Har De sluttet å slå Deres kone, herr Støre?

Er det en menneskerett å ikke jobbe oftere enn hver tredje helg?

Dette lille spørsmålet fikk helseminister Jonas Gahr Støre av en VG-journalist i går.

Hva skulle han svare?

Noen spørsmål som politikere får fra pressen, er vanskelige å svare på. De er, som Kåre Willoch ynder å fremstille det,  i kategorien “Har De sluttet å slå Deres kone?”

Problemet med slike spørsmål er at de ikke kan besvares hverken med “ja” eller “nei”. Det blir feil uansett. Det er et lurespørsmål, som har til hensikt å lokke frem en bekreftelse på at den som svarer, enten slår eller har slått sin kone.

Spørsmålet Støre fikk, var ikke et slikt lurespørsmål. Derfor svarte Støre helt logisk ved å si det som både er sant og selvfølgelig: 

 – Nei, det (å ikke jobbe oftere enn hver tredje helg) er ikke en menneskerett. Arbeidsmiljølovens rammer gjelder, men innenfor lovens rammer må man kunne organisere arbeidet slik at pasientenes behov ivaretas på best mulig måte.

Men Støre ble lurt likevel – i hvert ser det slik ut fra utsiden. For i dag skriker VGs forside mot oss – med en Støre som “går i strupen” på sykepleierne, fordi han mener at det ikke er en menneskrett å ha fri to av tre helger. Uttalelsen som kobler “menneskerett” til sykepleiernes arbeidstidsordninger står nå med sitatstrek, som om det er Støre selv som har gjort denne koblingen, mens selve intervjuet gir et helt annet inntrykk. Der fremkommer det at det er VGs journalist som bringer “menneskerettene” på banen, mens Støre bare gir et helt selvfølgelig svar på journalistens spørsmål.

Oppslaget i VG sjokkerte åpenbart både Støre og sykepleierne, så i dag har han gått kanossagang i etermediene – mens han har møtt en leder for Norsk Sykepleierforbund som nok hadde skjønt hva som egentlig skjedde, men som måtte spille mer sjokkert enn hun etter hvert egentlig var. Hun hadde, naturlig nok, fått mange reaksjoner fra sine medlemmer – for hvem ville ikke reagert på en helseminister som går “i strupen på” sykepleierne?

Men selv om VGs oppslag er en avsporing, er sakens kjerne likevel meget viktig, og noe vi er nødt til å diskutere – nemlig arbeidstidsavtalene i offentlig sektor.

I den stortingsperioden som nå ebber ut, har det vært mye diskusjon om arbeidslivspolitikken. Det har vært LOs og de rødgrønnes håp at de borgerlige partiene ville holde fast ved de forslagene som Bondevik II-regjeringen fremmet om å endre Arbeidsmiljøloven, og som Stoltenberg II-regjeringen trakk tilbake. Hadde de borgerlige partiene gjort det, ville dette vært valgkamptema par excellence – men det gjorde de borgerlige partiene ikke. Høyre og KrF – og FrP – har beveget seg mot sentrum, mens bare Venstre stort sett står fast på standpunktene fra 2005.

Taktisk sett har dette vært vellykket. Arbeidsmiljøloven er ikke et potent valgkamptema for LO og de rødgrønne.

Selv mener jeg at vi kunne trenge en litt mer dristig arbeidslivspolitikk enn de borgerlige partiene nå legger opp til. Civita har bl.a. presentert utredninger og forslag både om arbeidstidsreglene og midlertidig arbeid som jeg mener er fornuftige tilpasninger til en ny tid.

Men når det er sagt: Slike endringer i Arbeidsmiljøloven er mye mindre viktige enn endringer i de arbeidstidsavtalene vi har i offentlig sektor.

Norge vil, etter alle solemerker, mangle arbeidskraft i fremtiden – hvis vi vil opprettholde velferdsstaten omtrent slik vi kjenner den i dag.

Det er, i teorien, flere måter å øke arbeidstilbudet på.

Vi kan øke innvandringen. Vi kan få seniorene til å jobbe mer og lenger. Vi kan få flere av dem som står utenfor arbeidsmarkedet, og som kan og vil jobbe, til å jobbe. Vi kan, slik Civita illustrerte i går, stimulere til å få barn tidligere, slik at vi jobber mer i den mest produktive fasen av livet. Vi kan bedre og korte ned på utdanningen.

I tillegg kan vi gjøre noe med arbeidstidsavtalene i offentlig sektor. De er nemlig enda viktigere enn mange av de andre tiltakene vi diskuterer – og samtidig er de, slik Støre har påpekt, ikke noe politikerne ensidig kan gjøre noe med. De er, slik navnet, sier, avtaler mellom to parter, og derfor kan de heller ikke endres uten at partene blir enige om det. Som Støre sier: Han har egentlig ikke noe med arbeidstidsordningene å gjøre, fordi de er resultat av forhandlinger mellom arbeidsgivere og arbeidstakere – i dette tilfellet Spekter og Unio/Norsk Sykepleierforbund. På den annen side: En helseminister må kunne gi uttrykk for meninger om de avtalene som er inngått – og om hvilke problemer disse skaper for å tilby et rasjonelt helsetilbud til befolkningen. Dessuten er Støre indirekte representert ved forhandlingsbordet, siden staten eier sykehusene.

Offentlig debatt om disse arbeidstidsavtalene er viktig, også av en annen årsak: De færreste borgere og brukere av de offentlige tjenestene det gjelder, vet noe om disse avtalene. Men de det gjelder, er samtidig de som finansierer tjenestene. Derfor bør de ha krav på innsyn og åpen debatt, slik at de, som “eiere”, borgere og brukere – og som velgere – kan gjøre seg opp en mening.

Det er særlig på tre områder arbeidstidsavtaler i offentlig sektor påvirker måten tjenestene organiseres på: Det gjelder helse- og omsorgssektoren (som Civita tidligere har analysert), politiet og skolen. Og spørsmålene er flere:

Hvilke begrensninger legger disse avtalene på effektiv ressursutnyttelse i offentlig sektor? Hvordan påvirker avtaler om ubekvem arbeidstid og helgearbeid arbeidsplanleggingen? Hva koster mange småstillinger, mye vikarbruk og overtidsbruk? Hva koster administrasjonen av komplekse arbeidstidsavtaler og mange ansatte med ulike deltidsbrøker? Og hvordan påvirker arbeidstidsavtalene tilbudene til befolkningen?

Noen påstander, som mange har hørt, kan kanskje belyse utfordringene:

I omsorgssektoren utfører ca 209.000 ansatte bare 130.000 årsverk.

I politiet er bemanningen dårligst når behovet er størst.

I skolen er timeplanene – kombinert med en kompleks arbeidstidsavtale – et stort puslespill, samtidig som rektors styringsrett er begrenset,

Arbeidstidsavtalene har kostnader både for ansatte, brukerne og samfunnet. Derfor bør de frem i lyset og debatteres.

Jonas Gahr Støre stakk hånden inn i et vepsebol.

La oss håpe at det ikke skremte han – og at det heller ikke skremmer fremtidige ministre med ansvar for helsevesen, politi og skole i Norge.

Avtaler skal respekteres, men de må debatteres.

De angår nemlig oss alle.

 

Oppdatering 2.7.13: Etter at denne bloggen ble skrevet, er jeg blitt oppmerksom på at det akkurat i den aktuelle saken og konflikten om sykepleiernes helgejobbing, ikke dreier seg om avtale, men om lov. Det saken om tredje hver helg handler om, er dermed hvordan Norsk sykepleierforbund bruker den vetoretten Stortinget har gitt organisasjonene når arbeidstidsplaner skal settes opp. Dette er ikke avtalebasert, men lovfestet – dvs. at arbeidsgiver må ha en godkjenning fra de tillitsvalgte hver gang. Denne vetoretten har for øvrig Civita tidligere skrevet om i dette notatet: http://www.civita.no/publikasjon/nr-3-2012-arbeidstid-i-arbeidsmiljøloven og i denne artikkelen:  http://www.civita.no/2012/01/16/fagforeningene-har-for-stor-makt




6 kommentarer
    1. Det er ikke rart at mange blir rasende på klaging over manglende flexibilitet. De er allerede så flexible at det er problem å finne barnevakt, enten det er midt i uken eller i helgene. Flere enn man aner jobber allerede hver 2. helg og noen dager i tillegg. Uansett hva som sies i media – vaktene må dekkes og de som jobber fast må stille opp.

    2. Da e sikkert ikkje alltid like enkelt å finne barnevakt når en er aleine og der det ikkje er god nok eller der samværsavtalen ikkje blir fulgt opp. Men så godt å veta at en har familie, jobb og venner – og sleppa dei bekymringene som for eksempel befolkningen i Syria har det, eller dei barna i Norge som ikkje blir tatt godt nok vare på; som lever i usikkerhet for kva so vil møta dei den dagen.

    3. Når 209000 ansatte kun representerer 130000 årsverk, og man på grunn av dette mener kvinner sakker etter i lønns- og pensjonsgaloppen, er det noe feil med argumenteringen i kvinne- og likestillingssaken.
      Ellers syns jeg det er feil, spesielt i det offentlige, å forhandle seg fram til bedre arbeidsforhold enn det Arbeidsmiljøloven bestemmer, og at vi som er brukere av disse tjenestene og indirekte eiere må kunne stille krav i sammenhengen. Det fins alt for mange eksempler på lav produktivitet og dårlig service på grunn av framforhandlede goder som går ut over skattebetalerne. På tide å bringe konkurransen inn i helsevesenet, all erfaring tilsier at det er bra for både service, kvalitet og produktivitet…

    4. Mitt inntrykk er at ”brutaliseringen” av arbeidslivet er verst i offentlig sektor.
      Jeg kjenner nyutdannede fagarbeidere innen helse og sosial som jobber som tilkallingsvakter. De får ikke fast stilling. De får ikke engang fast deltidsstilling. De kan bli kallt ut på kort varsel for å jobbe i to timer. Hvis de blir tilkalt på kort varsel og ikke kan stille, så truer arbeidsgiver med beordning, rettsforfølgelse og all den brutalitet en arbeidsgiver kan greie å vri ut av seg.
      Vel vitende om at unge arbeidstakere er lette å true. De trues med aldri å få jobb innen det offentlige noen gang. Svartelisting og all verdens psykisk terror.
      Jeg har sagt til en del av disse. Du har ikke engang en arbeidskontrakt.
      De som hevder at brutalisering av arbeidslivet vil skje som en følge av privatisering tar feil. Det finnes nok ikke mer brutal arbeidsgiver en offentlig sektor. Stiller nesten i klassen som organisert kriminalitet..

    5. Kanskje helevesenet skulle vurdere å innføre offshoreturnus; 12 timers skift, 7 dager på nattskift, 7 dager på dagskift, og 21 dager fri. Det tilsvarer 100% stilling, og gir et ryddig og forutsigbart arbeidsmønster.

    6. Kristin har nok denne gangen bommet litt på sakens kjerne, og det er sjelden jeg opplever! Problemet virker kanskje enkelt, kun noen arbeidstidsavtaler som fikser problemet til AHUS, lett kombinert med at lønna deres er felles eie. Glemt er sammenslåing av OUS med overføring av 160 000 pasienter til AHUS med mange tragiske utfall på grunn av blant annet dårlig bemanning. Glemt er også alle innlegg og debatter i avisene med total tilbakevisning på alle hendelser og argumenter fra ledelsen sin side, men hvor ledelsen i Helse Sør Øst først nå innrømmer at deres gjennomføring var feilslått. (jfr Bente Mikkelsen sin uttalelse denne uken.) Problemet er nok at de stilles i en situasjon hvor de ikke får gjort jobben sin på en ordentlig måte men kun kreves for mer fleksibilitet, igjen. Når jobben din influerer på privatlivet ditt hele tiden via telefon om ekstravakter og overtid, om du er på jobb eller har fri, er det viktig at en protesterer. Da stilles en i en situasjon hvor en ikke får gjort jobben sin godt nok. Jobben som gjøres er for pasienter som deg og meg. Det viser seg at når grunnbemanningen er korrekt (ikke for høy og ikke for lav) synker feilbehandling og sykefraværet, og det er ikke behov for mye ekstravakter fordi en kan ta toppene ved ekstra belastende pasientbelegg. Jeg tror ikke jeg vil være pasient hos en sykepleier som går 12 timers skift 7 netter i strekk. En kan bare sjekke forskning som viser at sykehusene har flere feil begått under kirurgi i slutten av uka enn i starten, og at nettene i helgen er verst.
      Det er mange offentlige midler og stillinger som med fordel kan vurderes for å se på hva vi har. Da må også jeg svare for meg, overgangen fra en travel intensivhverdag til dagtid i byråkratiet var formidabel! Men la oss ikke starte i feil ende av verdikjeden, der hvor betydningen er størst.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg