Det kan sies mye om Riksrevisjonen.

Noe av det man kan si, er at heller ikke Riksrevisjonen er ufeilbarlig. Riksrevisjonen vokser kraftig og har nå over 500 ansatte, men de færreste vet nøyaktig hva alle disse menneskene gjør. Det er tross alt ingen som kontrollerer Riksrevisjonen.

I morges meldte NRK at det kan hende at mange tidligere statsråder i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (som riktig nok har hatt andre navn), kan ha begått de samme feilene som Lysbakken har begått.

Shopping

Oppdateres live: Følg Black Week-tilbudene

Men akkurat det er det ingen indikasjoner på.

Lysbakken har nemlig begått flere forskjellige feil, ifølge ham selv:

* Han har brutt økonomireglementet, siden han ikke lyste ut midlene til selvforsvarskurs – og, som det viser seg nå, også andre formål.

* Han har brutt reglene for journalføring, siden en rekke dokumenter, som skulle vært journalført, ikke er journalført.

* Han har vært uklok når han ikke lyttet til departementets råd om ikke å tildele midler til en de facto SU-organisasjon.

* Og han har vært inhabil når han tildelte betydelige midler til organisasjonen Reform, der han selv har hatt verv og har en god venn.

Noe av det nye i hans redegjørelse i går, var at BLD har hatt en langvarig praksis med å bryte økonomireglementet, og at disse regelbruddene derfor også må eller kan ha skjedd under tidligere statsråder.

Saken har fått bl.a. Høyre og Fremskrittspartiet til å reise spørsmål om hvorvidt også slike regelbrudd har funnet sted – eller fortsatt finner sted – i andre departementer, så nå diskuterer Kontroll- og konstitusjonskomiteen om det også skal rettes henvendelser til de andre departementene om dette.

Fremskrittspartiet antyder at de ønsker å sende brev til andre departementer eller til Statsministerens kontor for å finne ut av dette, mens Høyre vurderer å be Riksrevisjonen gjøre en stikkprøvekontroll i en del departementer. Det er, i parantes bemerket, ikke alle departementer som forvalter så mange slike små tilskuddsordninger, men noen er det. Kulturdepartementet, for eksempel, og kanskje særlig under Trond Giske, delte ut mye smått – og når “gavene” nærmest kommer direkte fra statsråden til de heldige utvalgte, er det naturligvis ekstra viktig at alt går riktig for seg.

Det er viktig å finne ut hva praksis har vært i de angjeldende departementene. Jeg stusser likevel litt over påstanden om at dette har vært en mangeårig og utbredt praksis, og forslaget om at Riksrevisjonen skal finne ut av det.

Hvis det har foregått massive regelbrudd i ett eller flere departementer i mange år (kanskje mange tiår), ja, så må vel Riksrevisjonen ha oppdaget det forlengst? Er det ikke derfor vi har en riksrevisjon?

Jeg ser to muligheter:

En mulighet kan være at disse regelbruddene ikke er så alvorlige som Lysbakken nå tror og har fremstilt dem. Økonomireglementet er tross alt ikke en hundre prosent firkantet regel, men åpner, såvidt jeg vet, for unntak fra utlysningsregelen, hvis det gjelder mindre beløp og/eller hvis utdelingen allerede er kunngjort, f.eks. i en budsjettproposisjon. Et gitt tilfelle kan i så fall vurderes mer eller mindre strengt og uten at det på forhånd er gitt om reglene er brutt.

Forklaringen på at Riksrevisjonen eventuelt ikke har oppdaget så omfattende regelbrudd som det nå er mistanke om, kan altså være at Riksrevisjonen ikke har betraktet det som regelbrudd, fordi den har lagt en mindre streng fortolkning til grunn enn den Lysbakken og hans tidligere departement nå gjør. Hvis dette er tilfellet, må denne saken føre til at man klargjør reglene og praktiseringen av dem, slik at det ikke lenger kan være tvil om hva som er et regelbrudd.

En annen mulighet er at Riksrevisjonen faktisk ikke har oppdaget alle disse regelbruddene. I så fall må det være en kraftig stripe i lakken for revisjonen. En av de mest elementære revisjonsoppgavene må jo være å påse at økonomiregelverket blir fulgt. Det er greit å være moralsk indignert over høye bonuser i pensjonsfond utland, men primæroppgaven må være å påse at forvaltningen følger vedtatte lover og regler.

Uansett hva som er riktig, har det relativt lite å si for Lysbakkens situasjon. Han har begått andre feil, som sannsynligvis er mer alvorlige, og som hverken Riksrevisjonen eller departementet i utgangspunktet kan hjelpe han med. Å vite når man er inhabil er et ansvar som først og fremst tilligger en selv.