I går skrev jeg hvordan partiene ofte karikerer og overdriver når de skal beskrive farene ved andre partiers politikk, og at dette nok oftest rammer Fremskrittspartiet mest.

Men det rammer også de andre partiene.

Av og til blir overdrivelsene så store at det bare virker utroverdig. Her er ett eksempel, som jeg tilfeldigvis så da jeg forleden leste Ny Tid.

I spalten "Unge stemmer" er det denne gangen Martin Henriksen fra AUF som skriver om Skoleforskjeller i 2011. La oss se på første avsnitt og ta det setning for setning:

Martin Henriksen (MH): Skolespørsmål kommer til å bli avgjørende også ved valget i 2011.

Kommentar fra meg (KC): Det kan tenkes, og i så fall er det imponerende. Skole har vært en hovedsak i mange valgkamper allerede, og det er bra!

MH: De ideologiske forskjellene er like store nå som før.

KC: Virkelig? Såvidt jeg kan bedømme, er de ideologiske forskjellene langt mindre enn før. Jeg tror også at de fleste observatører ser hva som har skjedd: Venstresiden har, etter 30 år, gitt opp sin motstand mot kunnskapsskolen. Det kan være flere grunner til det. En av dem er antagelig de mange undersøkelser som viser store mangler i elevenes kunnskaper og ferdigheter. Både SV (bl.a. ved Djupedal) og Arbeiderpartiet (bl.a. ved Huitfeldt) har innrømmet at venstresiden har gjort feil. SV har nå ansvaret for å gjennomføre en reform som ble foreslått og vedtatt av den forrige borgerlige regjering.

MH: Mens vår regjering satser på fellesskolen, ivrer høyresida fortsatt for å gjennomføre en storstilt konkurransereform med virkemidler som privatisering, rangering, stykkprisfinansiering og karakterbaserte inntakssystemer.

KC: Større og mer tilslørende ord er det vel nesten ikke mulig å bruke om de mikroskopiske forskjellene som finnes på dette området. En "storstilt konkurransereform" har jeg faktisk aldri hørt at noen partier i Norge går inn for, men delelementene er lettere å kommentere:
 
Det finnes ingen partier i Norge som går inn for "privatisering" av skolen. Derimot aksepterer alle partier at det etableres private skoler. Alle partier er også villige til å gi økonomisk støtte til enkelte private skoler. Forskjellen på de rødgrønne partiene og "høyresida" er at høyresiden vil gi støtte til alle private skoler som oppfyller bestemte krav til kvalitet, uavhengig av faglig profil på skolen – mens de rødgrønne i hovedsak bare vil gi støtte til religiøse skoler, pedagogiske skoler, idrettsgymnas og internasjonale skoler. Uansett er det neppe snakk om mer enn to – fem prosent av elevene som vil gå i private skoler. (I andre land kalles før øvrig de norske privatskolene for noe i nærheten av offentlige skoler, fordi de både er regulert, kontrollert og finansiert av det offentlige.)

Det er heller ingen partier som går inn for "rangering". Men høyresiden er for større åpenhet om resultater i skolen – omtrent slik det praktiseres i bl.a. Oslo. Denne åpenheten dreier seg om skolenes og ikke elevenes resultater og tar derfor fullt ut hensyn til personvernet. Dette helt i motsetning til skattelistene, som venstresiden er så begeistret for, og som inneholder opplysninger om individer og derfor kolliderer med hensynet til personvernet.

"Stykkprisfinansiering" er heller ikke et særlig relevant spørsmål for å skille høyresiden fra venstresiden. Skolen er stort sett finansert av rammefinansiering til kommunene – mens kommunene selv kan velge sin egen finansieringsmodell. Det er elementer av stykkprisfinansiering i mange kommuner, men det er ikke resultat av noen "storstilt" reform og er antagelig svært lite egnet til å skille høyre fra venstre. Gudmund Hernes døpte i sin tid om "stykkprisfinansiering" til "innsatsstyrt finansiering", antagelig for å skille Ap fra høyresiden, men noen substansiell betydning hadde det ikke.

"Karakterbaserte inntakssystemer" i videregående opplæring er meget bra, og det finnes i heldigvis i mange fylker. Det er synd og forbausende, hvis det bare er høyresiden som går inn for å bruke slike systemer, som, i større eller mindre grad, er basert på karakterer. Hvordan vil i så fall venstresiden bestemme inntaket, hvis man ikke skal ta hensyn til karakterer?

MH: De samme partiene (altså høyresiden) ser dessuten fremdeles ikke ut til å forstå at kvalitet koster penger.

KC: Joda, alle partier forstår at kvalitet koster penger. De forstår det så godt at det ikke er mulig å finne ett parti som er villig til å bevilge mindre penger til skolen enn de andre partiene. Alle vil bevilge mye, og de fleste partiene har også bevist det i praksis i regjering. Husker jeg ikke feil, har det også blitt vist at det er høyresiden som bruker mest i kommunene. Alt i alt bruker Norge nå mest i verden på skole, men det rare er: Vi har ikke best kvalitet i skolen. Så selv om kvalitet koster penger, er tydeligvis ikke penger en garanti for kvalitet. Dette sa jeg mange ganger da jeg var utdanningsminister, og nå sier også den rødgrønne regjeringen det. En del av dokumentene den skriver om ressurser i skolen er som en blåkopi av det Bondevik II-regjeringen skrev.

MH: Det til tross for at det er enighet i fagmiljøene om at bedre og mer læring forutsetter flere lærere og mindre elevgrupper.

KC: Stort mer feilaktig, for ikke å si løgnaktig, kan det vel nesten ikke sies. Problemet er vel omtrent nøyaktig det motsatte: Det er ikke enighet i fagmiljøene om at bedre og mer læring forutsetter flere lærere og mindre elevgrupper. Tvert om er det vel riktigere å si at det er temmelig bred enighet om det motsatte – om at bedre og mer læring ikke forutsetter flere lærere og/eller mindre elevgrupper. Det er jo dette som viser seg i både nasjonale og internasjonale undersøkelser: Norge bruker mest, men har ikke den beste skolen. Andre bruker mindre, men har en bedre skole. Tilsvarende forskjeller finnes mellom kommunene.

Martin Henriksen er helt sikkert ikke verre enn mange andre politikere. Men når det må brukes så mange stråmenn for å skape skiller i politikken, tyder det på at skillene i virkeligheten er små.

Kanskje for små.