Befri foreldrene!

Jeg har ofte kritisert norske medier, dels for å være venstrevridde, dels for å være veldig like. Alle toneangivende medier mener stort sett omtrent det samme, og det syns jeg er synd for samfunnsdebatten. Det er mest synd for høyresiden, men i brunn og grunn er det synd for alle. Det skal ikke mye avvik til før man blir ansett for å være ekstrem i Norge. Det gjør det norske debattklimaet litt uinteressant.

Det er alltid en del som protesterer på min beskrivelse av situasjonen. Noen mener beskrivelsen er gal – andre mener at det er et gode – ja, rent ut sagt moderne – at avisene ikke mener så mye lenger. 

Det kan så være. Selv foretrekker jeg fortsatt aviser som står for noe – og et mediebilde som tilbyr ulike aviser med ulike ideologiske ståsteder. 

Jeg skriver dette nå, fordi jeg akkurat har lest dagens lederartikkel i Berlingske Tidende. Den omhandler en debatt som også er aktuell i Norge, og der det ofte vises til de elendige resultatene i Danmark. Så la meg bruke den som et eksempel på en lederartikkel som aldri kunne stått i noen toneangivende norsk avis.

Her kommer lederen, som fremstår som en helt alminnelig leder i et av våre naboland, men som ville vært helt utenkelig i Norge. Overskriften er: Befri forældrene

Spørgsmålet er, hvem der skal bestemme, hvordan og hvornår det skal ske?

Som omtalt i Berlingske Tidende i går, har danske fædre nordisk bundrekord, når det gælder lysten, evnen eller viljen til at passe det lille, nye familiemedlem. Typisk tager fædrene kun 6,2 procent af den samlede, afholdte barsel, mens moderne tager resten. Det kunne sagtens være meget bedre.

Men det er noget, familierne selv skal træffe beslutning om. Uden at blive pålagt noget af staten.

Der er derfor grund til at advare mod de synspunkter, man finder hos debattører som Kvinfos direktør, Elisabeth Møller Jensen, der vil øremærke barsel til fædre, sådan som man allerede gør det i Norge, Sverige og Island. Modellen i vore nordiske broderlande går ud på, at hvis faderen takker nej til et antal dages øremærket barsel – i Sverige er den på to måneder – kan moderen ikke overtage den. Staten forsøger med andre ord at lokke familierne til at opføre sig sådan, som staten synes, at de skal opføre sig. 

Den model kan ikke anbefales. Som ligestillingsminister Lykke Friis (V) flere gange har sagt, bør børnefamilierne have frihed til at organisere sig, som de vil. Men så bør regeringen også være konsekvent og tage skridt til at sikre, at mænd og kvinder virkelig ligestilles, hvad barsel angår. Det er de ikke i dag. I dag findes der en 14 uger lang, dagpengeberettiget barsel, der gælder perioden lige efter fødslen, og som er øremærket til moderen. Faderen må nøjes med 14 dage, som han kan lægge på et eller andet tidspunkt inden for disse 14 uger.

Dette er ikke rimeligt. Der må gøres op med den trang til at regulere menneskers adfærd, som den nævnte ulige fordeling af dagpengeberettiget barsel er udtryk for, og det kan i praksis ske ved, at faderen og moderen ganske enkelt får lov til frit at fordele de i alt 16 uger mellem sig. Uden indblanding udefra.

En sådan model, hvor der er frit valg på alle barselshylder, gælder allerede for de 32 ugers barselsorlov, der følger efter de indledende ugers barsel. I den periode bestemmer moderen og faderen helt selv, hvordan de medfølgende 32 ugers dagpenge til én person skal fordeles. De får lov til at agere som frie, ansvarlige mennesker, der vil hinanden og børnene det bedste. Det er helt, som det skal være. 

Ligestilling er et gode. Formynderi er af det onde. Befri forældrene!

Ligestilling i praksis er borgernes ansvar. Også når det gælder børnene."

Slike meninger virker antagelig reaksjonære sett med mange norske øyne. I Norge er jo "alle", med det statlige likestillings- og diskrimineringsombudet som "overdommer", helt sikre på at vi lever bedre liv, hvis vi gjør som politikerne og staten vil. Norske debattanter er også overbevist om at det er synd på danskene.

Men danskene kan jo trøste seg med at de fortsatt er verdens lykkeligste folk.

3 kommentarer
    1. Kjønnsrollemønstre er fryktelig seige å forandre. Spørsmålet er om det er ønskelig å forandre dem, og i så tilfelle om det er en oppgave for staten. Da fedrekvoten ble innført i Norge, ble den en ubetinget suksess. Kanskje var tiden moden for fedre å engasjere seg mer i barna, og nå fikk de hjelp av staten til å gjøre det. Færre menn møter uforstående arbeidsgivere eller kolleger når de vil ta fedrepermisjon, noe som skyldes at det er blitt normalt, nesten selvfølgelig, for menn å gjøre dette. En bieffekt er at det også er blitt lettere for kvinner som så ønsker å gå tilbake til arbeidet tidligere, mens far tar seg av barnet.
      Fedrekvoten kan både ses som et likestillingstiltak rettet mot menn (mor kan ikke legge beslag på farens uker), og rettet mot familien (motparten er en antatt uforstående arbeidsgiver). Imidlertid finnes det eksempel på at staten opprettholder, og til og med forsterker, mangel på likestilling. Mange fedre som har opplevd samlivsbrudd vet at regelverket er tilpasset 50-tallets familiesyn, hvor kvinner manglet evne til å forsørge seg, og hvor det var en selvfølge at mor “eide” barna. Mange menn protesterer mot å bli behandlet som vandrende lommebøker (menn som tjener mye kan kreves på ekstra barnebidrag, da ingen mann gir barnet sitt penger uten tvang?)og annenrangs omsorgsgivere ift barna (det er dessverre ikke uvanlig at far ikke får omsorg for barna trass i at mor er uegnet), men lite skjer.
      En ulempe med statlig inngripen er at virkemidler som blir brukt for å avhjelpe en eller annen urettferdighet ikke blir opphevet når målet er nådd. En annen at de lett blir kontraproduktive fordi de ikke er fleksible ift samfunnsutviklingen.
      Jeg er helt enig i at vi trenger media som ikke tar for gitt at vi lever i den beste av verdener, og at en i større grad diskuterer hvordan andre løsninger er mulige. Jeg har tidligere ansett høyresiden som irrelevant siden jeg oppfattet at de latet som om det ikke eksisterer uheldige kjønnsrollemønstre. Nå har jeg skjønt at venstresidens løsninger faktisk kan gjøre vondt verre, og at vi trenger en liberal kritikk av statsfeminismen, ikke bare den kjønnskonservatismen som Frp og Krf står for.

    2. Mina er tydeligvis storfornøyd med å bruke tvang for å få far til å være mer hjemme med smårollingene sine. Liberale verdier som frihet til å la unge familier selv velg er tydeligvis noe denne damen har ytterst liten sans for. Neida, det er med tvang og formynderi hun vil at vårt samfunn skal utvikles.
      Er det virkelig så rart at en mor som oftest frivillig ønsker å ta ut hele eller det meste av foreldreledigheten selv. Det er jo som kjent stadig kvinnene som føder og som har hatt den lille liggende å utvikle seg i maven sin i en 9 måneders tid. Og det bidrar jo unektelig til å skape et spesielt forhold mellom mor og barn som far aldri kan kompensere.
      En annen sak er at gruppen av resurskraftige karrieremenn tradisjonelt sett må være tilgjengelig for jobben hele tiden, mens at dette ikke i samme grad gjelder for ditto karrierekvinner. For lønnstakergrupper som fabrikkarbeidere og offentlige ansatte er nok dette med tvungen permisjon for far noe mindre problematisk, men ikke ellers. Jeg har selv en svigersønn som har en ganske vanlig jobb med ansvar for lageret i et større varehus der også hans kone jobber. Begge har de truckførersertifikat, men vet de at det blir hektisk på lageret en dag så kan du være skråsikker på at det er min svigersønn som er på jobben mens min datter sitter hjemme og mor(er) seg med småttingene. Og dette helt uavhengig om det er i de ukene min svigersönn har pappapermisjon.
      Nå var pappapermisjon også et tema da jeg selv hadde småbarn. På den tiden var jeg leder for en mellomstor bedrift og derfor var det aldri noe tema at jeg skulle være hjemme med barna. Min kone ledet også en relativt stor familiebedrift (konebutikk kalte vi det). Og i hun ledet faktisk butikken til dagen før hun ble sendt til fødestuen. I tillegg var hun tilbake i jobb alt et par ukers tid etter fødselen, om enn med noe redusert abeidstid. Så det går altså an på liberalt vis – uten diktat fra en formynderstat

    3. Som far og mann likte jeg Minas kommentar veldig godt. Jeg har flere “kull” som det heter, men har i grunnen aldri tatt ut noen permisjon. Mor begynte å jobbe etter et par uker og tok med seg bagen på jobben og ga mat etter behov. Det er jo en veldig enkel tid, egentlig. Jeg selv har engasjert meg mye i barnet og er kanskje den som har mest og best kontakt nå. Vi har tatt dette på en – tror jeg – veldig naturlig måte. Det er ikke “rocket science” å få og å oppdra barn. Det kreves sunn fornuft og så kreves det at man innser at man har et stort ansvar. Og så er det jo fantastisk interessant og givende, er det ikke? Det virker som om de fleste betrakter det som en tung plikt.

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg