Med overveldende flertall vedtok Høyres landsmøte at partiet ikke vil endre paragraf 2c i abortloven.

Etter å ha hørt debatten gjør jeg meg noen refleksjoner:

For det første det åpenbare: Det blir ingen endringer i abortloven.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er nå bare KrF som ønsker innstramninger i loven, og avstanden mellom KrF og alle de andre partiene er større enn på lenge. Mens de andre partiene, delvis etter omfattende debatt, har bestemt at de stort sett vil beholde loven slik den er – ønsker KrF en fundamental endring og innstramning av loven. KrF vil helst bare tillate abort når det er fare for mors liv, når barnets tilstand er uforenelig med liv og når graviditeten har oppstått som følge av tvang eller voldtekt.

Til trøst for dem som er skuffet over vedtaket på Høyres landsmøte er det kanskje verdt å tenke over dette: Jeg tror ikke paragraf 2c hadde blitt fjernet, selv om landsmøtet hadde vedtatt dette. Høyre og KrF hadde ikke hatt flertall i Stortinget, og jeg tror ikke det er en sak som (et splittet) Høyre ville forsøkt å trumfe igjennom, eller en sak som Venstre og/eller FrP ville gitt i forhandlinger.

Utfallet av avstemningen på Høyres landsmøte var nok litt mindre overraskende enn man kunne få inntrykk av. Denne saken har vært drøftet på flere landsmøter, og stort sett har de som ville foreta innstramninger i paragraf 2c, tapt. Unntaket var 2001, da det altså ble det motsatte resultat. Det betyr at Høyre hadde det på programmet i Bondevik II-regjeringen, men siden det var en mindretallsregjering, var det ikke mulig å få det vedtatt i Stortinget – og derfor ble det heller aldri fremmet som sak.

Det som kanskje var litt overraskende i dag, var at noen av debattantene mente at en slik debatt overhodet ikke hører hjemme i et liberal-konservativt parti som Høyre, at det nærmest var uhørt av programkomiteen å ta det opp, og at forslaget burde trekkes. Men hvor skulle et slikt spørsmål høre hjemme, om ikke nettopp i et konservativt parti? I Høyres prinsipprogram, som ble vedtatt i 2008, heter det for øvrig at Høyre “kontinuerlig (vil) vurdere grensene og reglene for lovlig svangerskapsavbrudd”, bl.a. fordi “adgangen til å avbryte svangerskap er problematisk i forhold til prinsippet om beskyttelse av menneskelig liv”.

Personlig mener jeg at programkomiteens standpunkt også kan karakteriseres som et liberalt standpunkt, og det har jeg skrevet om her.

Det virker også som vi kan konstatere at den nye abortdebatten, som jeg skrev om her, er nokså død. Jeg vet ikke hvor representativ debatten på Høyres landsmøte er, men det var påfallende hvordan fokuset nå var flyttet tilbake til kvinnens selvbestemmelsesrett og argumentasjonen fra 1970-tallet. Jeg vet ikke hvorfor dette har skjedd, men en mulig forklaring kan være at vi på 1990-tallet fortsatt ble sjokkert over at det kunne foretas og ble foretatt sene aborter – som altså er fremprovoserte fødsler – på grunnlag av fosterets egenskaper, dvs. at denne typen selektive aborter var mulig og tiltok i omfang. I dag virker det ikke som dette sjokkerer lenger; vi har antagelig vent oss til det. Selv da det for en tid tilbake (igjen) ble “avslørt” at levedyktige fostre blir abortert, og at noen av dem også overlever fødselen og må legges bort for å dø, vakte det relativt liten interesse.

Jeg tror den neste abortdebatten vil dreie seg om å utvide grensen for selvbestemt abort, slik jeg skriver om her . I Arbeiderpartiet er det krefter som forlengst har foreslått at abortgrensen bør forlenges fra 12 til 16 uker. SV har allerede programfestet 16 uker, mens Rødt har programfestet 18 uker. I Sverige er abortgrensen utgangen av 18.uke, mens grensen i Danmark er som hos oss.

Debatter om samfunnets holdning til inngripen ved livets begynnelse og slutt er ikke trivielle debatter som ikke hører hjemme i et parti. De bør høre hjemme i ethvert parti. Det er ikke helt uten grunn at et samlet storting står bak den lovfestede retten for helsepersonell til å reservere seg mot å delta i et abortinngrep. Abort er, i vårt samfunn i dag, anerkjent som et samvittighetsspørsmål.

Selv tror jeg bare det er et spørsmål om tid før vi også får en større debatt om aktiv dødshjelp – og om hva som skal være kriteriene for å få aktiv dødshjelp –  slik vi så tegn til bl.a. på Venstres landsmøte. Dersom – eller kanskje mer realistisk: når – det blir vedtatt, vil også medvirkning til aktiv dødshjelp være et soleklart samvittighetsspørsmål som det vil bli mulig å reservere seg mot.

Til slutt: Høyres tillitsmenn og -kvinner kan være stolte av at de har en partileder som tonet flagg i debatten og sa det hun mente – enda alle visste at dette var en kontroversiell sak, og at sannsynligheten var stor for at hennes syn ville tape. Dermed viser hun hvordan et parti kan holde idedebatten levende – og hvordan man kan respektere hverandre, selv om man har ulikt syn.

Høyre gjorde som SV, som jeg skrev om her: De tok debatten, viste frem tvil og uenighet og innrømmet at dette er vanskelig. Det tjener, tross alt, Høyre til ære.

Og Erna Solberg og Bent Høie gikk ned med flagget til topps.