Morgenbladets manglende dømmekraft: Om forskjellen på Haga og Lysbakken

I Morgenbladet som kom i dag, besværer lederskribenten seg over pressens og opposisjonens håndtering av Lysbakken-saken.

Ifølge Morgenbladet har vi en politisk offentlighet som er i ferd med å “miste sin dømmekraft”. Pressen overdriver, og “skrikhalsene” fra opposisjonen har gått for langt – og det bare fordi “noen overivrige statssekretærer” ville hjelpe andre jenter. Morgenbladet viser til at listen er lang over saker der mediekjøret ender, eller nesten ender, med en politikers avgang på grunn av “formelle detaljer” – hvoretter avisen nevner noen konkrete saker spesielt: “Armbånd-saken”  (Liv Signe Navarsete), “Brygge-saken” (Åslaug Haga) og “Teppe-saken” (Jonas Gahr Støre).

Men nettopp med denne listen viser Morgenbladet at avisen ikke har skjønt hva Lysbakken-saken dreier seg om.

Jeg er helt enig med Morgenbladet i at pressen ofte går altfor langt i å forfølge politikere på grunn av relativt bagatellmessige forhold. Det kan godt hende at det var tilfellet i de tre sakene Morgenbladet nevner, og det har definitivt vært tilfellet i mange andre saker, som jeg også selv har kommentert.

Men det betyr ikke uten videre at Lysbakken-saken er overdrevet. Det er nemlig forskjell på sakene.

Navarsete og Støre hadde begge mottatt en gave, og såvidt jeg husker, var spørsmålet om de hadde oppgitt disse til beskatning eller ikke. Åslaug Haga og hennes familie hadde, i sitt privatliv, ikke fulgt alle regler da de fikk satt opp en brygge. Sakene er kanskje egnet til å svekke tilliten til de politikerne det gjelder, men stort mer står ikke på spill.

I Lysbakken-saken er det faktisk annerledes. Det dreier seg nemlig ikke bare om tilliten til Lysbakken og hans statssekretærer, men om tilliten til forvaltningen.

Norge har, i likhet med de øvrige nordiske land, en sentralforvaltning som nyter stor tillit. Det er ikke tilfeldig. Vi har antagelig en av de mest effektive, ukorrupte, kompetente og transparente forvaltningene i verden. Og dét er naturligvis grunnleggende i et demokrati. At statsmakten oppfører seg skikkelig, er upartisk og ikke til salgs, er avgjørende for tilliten til institusjonene, rettsstaten og vårt politiske system.

Det er dette som står på spill i Lysbakken-saken. Den etterlater tvil om hvorvidt forvaltningen er fair, følger rettsregler og likebehandler borgerne. Er vi heldige, er dette et unntakstilfelle, men likevel: Mange blir i tvil om hvorvidt dette er den eneste saken. Er det flere, lignende saker i det samme departementet? Er det i så fall også noe som skjer i andre departementer? Kan virkelig “overivrige statssekretærer” som “bare” vil hjelpe noen, sette grunnleggende forvaltningsregler ut av spill? Hva forteller i så fall det?

Det er et veldig stort gode for et samfunn å ha en forvaltning som den vi har i Norge. Også den kan selvsagt bli bedre, men målt mot andre land, har vi mye å være stolte av og ha tillit til.

Lysbakken-saken er egnet til å bryte ned denne tilliten. Derfor er den alvorlig. Og derfor kan den ikke sammenlignes hverken med Støres teppe eller Hagas brygge.

“Norsk politikk står i fare for å bli en petimeter-øvelse”, skriver Morgenbladet.

Jeg tror snarere at det er Morgenbladet som er i ferd med å miste sin dømmekraft.

 

 

2 kommentarer
    1. Som leder for en liten, norsk teknologibedrift kan jeg stille meg 100% bak det Kristin skriver. Vi søker fra tid til annen om støtte fra f.eks. Innovasjon Norge. For de større tildelingene lurer vi alltid på om vi deltar på lik linje med andre. Må man kjenne noen i Næringsdepartementet for å kunne konkurrere om de største pottene? Ville søknaden vår blitt behandlet anderledes dersom vi var eid av Røkke, som kjenner både Giske og Stoltenberg, og har fått spesialbehandling før? Er vi naive som ikke leier inn et PR-byrå til å hjelpe oss med de “uformelle” delene av prosessen?
      Vi ønsker oss et samfunn der det ikke er slik – der alle får lik behandling i søknadsprosesser der våre penger deles ut til felles beste. Men det er vanskelig å stolte på at det er sånn det reelt sett fungerer, og dersom Lysbakken hadde blitt sittende ville det for meg vært en indikasjon på at man i realiteten bør “kjenne noen” for å vinne frem. Du har helt rett i det du skriver, Kristin.

    2. Nettopp!
      Nå er jeg strengt tatt ikke helt enig i at de andre nevnte sakene var fillesaker som kun rammet den enkelte statsråd. Både Navarsetes armbånd og Støres tepper var rimelig klart tvilsomme. I det minste burde de to i deres posisjoner og med deres erfaring hatt vett til å forstå at manglende innrapportering ville/kunne gi grunnlag for mistanke om både skattesvik og korrupsjon. At de allikevel valgte å “glemme” såpass åpenbare gjenstander tyder på at de regnet med at “ting går bra” fordi forvaltningen akkurat som pressen “alltid dekker sine egne” og “slik har vi alltid gjort det”.
      Bryggesaken og stabbursaken til Haga er i akkurat samme gate, men antagelig enda en del værre i og med at hun også satt som kommunalminister og øverste ansvarlige for nettopp den delen av forvaltningen mens hun begikk sine lovbrudd.
      Og leter vi litt i hukommelsen så finner vi snusk rundt flere andre medlemmer av sittende regjering også. Som i enkelte tidligere regjeringer.
      Allikevel helt enig i at Lysbakkens og hans statssekretærers eskapader er av en helt annen klasse. Spesielt nå som det etter hvert har vist seg at dette ikke var første gang SV “tok seg til rette”, hverken i dette departementet eller de øvrige de har hatt ansvar for (med foreløpig unntak for Erik S.). Det SV har gjort er korrupsjon, maktmisbruk, underslag og grovt tyveri!
      Det er en skam for enhver forvaltning og på linje med hva vi forventer av “bananrepublikker”. Og at handlingene ikke engang får alvorlige konsekvenser for de aktuelle statsrådene bryter ned ALL tiltro til forvaltningen. Det gjør selvfølgelig ikke saken noe bedre at Lysbakken forsøker å unnskylde seg med at “dette er vanlig praksis”!
      Om folk etter dette plent nekter å betale skatt og begrunner det med at de ikke ser noen grunn for forære sine surt ervervede inntekter til venner av korrupte statsråder så har de et om ikke fullt legalt, så i det minste godt, poeng!

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg