Behov for statsrådsskole likevel

I dag presenterte NRK Nyhetsmorgen mitt forslag om en statsrådsskole, som jeg blogget om forleden. Reaksjonene fra FrP, Ap og SV viser at jeg antagelig har rett: Det er virkelig behov for bedre opplæring av statsråder og statssekretærer.

FrPs Anders Anundsen, som ikke har sittet i regjering, avviste ideen, fordi det ville gjøre alle statsråder like. Det tror jeg ingenting på. At man sitter på “skolebenken” en dag eller to – slik jeg har foreslått – betyr selvsagt ikke at man blir like. Derimot kan det kanskje føre til at flere statsråder og statssekretærer greier å skjøtte ombudet sitt på en god måte, og til at færre av dem begår elementære feil.

Martin Kolberg fra Arbeiderpartiet, som heller ikke har sittet i regjering, var enda mer avvisende. Han reagerte til og med ganske “sterkt” (sic) på forslaget. Han begrunnet det med at politikk ikke kan læres, og at en statsrådsopplæring derfor ikke bare er fånyttes, men direkte feil. Men Kolberg har misforstått: Jeg har selvsagt ikke tatt til orde for at statsrådene skal læres opp i politikk (selv om det også finnes eksempler på statsråder som kunne trenge det). Det de skal få litt opplæring i, hvis de trenger det, er hva det vil si å lede et departement og være del av regjeringsapparatet.

Kristin Halvorsen fra SV var også mot forslaget. Ikke fordi hun er mot opplæring, tror jeg, men fordi hun mente at SVs statsråder og statssekretærer får opplæring nok. Men akkurat dét gir jo grunn til å undre seg enda mer over det som har skjedd i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Hvis statssekretærene der har fått så god opplæring at de visste at det var galt ikke å journalføre mailer, at det var brudd på regelverket ikke å utlyse midler og dristig å gå mot embetsverkets råd uten etter svært nøye overveielser – hvorfor gjorde de det da?

(I parantes bemerket: Det er umulig å høre opptak av denne sendingen, så jeg har basert gjengivelsen av reaksjonene på hukommelsen.)

Jeg syns Kristin Halvorsen og flere andre i SV stort sett har svart svært godt for seg i Lysbakken-saken. Men det skurrer litt på ett punkt, som jeg syns jeg kan nevne når hun så raskt avviser tanken om bedre opplæring av ferske statsråder og statssekretærer.

SV  fremstiller nå Audun Lysbakken som en person med særlig gode lederegenskaper, siden han innrømmer feil, tar ansvar og rydder opp. Det er i seg selv noe vi skal huske neste gang en offentlig kjent leder gjør feil, nemlig at vedkommende likevel kan være beundringsverdig, hvis han eller hun legger seg flat, innrømmer feil, rydder opp og tar ansvar. Jeg er ikke uten videre mot det, men jeg syns i så fall vi bør tenke sånn om flere enn Audun Lysbakken.

Det fremstilles også som spesielt beundringsverdig at Lysbakken ikke vil si noe om hvem som har hatt befatning med saken i departementet, fordi han uansett har og tar ansvaret. Det har han selvsagt isolert sett rett i, men det er et men: Jeg tror nok mange av hans støttespillere i partiet, og sikkert også andre, innerst inne håper at han ikke har hatt befatning med saken, fordi det, rent moralsk, kanskje vil renvaske ham, selv om han har det formelle ansvaret.

Da Lysbakken ennå ikke hadde lagt frem noen informasjon om behandlingen internt i departementet, var det både naturlig og korrekt ikke å skyve ansvaret over på medarbeiderne. Når han nå har frigitt en stor del av de interne dokumentene stiller det seg, etter min mening, litt annerledes: Statssekretærene har nå de facto fått skylden, mens det fortsatt er uklart om Lysbakken selv har hatt befatning med saken.

Situasjonen for statssekretærene, og særlig for Kirsti Bergstø, kan neppe bli så mye verre. Dersom Lysbakken nå fortalte at han ikke hadde hatt befatning med saken, ville Bergstø fortsatt hatt “skylden”, mens Lysbakken i enkeltes øyne, i hvert fall moralsk , ville gått fri. Hvis derimot Lysbakken fortalte at han har hatt befatning med saken, ville det gjort saken verre for ham selv, men lettet presset på hans medarbeidere. Poenget er: Det å nekte å uttale seg om den interne saksbehandlingen etter at man har uttalt seg om deler av den interne saksbehandlingen, er ikke like heroisk som det var før dokumentene var frigitt.

Selv syns jeg det beste utfallet hadde vært at statssekretærene har utvist dårlig skjønn, fordi de har manglet erfaring og opplæring, og at statsråden selv har være uvitende om det som har skjedd. Kristin Halvorsens reaksjon på mitt forslag om bedre opplæring i dag  tyder imidlertid på at det ikke er dette som er problemet, for opplæringen har altså vært god nok.

