i det stille med de pressmidler organisasjonen har til rådighet.

Det ender nok med at det skal gjøres noe. Det blir mindre enn Stoltenberg kan tenke seg – og litt mer enn LO vil. Men det blir et kompromiss som gjør den norske modellen litt mer bærekraftig enn den ellers ville blitt, slik den også ble som en følge av pensjonsreformen. Men om den blir bærekraftig nok, er nok mer tvilsomt.

Man kunne kanskje i en slik situasjon ha forestilt seg at Stoltenberg fikk litt drahjelp fra høyresiden i norsk politikk. I lys av den kraftige kritikken Stoltenberg selv ofte fremsetter mot høyresiden – om at den nærmest vil rive ned velferdsstaten hvis den kommer til makten – så skulle man kanskje tro at høyresiden ville heie på utvalget og Stoltenbergs behov for å vurdere forslagene før han konkluderer. Ja, man kunne kanskje til og med tro at høyresiden hadde enda mer radikale forslag.

Men så langt har ikke jeg hørt noen ting hverken fra høyre eller Høyre.

De sitter åpenbart stille i båten.

 

8 kommentarer
    1. For tusen år siden sto Romerriket for fall. I dag ser vi at USA er i fritt fall og Europa, spesielt EU, også er i deep shit om dagen. Og tross dette tror faktisk noen at en mindre revisjon av trygdesystemet vårt, er det som vil redde oss unna krisen.
      Selv tror jeg heller for de neste ti-tyve årene – på julenissen i form av våre eksisterende gass og oljereserver, og håper inderlig at vi etter den tid blir reddet av våre store thoriumforkomster For dette kan gi oss gulllet vi trenger såfremt thoriumreaktorer slår i gjennom som en av fremtidens viktige energigivere.
      Jeg har altså null tro på staten og politikerne, men masse tro på næringslivet og landets private industribyggere.

    2. Fakta: Norge har den høyeste andelen uføretrygdede av alle OECD-landene. Andelen er dobbelt så høyt som snittet i OECD. Omfanget av sykefraværet er også det høyeste i OECD. Pengefondet IMF ønsker endringer i regelverket for uføretrygd. Hvis ikke politikerne strammer inn, vil utgiftene til alders- og uførepensjon øke fra 9,7 til 12,4 prosent av alt som produseres på fastlandet (fastlands-BNP) frem mot 2025.
      Problemet med den kollosale veksten av uføretrygdede er for gode ordninger. De gode ordningene er igjen skapt av politikere som ikke evner å se langsiktig. Vi har ingen strateger i Norge idag. Vi har, i mine øyne, kun populistiske politikere som kun har èn horisont ? nemlig neste stortingsvalg. Politikerene har, pga oljeeventyret, hatt mulighet til å øke utgiftene mer enn det som er samfunnsmessig forsvarlig.
      Prinsippielt synes jeg det er flott med et raust velferdssamfunn, men pendelen har svingt over på feil side og systemet er nå fullstendig ute av kontroll. Spør deg selv om hvem som til syvende og sist som blir rammet at ?alle? nå er uføretrygdet ? jo, det er de svakeste i samfunnet. De som systemet egentlig skulle ivareta, er de som nå rammes. Et paradoks!
      Det heter seg at det tar 2 generasjoner på å bygge noe opp, og 1 generasjon å bygge ned. Vi har blitt et dekadent samfunn og ødelagt mye med vår grådighet og umoral og ved å velge politikere som ikke våger å kalle en spade for en spade. La oss håpe på klokere politikere for fremtiden, som evner å se lengre frem enn nesetippen sin. 🙂

    3. Verden forendres og så gjør næringslivet. Husker du bankene for 15-20 år siden. Da hadde de filialer nesten på¨hvert gatehjørne og det var stadige køer ved alle kassene. Nå er de blitt langt færre og av de få som er igjen er det flere som ikke lenger har penger å utbetale. Det samme har skjedd med Posten og postkassene er blitt så få at man nesten må være lokalkjent for å finne en…
      Mange, spesielt de eldre klager på dette og synes alt var så mye bedre før. Men her tar de faktisk grundig feil, for det som har skjedd er bare en helt konkurransemessig modernisering for å bli i stand til å overleve fremtidens utfordinger.
      MEN, mens næringslivet vårt på få år har klart å trimme ned sine organisasjoner drastiskt, så bare fortsetter offentlige insttisjoner og etater å ese ut. Det er tydeligvis viktig for disse å være store og derfor øker de uhemmet sin allerede enorme arbeidstokker. Og dette gjør de faktisk i så stor utstrekning at det i første omgang kan se ut til å bekymre våre alvorsfylte ledere i LO, regjeringen – ja visse ganger også våre folkevalgte politikere. Men det tar aldri lang tid før de innser at dette gir dem nye muligheter til å ta ut enda noen kroner i skatter og avgifter fra folket…
      – Vi er nødt til øke avgiftene våre – og skattene våre. Ja og selvfølgelig må vi ta rikingene ekstra hårdt.
      Ja det synes å være omkvedet uansett om det sitter en ren AP-regjering, borgerlig samligsregjering, eller en rød-grønn som idag.
      Ja faktisk er det denne “medisin” alle regjeringer har brukt siden krigens dager – uten at noen av oss har forsøkt å gjøre revolusjon. Ja kanskje med unntak av valgåret 1973 da Anders Lange trampet inn på tinget og nesten skremte vannet av dem slik at samtlige partier tok hastemøter og fikk redusert skatteøkningene de hadde hatt i sine respektive partiprogam.
      Men frytken for Anders lange dørde rast ut da ALPs oppslutning hurtig skrantet. Politikerne våre anså da at faren var over. Og det tok det nesten 20 år før ALPs etter navnebytte til FRP, igjen ble stort nok til å utfordre de andre partiene. Men på disse årene hadde FRP roet seg og forlengst glemt hvilket grunnlag partiet var blitt startet på.

    4. Mitt håp for fremtiden er at noen av dere kan gå på en smell, det virker lett å komme med forslag om nedskjæringer, kutt i velferdstilbudet når man er på toppen av næringskjeden. Marginene i dagens arbeidsliv er små.
      Jeg gikk på en ubetydelig smell for 3 år siden. Astma med påfølgene luftveisproblemer noe som førte til 2 års sykmelding og omskolering. Så har nå vært ute av arbeidslivet i 3 år, men har hele tiden hatt en positiv holdning,dette ordner seg.
      Men hva skjer, er det plass til folk med en sykehistorie og med ett snevert arbeidsfelt uten den rette erfaringen.NEI
      Det man sitter igjen med er frykten for å miste familie,hus og alt man har arbeidet for i over 20 år.
      Man sier det er så lett i Norge, men prøv å fall mellom stolene.
      Mitt eneste alternativ i dag er å gå tilbake til mitt gammle yrke, som gjorde meg syk i utgangspunktet. Dette for å kunne gå med hevet hode i et sykt samfunn. Det er nemlig ikke sånn at Nav bare betaler eller at man bare kan bli ufør.
      Har nå 2mnd til å skaffe meg jobb ellers kuttes all stønad. Og ja jeg har prøvd..
      Dette er skrevet for og lufte min frustrasjon,samt sinne over hvordan de syke og “svake” blir holdt nede i en såkalt velferdsstat.

    5. Oksen. Jeg kjenner deg bare fra hvordan du beskriver historien din, og heller ikke vet jeg hvilke astamafremkallende yrke du nå angivelig tvinges tilbake til. Derfor skal jeg heller ikke kommentere deg og din sak spesielt.
      På meg virker du i alle fall ganske skrivefør og tilsynelatende iq-messig oppegående. Derfor bør også du vite at selv i Norge er det ingen samfunnsplikt å gi deg en jobb. Å få arbeid er nemlig ingen menneskerett, og absolutt ikke en jobb så bra betalt at den gjør deg i stand til å eie din egen villa.
      Du har også en annen mulighet, nemlig å starte for deg selv med alle plikter og farer dette innebærer. Da blir du riktignok fra dag-1 mistenkeliggjort som mulig skattesnyter og som en kapitalistisk pamp som gjør alt for å tyne det meste ut av sine stakkars ansatte. Om du lykkes (bare 1 til 2 av 10 grundere gjør det statistisk sett) – så vil samfunnet forsøke å skatte deg i hjel. Og mislykkes du blir du møtt med hån og skuldertrekk fra kollegaer, venner og møte janteloven på sitt verste. Samtidig vil du se at din villa og alle andre verdier du eier, forsvinne i konkursoppgjøret…
      Jo da jeg har faktisk vært i slike ekle situasjoner tidligere i livet mitt – og sett hus, men ikke kone, gå fløyten. Men dette har ikke stoppet meg fra å brette opp armene og starte på nytt, med nye ark og fargestifter til. Tja, kona og ekteskapet klarte jeg faktisk å redde. I ettertid er det lett å se at grunnen til dette var at jeg i all miseren klarte å vise henne nok hensyn og empati til at hun valgt å stå løpet ut.
      Så ta deg sammen mann, livet er faktisk upartisk og derfor hjelper det ikke det minste å sitte og sutre, samt skylde på NAV eller andre syndebukker. Dette er det beste og eneste rådet jeg kan gi deg.

