I Aftenposten i dag får vi vite mer om den mulige pasientskandalen ved Oslo universitetssykehus. Kort fortalt er det mistanke om at pasienter som er klar over sine rettigheter, og som klager, prioriteres foran andre pasienter av økonomiske grunner, kanskje på tross av de medisinske. Dette er i så fall brudd på norsk lov.

Opplysningene ser ut til å opprøre mange, herunder bl.a. helseminister Strøm-Erichsen. Hun sier at hun kun kjenner saken gjennom mediene, at det er ulovlig å prioritere pasienter ut fra økonomiske hensyn, at hun ser meget alvorlig på saken, og at det er helt uakseptabelt, dersom det har skjedd.

Men er dette virkelig helt nytt for statsråden?

Flere ansatte sier at de har varslet om praksisen mange ganger, og at den har vært velkjent. E-poster, som Aftenposten har fått tilgang til, tyder på det samme.

I en debatt i Stortinget 9.februar sa stortingsrepresentant Michael Tetzschner fra Høyre:

“Ordningen (med fritt sykehusvalg) har vært for pasienter med særlig interesse for sin situasjon og med utdannelse og andre ressurser til å gjøre noe med den. (..)  I tillegg kan jeg si at jeg sitter med konkrete eksempler fra sykehus som også har følt konkurransen på grunn av valgfriheten for pasienter de føler de eier, og har funnet frem til behandlingstilbud etter at vedkommende pasient har antydet at man kom til å bruke valgfriheten og søke seg til et annet sykehus. Det betyr rett og slett at denne pasienten som benyttet sin valgfrihet, ikke fikk den imøtekommet ved et annet sykehus, men rykket frem i køen ved det ordinære sykehuset som vedkommende sognet til, til skade for en annen pasient, som, uvitende om dette, ikke rykket frem i køen.”

Til dette svarte helseministeren at hun ikke kjente seg igjen i innlegget, at de som brukte ordningen med fritt sykehusvalg, ikke fortrengte tilsvarende pasienter ved det sykehuset de valgte, og at systemet med fritt sykehusvalg virket effektivt. Hun kunne kanskje bare ha sagt “god dag mann, økseskaft”.

Det interessante spørsmålet er likevel om statsråden har gjort noe siden? Har hun undersøkt saken nærmere, eller la hun bare til grunn at det var en opposisjonspolitiker som snakket tull?

Normalt skulle man tro at en statsråd ser seg tjent med å undersøke påstander som den som ble fremsatt i denne stortingsdebatten, siden den indikerte at det skjedde lovbrudd, og at pasienter kunne bli hardt rammet rent medisinsk, hvis de ble forbigått. Men det har hun neppe gjort, siden hun nå bare kjenner til slike mulige lovbrudd gjennom mediene.

Men saken gir grunn til en refleksjon.

Hadde Strøm-Erichsen vært medlem av en mindretallsregjering, tror jeg det hadde vært helt uaktuelt ikke å undersøke saken nærmere. Hadde hun tilhørt en mindretallsregjering, ville nemlig en våken opposisjon vært en trussel, noen hun kunne bli felt av, noen som kunne “plaget” henne og stadig spurt hva hun gjorde for å følge opp et forslag eller løse et problem. Også pressen ville vært mer interessert i det opposisjonen mente, fordi det kunne få betydning.

Sagt med andre ord: Hadde vi hatt en mindretallsregjering, ville også opposisjonen hatt en viss innflytelse. Det hadde gjort livet litt mer ubehagelig for statsrådene, men løsningene kunne kanskje blitt bedre.

Selv var jeg en entusiastisk tilhenger av flertallsregjering da den kom – selv om jeg nok hadde foretrukket at den hadde en annen farge. Og jeg ser, selvsagt, fortsatt store fordeler med at en regjering har flertall i parlamentet. Det skaper forutsigbarhet og styringsdyktighet, og det gjør det lettere for velgerne å se hvem som har ansvaret.

Men jeg er også blitt skuffet. Regjeringen har ikke brukt sin flertallsposisjon så effektivt som jeg trodde. Fremfor å “krangle” med oppsisjonen, har bare “krangelen” flyttet seg inn i regjeringen, der alt ser ut til å gå tregere og med mer støy enn det gjorde før. Jeg syns også det er skuffende hvor lite villig Regjeringen har vært til å lytte til opposisjonen og andre og i det minste vurdere om noen andre enn Regjeringen selv har en god idé. Og disse problemene ser ut til å bli større, jo lenger flertallsregjeringen sitter.

Behovet for å “lufte ut” innimellom blir altså åpenbart større når vi har en flertallsregjering. Et regjeringsskifte i 2013 vil derfor være sunt, også av slike grunner.

For som vi nå får dokumentert, så er de sikkert flinke i Helsedepartementet. Men ufeilbarlige er de tydeligvis ikke.