I så fall skulle man nesten tro at statssekretærene også har vært påpasselige med å informere statsråden om det de gjorde. Man skulle tro at varsellampene blinket allerede første gang Bergstø bestemte seg for å gå mot embetsverkets råd om å lyse ut midlene, og hvis ikke – at embetsverket selv gikk en ekstra runde med henne og/eller med statsråden. Embetsverkets (og i for seg også statssekretærers) ytterste oppgave er jo på sett og vis å sørge for at statsråden ikke blir stilt i forlegenhet. Jeg vet ikke hvor grundig departementet har vært i dette tilfellet, men det er i hvert fall ikke uvanlig å gå en ekstra runde, dersom politikerne faller for fristelsen til å fatte beslutninger som etisk sett eller i henhold til regelverket ligger i gråsonen.

For å oppsummere: Det er ikke denne saken spesielt som har foranlediget mitt forslag om å styrke opplæringen for ferske statsråder og statssekretærer. Det har jeg ment, og med jevne mellomrom talt for, i ca. 20 år. Jeg syns det er underlig at forslaget blir så lett avvist.

Likevel: Jeg tror – og håper – at denne saken illustrerer behovet for bedre opplæring.

Alternativet er nemlig verre.

7 kommentarer
    1. Jeg synes det er befriende å lese slike kloke ord rundt statsrådvervet; spesielt i og med at denne rollen er aktualisert av nyhetsbildet.
      Selv tror jeg at læring er en forutsetning for forbedring, og det er skuffende å se at sentrale offentlige tjenestemenn stiller seg så bastant avvisende til dette. Du har nok et poeng når du peker på at det oftest er dem som har god selvtillit som tør utfordre seg selv på læring på en synlig måte (fremfor å bygge stafasje foran sin egen usikkerhet).

    2. Helt enig med deg! Jeg ble poltisk rådgiver med bakgrunn fra lokalpolitikk på ettermiddagstid og to år som heltids fylkespolitiker i tillegg til at jeg hadde sittet to år i sentralstyret. Hva mitt parti sto for politisk var ikke utfordringen. Altså ikke rådgivningen i seg selv, Utfordringen var å finne ut av rollen som rådgiver. Embedsverket hadde utmerket opplæring i de ulike sakene som var aktuelle, men jeg forsto raskt at det var forventninger til meg og min rolle som jeg kanskje ikke forsto raskt nok. Rådgivere på Stortinget vet kanskje hva en rådgiver eller statssekretær i regjeringsapparatet driver med og hva slags rolle de har. Min oppfatning er at vi ikke skal rekruttere bare fra Stortinget. Ulik erfaringsbakgrunn gir de beste lagene.

    3. Det er blitt på mote å ha unge politikkere, det skal vist bevise et eller annet om vårt demokrati. Hva skal man egentlig gjøre når man er ferdig ‘utdannet’ i ungdomspartiet? Jobbe i butikken kanskje? Hallo! En har jo valgt å bli yrkespolitikker, så da er det jo riktig å kreve sin plass. Stå på kammerater. Hvis en skulle bli så uheldig å gjøre noe feil i embete, da må samfunnet forstå at det ikke var vondt ment og at en er villig å ta ansvar, eventuelt hvis det ikke er nok, også legge seg flatt og i alle fall er villig å gå på ekstra opplæring. Voksenopplæring for uheldige, ikke helt voksne politikkere. Men vi må stille som krav at en har absolvert første trinn i ungdomspartiet. Det går da ikke an å prøve å komme seg i politikken uten det. Partiet kunne miste kontrollen, til og med blitt infiltrert av fremmede ellementer. Håper dere har mer fanstasi enn jeg og får det til. Foresten, vi har jo universitet, det må kunne klare å sette sammen et passende studium med passende tittel. Da er vi på den sikre siden.

    4. Selvfølgelig har du rett, og jeg har alltid trodd at forvaltningen tok seg av dette ved skifte av statsråder? Da kunne det offentlige spare det lille vederlag til Hans Geelmuyden og andre kommunikasjonsbyråer, og fremfor alt burde den offentlige forvaltning også slankes. I dag er det prosess mer enn fakta som avgjør politiske beslutninger.

    5. Svein Askheim: Joda, embetsverket står selvsagt klar til å hjelpe hvis man ber om det. Men hvis man ikke ber om det, så får man kanskje ikke så mye opplæring som man kunne trenge. Man vil under ingen omstendighet bruke kommunikasjonsbyråer til dette, for de har ikke denne typen kunnskap. Man må bruke erfarne folk fra embetsverket og mer erfarne (eks-)statsråder og statssekretærer.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg