I NRKs Politisk kvarter i dag fikk vi høre om en brosjyre om skolepolitikk som AUF skal bruke i valgkampen.

Brosjyren foregir bl.a. å fortelle oss hva som vil skje med skolepolitikken, dersom Høyre og Fremskrittspartiet overtar styringen av landet. Ifølge lederen i FpU, Himanshu Gulati, hefter det imidlertid et problem med brosjyren: Den er full av løgn.

AUFs leder Eskil Pedersen benekter dette og mener at han har dokumentasjon som beviser at det brosjyren påstår, er sant. Han viste til Høyres og Fremskrittspartiets programmer, men også til “erfaring” med den forrige borgerlige regjering.

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

En av påstandene i brosjyren som ble spesielt berørt i Politisk kvarter, er at “elever må betale mer selv”, dersom Høyre og FrP får det som de vil. Ifølge AUF-lederen vil Høyre nemlig fjerne – eller “se mer fleksibelt på” – gratisprinsippet i skolen. Han greide ikke å gjøre rede for hvilken dokumentasjon han hadde for å hevde dette, men på twitter etterpå viste han bl.a. til at det ikke var gratis skolebøker i videregående under Bondevik II-regjeringen.

Nå viser det seg at Høyre ikke har programfestet ett ord som rokker ved gratisprinsippet i skolen eller ved ordningen med “gratis skolebøker”. Det kunne Torbjørn Røe Isaksen, som ledet redaksjonskomiteen på Høyres landsmøte, fortelle til NRK litt senere på dagen. FrP har ennå ikke hatt sitt landsmøte, men det er heller ingenting i FrPs programforslag som rokker ved gratisprinsippet i norsk skole – snarere tvert om.

Det er altså ingenting i Høyres og Fremskrittspartiets programmer for neste periode som tyder på at det er sant at “elever må betale mer selv”, dersom disse to partiene overtar styringen av landet.

Så hva bygger AUF på? Kan det være “erfaringen” med tidligere borgerlige regjeringer – og hva var i så fall den? Siden jeg var utdanningsminister i Bondevik II-regjeringen kan jeg kanskje bidra til å belyse saken.

Først et par ord om det såkalte gratisprinsippet:

Uttrykket “gratisprinsippet” betyr selvsagt ikke at noe er gratis. En mer presis beskrivelse er at det er skattefinansiert.

All utdanning i Norge – fra og med grunnskolen til og med høyere utdanning – er “gratis”, dvs. skattefinansiert. Det betyr imidlertid ikke at alle sider ved utdanningen er 100 prosent skattefinansiert, eller at alt man anser som nødvendig for å kunne gjennomføre utdanningen eller en dag på skolen, er skattefinansiert eller “gratis”. Generelt kan man si at gratisprinsippet gradvis blir mindre absolutt, jo høyere opp i utdanningsløpet man kommer. Eller sagt med andre ord: Du må betale mer selv i høyere utdanning enn du må i grunnskolen.

Så hva var erfaringen med den forrige borgerlige regjeringen – altså Bondevik II-regjeringen?

I grunnskolen ble gratisprinsippet strammet til så kraftig at det møtte kritikk. Blant de som var særlig kritiske, var arrangørene av Hvite Busser-turene, fordi det ble mye vanskeligere å arrangere slike turer. Mange var også kritiske, fordi det ble vanskeligere å gjennomføre leirskoler.

I videregående opplæring skjedde det to ting: På den ene side er det riktig, som AUF-lederen antyder, at vi unnlot å innføre ordningen med gratis skolebøker, dvs. en utlånsordning – men dette var før ordningen hadde trådt i kraft. Vi gjorde det imidlertid ikke for å spare penger for det offenlige eller for at elever skulle “betale mer selv”. Vi gjorde det fordi vi mente at dette faglig sett var en dårlig ordning – fordi kvaliteten på læremidlene over tid ville bli dårligere, og fordi læremidlene ikke kunne brukes slik man ofte bruker læremidler når man er i ferd med å bli student; med å notere, “gule ut ” osv.

Så hva gjorde vi i stedet? Vi innførte en kraftig forbedret støtteordning for elever i videregående opplæring, slik at ingen, av økonomiske grunner, skulle hindres i å gjennomføre videregående opplæring eller skaffe seg de læremidlene de trengte. Vi økte støtten med 650 mill. kroner eller 33 prosent fra ett år til et annet. Det førte til at over 10.000 flere elever fikk mer i stipend, at ingen lenger behøvde å ta opp lån, og at noen elever fikk mer enn 20.000 kroner mer i årlig stipend.

I høyere utdanning var det Bondevik II-regjeringen som sørget for at gratisprinsippet ble lovfestet – for øvrig akkurat slik studentene hadde ønsket seg.

Alt oppsummert er det altså ingenting i AUFs påstander om at “elever må betale mer selv”, dersom det blir et regjeringsskifte. Det er ingenting i programmene eller politikken til Høyre eller FrP som tilsier det (og neppe heller noe i KrFs og Venstres politikk og programmer) – og det er heller ingenting i de “erfaringer” AUF måtte ha med tidligere borgerlig regjering.

AUFs påstand er med andre ord fri fantasi.