USA fremstilles ofte som noe av det verste norske politikere kan tenke seg. I USA føres det som kjent en markedsliberalistisk, kynisk politikk – i motsetning til den solidariske og hjertevarme politikken vi fører her hjemme. At Norge og "den norske modellen" er bedre enn USA og den amerikanske modellen er så innlysende at det ikke engang krever en forklaring.
Det mystiske er at amerikanerne ikke er enig. Skal man tro enkelte norske kommentatorer, må det være fordi de er lurt eller ikke skjønner sitt eget beste.
Det vi sjelden hører noe om, er at amerikanerne faktisk mener noe annet enn vi gjør. De har simpelthen andre politiske holdninger enn de fleste europeere har. De tror mer på Gud og mindre på staten enn den jevne europeer gjør. De ønsker ikke å ha det slik vi har det i Norden. De ønsker seg rett og slett et annet samfunn – preget av mer frihet og en mer begrenset statsmakt.
Da Ronald Reagan holdt sin innsettelsestale i 1981 erklærte han at "staten er ikke løsningen på våre problemer – staten er problemet". Siden den gang har et meningsmålingsfirma med jevne mellomrom spurt amerikanerne om de er enige eller uenige i Reagans utsagn. I den siste målingen sa 59 prosent at de var enig, mens bare 28 prosent var uenig. Spør man om amerikanerne foretrekker en markedsstyrt eller statsstyrt samfunnsøkonomi, svarer 72 prosent det første.
I en artikkel i Berlingske Tidende skriver professor Peter Kurrild-Klitgaard, som også er tilknyttet den liberale tankesmien Cepos, om dette. Han viser bl.a. til at amerikanernes skepsis til staten har vokst under finanskrisen. Andelen som foretrekker "en mindre offentlig sektor med færre oppgaver" har vokst fra 42 prosent i 2008 til 51 prosent i 2009. Andelen som mener at staten bør gjøre mer for å dekke borgernes behov, er redusert, mens andelen som mener at staten skal overlate mer til næringslivet, har vokst mens Obama har vært president. Andelen som generelt mener at det offentlige skal "gjøre mindre" har vokst kraftig på bekostning av den andelen som mener at det offentlige skal "gjøre mer".
USA har en annen historie og andre tradisjoner enn vi har i Norden.
Hos oss står staten sterkt.
I USA står samfunnet enda sterkere.
Hva i all verden betyr det? På hvilken måte står samfunnet sterkere i USA enn i Norge? Kom gjerne med eksempler på kriterier, kvalitative eller kvantitative, som viser at samfunnet står sterkere i USA.
I USA står “samfunnet” sterkere, eller “the community” som de selv kaller det. Folk er mer involvert i hverandres hverdag, i familien, nabolaget, kirken eller foreningen. I USA er det altså dette “samfunnet” som tar vare på enkeltmennesket. Er du singel kan du være sikker på at damene i menigheten din får deg med i “singels”-gruppen kirken har hatt i mange år, eller setter opp en blind-date med sønnen/datteren din.
Nabolaget fungerer ofte som en “storfamilie”, og er der for deg om du er syk eller trenger hjelp til noe i huset.
Du forventes å gi tilbake til dette “samfunnet” kretsen rundt deg, på samme måte som de forventes å stille opp for deg når du trenger det.
Amerikanerne forventer ikke at staten skal stå for alle de oppgavene vi normenn krever at den skal. Derfor er “samfunnet” sterkere, ja selve grunnstenen i USA, mens her i Norge har staten påtatt seg rollene som menneskene i livet ditt ofte ville hatt i USA.
Morroklumpen!!
Fins det overhode noen grunn til å bekymre seg over at folk i USA har andre holdninger enn folk i Skandinavia? Noe mer enn å bekymre seg over tilsvarende holdninger i Kina, div afrikanske land, Sicilia etc etc? For innlegget skal vel ikke leses som en implisitt støtte til det amerikanske samfunnssynet?
Michael Moore hadde en interessant kommentar i dokumentaren om USA’s helsevesen nylig (vist på NRK2): I USA frykter folket staten, i Frankrike frykter staten folket! Jeg ville valgt det siste. Også i Norge er folket puslinger som finner seg i alt inntørkede, korrupte politikere finner på …
Dette synes jeg ble litt lettvint. Dette samfunnsynet har ført til at 50 millioner amerikanere ikke har helseforsikring – og Obama har kjempet et “uphill battle” for å få igjennom dette.
Dette samfunnsynet har utvilsomt noe bra for seg, men det har også noe veldig kynisk og ufølsomt i seg. Da er det bedre å mene at de har misforstått noe – enn å mene at amerikanere er kyniske og ufølsomme.
Nå skal det sant sies at opp mot 60% av amerikanere også tror at folk er fattige fordi de er late. så en hvis desillusjon foregår nok.
Og tar vi først et normativt grep og mener at “vår” modell er riktig så må vi kritisere USA på lik linje med kvinneundertrykkelse i midtøsten og alle andre modeller som ikke passer vår modell. eller så kan vi selvfølgelig kjøre på kulturrelativistisk å si at USA har deres modell, Norge har vår modell og Iran har sin, intet å gjøre med det, ingen er mer riktig enn den andre
Litt oppgitt leser jeg herover at noen har dristet seg til å ta Michal Moore som sannhetsvitne for hvor dårlig det står til i USA.
Er det virkelig stadig noen her i Norge som legger vekt på den dumstutens virkelighetsbeskrivelse..?
Hvorfor ikke gå på sitatet da Jon Reina? Eller antar du at Jan Kidøy automatisk er en idiot, bygdetulling som ikke har egne hjerneceller som “tar” MM som sannhetsvitne (som du så elegant sier).
Selv den største idiot kan ha et sandkorn av nytte som man kan ta med, dessuten er ikke sitatet av MM. Det har vært fremført før. At MM bruker det har ingenting å si på sitatet pr se.
Nei da, ikke Jan K, men det er mange år siden jeg idiotforklarte Michael Moore. Og hans idioti er så grov at man umulig kan finne et eneste sandkorn av nytte i det…
Godt innlegg!