    6. Den liberale berserken.
      Er nå litt usikker på om du prøver å tråkke på meg,eller fremheve deg selv som den vellykete du er. Det kan være at det er min tilsynelatene iq som gjør at jeg misforstår deg men.
      Snakker ikke om noe menneskerett eller samfunsplikt, verken når det gjelder jobb eller en så høyt lønnet jobb.
      Ikke sutrer jeg og ikke skylder jeg på NAV. Jeg konstaterer et fakta.
      Hvis det er så at du har drevet firma å gått konkurs, så tror jeg ikke du evner å sette deg inn i en situasjon, hvor det er helsen og ikke du som styrer.
      Men hvis jeg har misforstått deg beklager jeg, men tror det er viktig og forstå at alle ikke har evne eller helse til å staret for seg selv. Eller mulighet til og fremskaffe de middlene som må til.
      Kan ikke se at dine gode råd, kan brukes til noe fornuftig.
      Armene har vært brette opp i lang tid de.

    7. En fortsatt god jul Oksen.
      Jeg skrev et svar til deg siden du i tydelig i frustrasjon og fortvilelse startet ditt innlegg med å skrive følgende:
      ?- Mitt håp for fremtiden er at noen av dere kan gå på en smell, det virker lett å komme med forslag om nedskjæringer, kutt i velferdstilbudet når man er på toppen av næringskjeden. Marginene i dagens arbeidsliv er små?.
      Senere i ditt innlegg oppfattet jeg at årsaken til dine heller mørke ønsker, var at du selv hadde gått på en smell grunnet luftvegsproblemer som medførte 2 års sykemelding og dertil en dårligere økonomi. Du skrev også at du fryktet at dette kunne ende i at du mistet både familie, hus og hjem ? om du da ikke valgte å gå tilbake til samme yrke som etter ditt eget sigende skulle ha gjort deg syk?.
      Det var dette jeg svarte deg på – og dette svaret tør jeg stadig vedstå meg.
      Forøvrig har ikke forsøkt å tråkke deg ned, like lite som jeg har prøvd å fremheve meg selv. Da hadde jeg nemlig ikke tatt med ?konkurs?, siden dette utvilsomt er et negativt ladet ord. Det jeg derimot (tydeligvis uten hell) har forsøkt å banke inn i deg, er at uansett om du er syk eller frisk, så er du faktisk din egen lykkesmed. Det var altså på grunn av sykdommen din at jeg tok med dette om min egen konkurs, for en hver som har opplevd dette vet hvordan en konkurs legger hindrer i veien for de som vil starte opp på nytt.
      Etter igjen å ha lest det første innlegget ditt flere ganger sitter jeg stadig med inntrykk av at du beskylder næringslivet vårt for å være for lettvinte når det gjelder å komme med nedskjæringer eller kutte i velferdstilbud, samt at du er frustrert og sint over hvordan syke og svake holdes nede i velferdsstaten Norge. Og dette kan jeg ikke oppfatte som annet enn syt, selv om jeg er enig i at statens ansvar og støtte gjennom NAV kunne vært bedre og mer anpasset den enkeltes behov .
      Bedriften har i alle fall intet ansvar. En bedrift fremste oppgave og ansvar er nemlig ikke å være sosial, men å produsere mest mulig merverdi til sine eiere. At dette gjerne bidrar til etablering av godt betalte arbeidsplasser skyldes ikke sosiale aspekter, men utelukkende at bedriften finner det formålstjenelig å betale godt slik at dyktige arbeidstakere ikke søker seg bort. En privateid bedrifts samfunnsnytte og rolle begrenser seg derfor til den nytteverdi bedriftseiere (aksjonærene) har av dette, og intet mer.

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg