For mange universiteter?

I Klassekampen i dag påstås det at jeg er “kritisk til egen reform”. Den reformen det siktes til, er Kvalitetsreformen, og det punktet jeg er  kritisk til, dreier seg dels om kriteriene for å bli universitet, dels om hvordan forskningsressursene kan bli spredt for tynt utover på institusjonene.

Det er mulig Klassekampen vil at det skal se ut som om jeg angrer på noe jeg har gjort eller har fått en annen mening enn jeg den gangen hadde. Men det er ikke tilfellet. Jeg var medlem av en mindretallsregjering, og en mindretallsregjering får det ikke alltid nøyaktig slik den vil. Den må forhandle i Stortinget og gi både regjeringspartier og opposisjon større innflytelse enn de har når det er flertallsregjering.

Som utdannings- og forskningsminister foreslo og gjennomførte jeg tre særlig store saker – nemlig Kvalitetsreformen i høyere utdanning (som delvis var utviklet før jeg ble statsråd), Kunnskapsløftet (som var nybrottsarbeid) og forskningsmeldingen Vilje til forskning (som også var nybrottsarbeid).

Det aller meste passerte Stortinget uten problemer. Men på noen få punkter måtte vi inngå kompromisser, både innad i regjering og i Stortinget. Det gjaldt bl.a. det som Klassekampen er opptatt av i dag, nemlig kriteriene som skal til for å få betegnelsen universitet, som mange i dag mener er for slappe og fører til at ressursene spres for tynt.

Hvordan kunne det skje?

Det hele startet i 2001, da Trond Giske var utdanningsminister. Han foreslo at det bare skulle kreves ett doktorgradsprogram for å kunne bli et universitet. I praksis ville det bety at nesten alle institusjoner som driver høyere utdanning, kunne kalle seg universitet.
 
Den borgerlige opposisjonen på Stortinget likte ikke dette og mente i stedet at det skulle kreves fire doktorgradsprogrammer og fem mastergradsprogrammer for å kunne kalle seg et universitet. 
 
Etter at jeg ble utdanningsminister foreslo jeg å gå enda lenger. Jeg fulgte opp Stortingets ønske om fire doktorgrads- og fem mastergradsprogrammer, men foreslo også at institusjonene skulle drive stabil forskerutdanning for å bli universitet.
 
I tillegg fremmet jeg et forslag som var meget kontroversielt: Jeg foreslo at de nye universitetene ikke fritt skulle få opprette doktorgradsprogrammer uten eksplisitt godkjenning. Det betød at jeg ønsket å beholde et klart skille mellom de fire gamle og de nye universitetene. 
 
Dette forslaget møtte massiv motstand. En tverrpolitisk allianse av stortingsrepresentanter, lokalpolitikere, lokalt næringsliv og utdanningsinstitusjonene selv gjennomførte nærmest et opprør mot meg og den daværende regjering. De forlangte at de nye universitetene måtte få nøyaktig de samme fullmaktene som de gamle hadde hatt. Opprøret kom særlig fra de regionene som snart håpet å få et universitet, dvs. Rogaland, Agder og Nordland. 
 
På denne tiden var det imidlertid intet synlig eller hørbart opprør i akademia. Jeg tror saken gikk mange hus forbi, og derfor ble det ingen “mannjevning” mellom distriktspolitiske og mer faglige interesser.

Først noen år senere, etter hvert som de nye universitetene ble etablert, kom protestene, men altså nokså forsinket.

Isolert sett betyr det ikke så mye hva man kaller en institusjon. Det er f.eks. ingen automatikk i at en institusjon som har blitt universitet, skal få mer penger.

I praksis har det nok likevel vist seg at ønsket om å bli universitet kan bli så sterkt at det avleder oppmerksomheten fra andre viktige oppgaver, som f.eks. å styrke profesjonsutdanningen og -forskningen, og at det kan føre til at ressursene spres for mye. 

Men nettopp derfor er det viktig med tiltak som kan virke i motsatt retning, som f.eks. etableringen av Sentre for fremragende forskning, som bidro til å konsentrere ressurser om de beste og – ja, fremragende – forskningsmiljøene. 
 

 

 

2 kommentarer
    1. Ja det er utvilsomt altfor mange universiteter i Norge i dag. Ög skylden for dette må tilskrives kunnskapsløftet som startet på 1970-tallet og bidro til at ungdom flest i Norge fikk mulighet til å ta videregående og deretter studere videre på høyskoler og universitet.
      Etter min oppfatnigen var kunnskapsløftet var en stor suksess siden det bidro til å løfte nær sagt alle landet ungdom opp et nivå eller to. Imidlertid var ikke kunskapsløftet gratis siden det også medførte at studenenes generelle kunnskapsnivået også raste nedover.
      Nå tror sikkert mange at kunnskapsløftet var en helnorsk sak, men det er ikke tilfelle. Hele Norden gjorde nemlig samme sak og med like bra resulter og samme problemer som hva vi fikk i Norge. Altså at antallet studenter økte kraftig, med det til følge at undrvisningskvaliten sank…
      Det som skiller Norge (og tildels også Sverige) fra resten av Norden idag – er at vi stadig fortsette å bygge ut nye universiteter i alle småbyer som ber om det, mens Danmark og Finland har reduseret ned antallet universiteter for heller å satse på noen få eliteuniversitet.
      Sverige ville også en tid på 2000-tallet følge Danmarks og Finlands eksempel. Men da den daværende sjefen for det svenske Høgskoleverket foreslo å nedgradere 9 av Sveriges totalt 16 universiteter til Høyskoler – da møtte han så hard politisk motstand at han fikk sparken.
      I Norge har UIO og NTNU rykte av å være to eliteuniversitet som norske foreldre helst ser at barna deres velger som lærested.
      Interessant i denne sammenheng er at ingen av disse to antatt norske “eliteuniversitetene” er ranket blandt verdens 200 beste universitet…

    2. Norge har altfor mange universikteter, eller skal vi være mer oppriktige å kalle dem utdannelsesfeller eller “bananuniversitet”?
      Det mest tragiske i saken er vel at mange av disse dårlige universitetene våre faktisk var gode høyskoler før de fikk universitetstatus.
      Nå skyldes denne fadesen atkunnskapsløftet som var godt fra starten, har fått lov til å fortsette i for leng tid. Problemet ligger i at vi ikke klarte å stoppe det i tide, slik våre naboland Danmark og Finland har klart. Disse landene stoppet nemlig sin tøyleløse universitetsoppbyggingen alt for flere år siden og valgte den stikk motsatte vei. Nemlig å nedgradere de fleste av de nye universitetene sine til høyskoler igjen, samt kvalitetsikre de få som stod tilbake.
      Danmark sitter idag igjen med bare tre store og et lite spesialisert universitet. Og det er landets utalte målsetting å utvikle disse til eliteuniversiteter.
      I Finland startet denne prosessen opp noen år senere enn Danmark, så de er ikke helt i mål enda. Tilssvarend prosess startet også i Sverige for ca 3 år siden da Høgskoleverket fikk ny sjef (han kom fra KTH). I hans noe vel ambisiøse tiltredelseserklæring flagget han friskt at hans mål var å nedgradere 9 av Sveriges tilsammen 16 universiteteter, til høyskoler – og at “kongstanken” var å utvikle de gjenværende til eliteuniversitet.
      Men dessverre for Sverige så varte denne karens embetstid i bare fattige ni måneder, før han fikk sparken…
      Det er derfor et begrunnet faktum at det stadig finnes to land i Norden som fortsatt ensidig satser alle landets utdannelsesresursr på bredde- og masseutdannelse – og intet på kvalitet. Og det er Norge og Sveige….

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg