Meningsmålingsjournalistikk

Det kommer veldig mange meningsmålinger i Norge. Mange av dem er totalt uinteressante, fordi de bare bringer øyeblikksbilder eller er et resultat av ledende spørsmål. Det virker som om slike meningsmålinger nå brukes som et alternativ til mer undersøkende journalistikk.

Ett eksempel på en slik meningsmåling er Aftenpostens måling i kjølvannet av Hardanger-saken, som viser at "én av to mener Regjeringen overkjører lokale stemmer i viktige saker", og at den "ikke lytter til grasrota".  Ifølge målingen mener hele 46 prosent av velgerne at "Stoltenberg og co. generelt er dårlige til å lytte til lokale oppfatninger når de treffer vedtak". Såvidt jeg husker, var dette en måling som også NRK gjorde flittig bruk av i sine nyhetssendinger.

"Disse tallene tar jeg på alvor", sier Liv Signe Navarsete. "Dette er tall jeg lytter til", sier Jens Stoltenberg. "Tallene er beklagelige", sier en fylkesleder, og "Regjeringen må komme seg oftere ut i terrenget" og ikke bare "sitte i Oslo", konkluderer en annen. AUF-lederen mener at "tallene må tas veldig på alvor".

Men sannheten er vel at disse tallene er temmelig uinteressante og derfor ikke behøver å tas så veldig alvorlig. Det er umulig å si hva de forteller eller om de forteller noe som helst – annet enn at mange velgere blir påvirket av en massiv negativ mediedekning og nokså ledende spørsmål i en meningsmåling. Aftenposten har spurt hvordan folk generelt opplever Regjeringens evne til å lytte akkurat mens kritikken hagler om at den ikke lytter i Hardanger-saken. Da kan det ikke forbause så veldig at svaret fra mange er negativt. Som man roper i skogen får man svar.

Slike meningsmålinger er blitt en enkel form for journalistikk. Fremfor å drive undersøkende journalistikk og f.eks. forsøke å finne ut om lytte- og høringsprosessene har vært mindre omfattende i Hardanger-saken enn den er i andre saker, lar man et byrå gjennomføre en meningsmåling for å spørre hva folk syns. Dermed kan det også skapes en ny omdreining i en "skandalesak" som kanskje går på tomgang – uten at det egentlig skjer noe nytt. Det er kunstige nyheter, så å si.

Det finnes selvsagt mange interessante meningsmålinger, særlig hvis man kan måle en utvikling i meninger eller holdninger over tid.

Men slike øyeblikksbilder som dette er uten enhver interesse.

4 kommentarer
    1. I denne saken synes jeg Kristin Clemet i beste fall roter det til. Det er nemlig ytterst sjelden at medlemmer av pressen ?bestiller? skreddersydde målinger for å blåse liv i en eller annen debatt. Om en journalist hadde villet dette, så hadde det både vært lettere, raskere – og langt mer lønnsomt for journalisten å skrive en artikkel som satt fart på debatten igjen.
      Et problem med å bedømme enkeltvise publiserte meningsmålinger innsamlet fra et sett intervjuobjekter er ?Carpe Diem? effekten som reduserer deres verdi siden resultatet i altfor stor grad er preget av dagsaktuelle hendelser. Ser man imidlertid på endringene i slike målinger over en tidsperiode (6 mnd ? 1 år) så vil man imidlertid kunne avlese mer langsiktige og sikre trender. Og dette er vel kanskje hovedårsaken til at flere nettbaserte veddemålselskaper nå gir odds på at Arbeiderpartiet vil gå under tjuetallet på meningsmålinger innen årets utgang?
      Personlig er jeg mer for mediaanalyser, det vil si analyser bygget på målinger av hvor mange spaltemillimeter media skriver om hvert enkelt politisk parti. Dette gir som oftest et mer nyansert og mer korrekt bilde av trender enn hva analyser basert på hva 500-1000 menneskelige intervjuobjekter gir som svar.

    2. Ja, gud forby at vanlige folk får mene noe i det offentlige rom. De er jo ikke hendt til slikt må vite. Nei, dette må vi overlate til gode Høyrefolk som forstår hvordan verden er skrudd sammen! Det er deres meninger som er verdt å lytte til!

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg