Lørdag ble det gjennomført flere demonstrasjoner mot datalagringsdirektivet (DLD).  Demonstrasjonen viser at det er stor motstand mot å implementere direktivet i norsk rett, og at motstanden er bred: Samtlige politiske ungdomsorganisasjoner er motstandere av direktivet og av å innføre direktivet i Norge.

Datalagringsdirektivet har vært på høring siden januar. I disse dager går høringsfristen ut, og i den forbindelse forsøker PST å skremme: Norge vil bli mye mer utsatt for terrorisme og bli en frihavn for kriminalitet, hvis ikke direktivet blir innført. Overdrivelsene står i kø, og skremselspropagandaen fremføres uten nærmere dokumentasjon og med svært liten respekt for de opplagte dilemmaer en rettsstat står overfor i valget mellom effektivitet og kriminalitetsbekjempelse på den ene siden og fortsatt person- og integritetsvern på den annen. Tilhengerne av datalagringsdirektivet og, for den sakens skyld, alle andre etterforsknings- og registreringsmetoder som berører personvernet, bør egentlig takke Georg Apenes og alle andre voktere av personvernet for at de finnes. Uten dem hadde vi forlengst befunnet oss i det totalitære samfunn.

I forbindelse med demonstrasjonen på lørdag fikk noen av oss ekstra mye ros: Enkelte motstandere av EU-medlemskap mente – antagelig ikke helt uten ironi – at det var spesielt heroisk både å være for EU-medlemskap og mot datalagringsdirektivet. Vi setter jo på en måte noe av det kjæreste vi vet, nemlig EØS-avtalen, i fare ved å si nei til et direktiv som kanskje er EØS-relevant. Et nei til direktivet kan jo true EØS-avtalen.

Det er flere grunner til at dette argumentet ikke er så godt som man kanskje kan tro:

For det første: Ja-siden er ikke primært tilhenger av EØS-avtalen. Såvidt jeg husker, er det bare ett parti som ser EØS-avtalen som den beste tilknytningsformen vi kan ha, og det er KrF. Andre mener at det er en avtale vi bør kvitte oss med, eller de mener at den er et nødvendig onde eller, til nød, et nødvendig gode mens vi venter og håper på noe bedre. Nei til EU og SV, for eksempel, er motstandere av både EU og EØS. Høyre og Arbeiderpartiet er for EU-medlemskap og ser på EØS-avtalen som en nest beste løsning – et nødvendig onde – så lenge Norge ikke er medlem.

Problemet med EØS-avtalen er at den er en husmannskontrakt. Vi blir i praksis tvunget til å implementere en enorm mengde regler i norsk rett – uten å ha noen mulighet for påvirkning. Og både fordi vi ikke kan påvirke, og fordi vi som regel kommer inn i prosessen lenge etter at debatten er ferdig i EU, blir det vanligvis heller ingen debatt her hjemme.

Men altså: Vi som er på ja-siden, er ikke på ja-siden fordi vi drømmer om passivitet, manglende påvirkningskraft og underkastelse. Vi er på ja-siden, fordi vi vil være med å ta ansvar for og forme Europa. Vi vil være med i EU, fordi vi da kan gjøre vår stemme gjeldende og ha en legitim plass i debatten om f.eks. datalagringsdirektivet. Vi regner ikke med å vinne alle politiske kamper i EU, for det gjør vi jo heller ikke i kommunestyret eller i Stortinget, men vi regner med å ha langt, langt større innflytelse innenfor enn vi nå har utenfor.

EØS-avtalen er, prinsipielt sett, ille nok som den er. Den ville være enda mye verre, hvis den også formelt tvang oss til å implementere alt som kommer fra EU. Men det gjør den ikke. Vi har en reservasjonsrett – vi kan nedlegge veto.

Det sier seg selv at en slik reservasjonsrett ikke bør brukes i utide. EØS-avtalen er (dessverre) svært viktig for Norge, og en slik avtale er ikke et leketøy for Norge. Men når det er alvorlig ment og når viktige prinsipper står på spill, er det selvsagt helt legitimt – og viktig – å bruke reservasjonsretten. Å betrakte det som spesielt imponerende at ja-siden vil gjøre det, virker som en nedvurdering av alvoret i vår motstand mot datalagringsdirektivet.

Et nei til direktivet vil selvsagt kunne ha konsekvenser. I verste fall setter det EØS-avtalen i fare. Men det er kanskje på tide å ta den egentlige debatten: Skal vi være medlem av EU eller skal vi ikke? Nesten alle syns nå å mene at EØS-avtalen er svært uheldig for norsk demokrati. Nesten ingen liker den. Nesten alle mener at vi enten bør melde oss helt ut eller helt inn. Så om resultatet skulle bli en ordentlig debatt om realitetene, så er det kanskje ikke så dumt?

For det annet: Når dette er sagt, må jeg også skynde meg å legge til at lite av dette er veldig sannsynlig. I en betenkning av juss-professorene Fredrik Sejersted og Finn Arnesen reises det spørsmål om hvorvidt EØS-trusselen overhodet er relevant når det gjelder datalagringsdirektivet. De mener at det kan argumenteres for at direktivet faller utenfor EØS-avtalens virkeområde og altså ikke er EØS-relevant – eller at det bare er svært beskjedne deler av EØS-avtalen som blir berørt, slik at konsekvensene av en eventuell reservasjon vil bli tilsvarende beskjedne.

Det er altså slett ikke sikkert at en reservasjon mot å innføre direktivet vil ha noen store konsekvenser. Dessuten er det jo fortsatt flere EU-land som selv har problemer med direktivet, hvorav Sverige er ett.

For det tredje: EØS-avtalen er en typisk pragmatisk avtale. Da vi ikke ble medlem av EU, måtte vi finne en annen løsning på et praktisk problem. Datalagringsdirektivet, derimot, berører svært viktige prinsipper i et liberalt demokrati – nemlig retten til privatliv, til autonomi og til å anses som uskyldig inntil det motsatte er bevist. Forvaltningen av slike prinsipper kjennetegnes nettopp av at det må gå en grense, og at de ikke kan selges ut bitvis, bare fordi det er bekvemt.

EØS-avtalen svekker norsk demokrati. Datalagringsdirektivet vil svekke det enda mye mer.

I boken Til forsvar for personvernet, som Civita nettopp har utgitt, skriver Lars Svendsen at frihet må innebære muligheten til å realisere det gode liv på ens egen måte.
 
Det er dette som er kjernen i det liberale demokrati, og det er denne kjernen som nå står på spill.