Det skjer selvsagt feil i departementene, og det er ikke urimelig at ulike regjeringer vurderer organisasjoner og formål litt forskjellig. Kristelig Folkeparti, f.eks., vil sikkert vurdere enkelte kristne organisasjoner og deres formål mer positivt enn SV vil.

Det er heller ikke i seg selv noe galt med å innta et annet standpunkt enn embetsverket inntar. To standpunkter kan være like legitime, og man kan vurdere ulike forhold forskjellig.

I saken om Barne-, likestillings. og inkluderingsdepartementets støtte til det såkalte Jenteforsvaret er det altså ikke dette man er opptatt av: Feil kan tilgis, jenteforsvar kan være en god sak, og det er ikke i seg selv feil at politisk ledelse har gjort noe annet enn embetsverket har rådet til.

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Det spesielle med denne saken er at støtten de facto gis til en selv. Eller mer presist: En politisk ledelse fra SV gir støtte til partiets egen ungdomsorganisasjon, dvs. til nære venner og bekjente, som de kanskje er avhengig av politisk støtte fra i gitte situasjoner. Denne delen av ungdomsorganisasjonen har riktig nok formelt opprettet en annen organisasjon – “Feministisk sjølforsvar i skolen” – men både departementet og politisk ledelse vet at det egentlig er SU som står bak.

Også dette kan, under gitte omstendigheter, passere, men i så fall krever det stor aktsomhet i behandlingen av saken: Bør noen melde seg inhabile? Har vi fulgt alle regler? Er vi sikre på at vi ikke forfordeler andre organisasjoner, som også kunne tenke seg midler fra samme budsjettpost? Er vi sikre på at saksbehandlingen er pinlig korrekt? Er særlig politisk ledelse uhyre forsiktig i sin omgang med saken? Og så videre.

Poenget er: SU – eller “Feministisk sjølforsvar i skolen” – kan ikke være diskvalifisert fra å søke og få midler fra et departement, fordi SV for tiden styrer departementet. Men det er avgjørende viktig at de ikke får særbehandling, ettersom det da kan bety at politisk ledelse beriker seg selv, enten med penger, støtte eller andre fordeler. Det er vel dette Transparency International kaller “politisk korrupsjon”.

I dag vet vi at departementet og politisk ledelse ikke har greid å gjøre alt riktig. Om det bare skyldes en rekke hendelige uhell, dårlig dømmekraft eller en de facto og planlagt særbehandling av egen organisasjon, er uklart. Men slik saken fremstår i dag, kan ingen av de to siste mulighetene forkastes.

I verste fall er hele budsjettposten, som skulle gå til “sjølforsvarskurs for jenter og tilby(s) (…) for vidaregåanda skolar”, konstruert for å kunne gi penger til SU-jentene. Den redegjørelsen Lysbakken har gitt til Stortinget, kan i hvert fall etterlate et slikt inntrykk.

Det fremkommer nemlig at SU første gang tok kontakt med departementet høsten 2009 for å oppfordre Lysbakken til å arbeide med å få forsøk med feministisk selvforsvar inn i skolen. SU tok på nytt kontakt våren 2010, og da var de også opptatt av muligheten for å få finansiert sitt eget selvforsvarsprosjekt. Deretter, basert på denne henvendelsen, igangsatte departementet en prosess, som ledet frem til at det ble opprettet en budsjettpost på 500.000 kroner, som skulle gjelde for ett år, i budsjettet for 2011.

Selve prosjektet kan ikke ha vært så veldig nøye planlagt, for det fremkommer at departementet ikke tok kontakt med utdanningsmyndighetene før lenge etter at pengene var bevilget – men uten at det førte frem. Utdanningsmyndighetene var ikke interessert. Altså ble det ikke noe prosjekt i skolen som involverte utdanningsmyndighetene i hvert fall.

Uansett: SU fikk til slutt penger. Det var riktig nok noen humper på veien: SU måtte danne en egen organisasjon, som de gjorde, og politisk ledelse måtte overkjøre embetsverkets klare råd to ganger: Midlene ble ikke utlyst, slik departementet mente at de burde bli – og man ga penger til sin egen organisasjon, noe departementet frarådet. Mission completed!

I parantes bemerket vil jeg nevne ett moment til Lysbakkens forsvar: Det er representanter for embetsverket som har undertegnet tildelingsbrevene. Det må bety at de enten ikke har vært klar over at regelverket var brutt (slik Lysbakken nå sier at det var)  – eller at bruddene ikke var så alvorlige at embetsverket ikke kunne stå inne for beslutningen. Hvis det var brudd på regelverket som embetsverket visste om og ikke kunne stå inne for, burde antagelig embetsverket overlatt til politisk ledelse å undertegne brevene alene.

Men kanskje var det ikke helt slik som jeg nå har antydet. Kanskje syns man bare at ideen om et forsøk med feministisk selvforsvar i skolen var så god at man ville prøve det – uten å tenke på at SU kunne eller ville bli en av søkerne (enda de allerede hadde spurt om muligheten for finansiering). I så fall dreier det seg “bare” om dårlig dømmekraft – og om en politisk ledelse som enten ikke forstår betydningen av å vise stor aktsomhet i slike saker, eller som, i verste fall, syns det er greit å ta seg til rette i forvaltningen av fellesskapets midler.

Jeg hører for øvrig at noen i mediene kaller det “småpenger” og en “fillesak” målt i størrelse. Jeg syns hverken 150.000 kroner eller 500.000 kroner er “småpenger”.  500.000 kroner er, for indirekte å sitere min forrige blogg, skatten fra en vanlig arbeidstaker i ca. fem år.

Noen snakker nå om at dette er statssekretær Kirsti Bergstøs skyld, fordi det er hun som har håndtert spørsmålet om anbud og om å tildele penger til jenteforsvaret i SU. Det kan virke som om en del SV’ere trøster seg med det.

Og for nysgjerrighetens skyld kunne det kanskje ha vært interessant å være flue på veggen. For hvis dette er Bergstøs skyld, og Lysbakken rent faktisk har vært uvitende og (eventuelt i ettertid) også uenig i det som har skjedd, så forteller det noe om ett av to: Hvis Bergstø har vært illojal og handlet bevisst mot statsrådens vilje, kunnskap og generelle intensjoner og instruksjoner, – ja, så må Lysbakken snarest skifte henne ut. Hvis hun ikke har vært illojal, derimot, men gjort noe som Lysbakken visste om eller godkjente, eller som hun hadde grunn til å tro var i pakt med hans vilje, ja, så er det Lysbakkens ansvar. I så fall betyr det at han ikke har vært klar og tydelig nok vis a vis sin statssekretær når det gjelder arbeidsformer, etiske standarder, rutiner osv. Men det er også en lederoppgave!

Det er for øvrig verdt å merke seg at Bergstø begynte i departementet etter at statsbudsjettet for 2011 var lagt frem.

Likevel: Dette er ikke noe vi får eller behøver å få vite noe om. 

Ansvaret er og blir statsrådens uansett, og der har Lysbakken selv  vært prisverdig klar:

Ansvaret er hans, uansett hva som har skjedd internt i departementet.