Forleden utga Civita boken Velferden og dens fiender, skrevet av Eirik Vatnøy. I en kronikk i Aftenposten onsdag 13.juli beskriver Vatnøy hovedpoenget i boken: Til tross for at det er ganske små forskjeller i velferdspolitikken, er forskjellene i velferdsretorikken svært store. Det er særlig venstresiden som bruker store ord, som tar eierskap til viktige ord og begreper, og som snakker svært negativt om høyresidens (egentlige) velferdspolitikk, motiver og intensjoner. Fenomenet gjør seg også gjeldende blant journalister.
I dag svarer Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Hadia Tajik, men dessverre uten å diskutere det som er Vatnøys poeng. Ifølge Tajik er den til tider voldsomme retorikken kun en refleks av reelle politiske forskjeller. Tajik lever i så måte opp til forventningene og bidrar til å bekrefte Vatnøys poeng.
Ett av de begrepene Vatnøy behandler, er begrepet “fellesskap”. Det vil også være blant de mest brukte ordene i valgkampen som kommer.
Så hva tenker vi på når vi hører ordet “fellesskap”?
“Fellesskapet” er i utgangspunktet et ganske nøytralt ord, som de fleste vil oppfatte som positivt. Med tiden er det imidlertid blitt et svært ladet ord i norsk politisk debatt. Venstresiden har greid å ta eierskap til ordet, gitt det et innhold og skapt fronter “for” og “mot” fellesskapet. Venstresiden er, ifølge venstresiden selv, for fellesskapet, mens høyresiden er mot.
Men er det så enkelt?
For venstresiden er “fellesskapet” som regel synonymt med “offentlig sektor”, med “staten” eller til og med “regjeringen”. “Det er fellesskapet – det offentlige – som skal ta ansvar” for omsorgen, sier Jens Stoltenberg, som dermed understreker poenget.
Det geniale er, sett med venstresidens øyne, at ordet “fellesskap” har så mange positive assosiasjoner som uttrykket “offentlig sektor” ikke har. “Fellesskap” får oss til å tenke på sameksistens og solidaritet; på det som er trygt, sosialt og frivillig. “Offentlig sektor”, derimot, får oss ofte til å tenke på noe profesjonelt og institusjonelt, kanskje til og med byråkratisk, distansert og ansiktsløst. Det er derfor smart å etablere en sterk og nærmest uuttalt kobling mellom fellesskapet og offentlig sektor.
“Vi bruker fellesskapet som vårt viktigste virkemiddel for å skape et samfunn der alle skal med”, sier Arbeiderpartiet. Martin Kolberg hevder at høyresidens syn er at “fellesskapet står i veien” for mennesker, og at “den grunnleggende fellesskapstanken som er del av den norske samfunnsmodellen vil bli lagt til side”, dersom hans politiske motstandere får det som de vil. I Senterpartiet mener man at “stadig flere kjøper seg ut av fellesskapet”, og i SV tegner man, om mulig, en enda skarpere konflikt mellom det “fellesskapet” de rødgrønne støtter og den “hemningsløse privatiseringen” som høyresiden går inn for.
Betyr det at de borgerlige partiene er mot en sterk offentlig sektor – eller fellesskapet? Eller har de kanskje bare en annen og mer utvidet forståelse av begrepet “fellesskap”?
La oss ta det første først:
De borgerlige partienes programmer er fulle av lovord og løfter på vegne av offentlig sektor. Erfaring har vist at det er liten forskjell på partiene når det gjelder viljen til å bruke staten og kommunene til å løse problemer og påta seg oppgaver. Ja, forskjellene er så små at de nærmest kan betraktes som ikke-eksisterende. Om det er bra, kan diskuteres – men det er ikke tema her. Faktum er at det er veldokumentert at viljen til å bruke penger på velferdsstaten er omtrent den samme, uansett hvem som regjererer.
Det er heller ingen som ønsker å gjennomføre noen storstilt privatisering i Norge. Tvert om er det også nokså veldokumentert at det motsatte er tilfellet; at det i forsvinnende liten grad har skjedd noen privatisering i Norge. Og i den grad den har skjedd, er det mer en form for arbeidsprivatisering (som f.eks å overlate post til butikk), som alle partier har vært med på.
At de borgerlige partiene i større grad ønsker å ta i bruk private og frivillige krefter i arbeidet med å løse oppgavene endrer ikke dette bildet.
Men viktigere enn dette er det at de borgerlige partiene har et annet syn på betydningen av begrepet “fellesskap” enn venstresiden har. De er altså ikke mot fellesskapet – de er for en annen forståelse av begrepet fellesskap. For de borgerlige partiene er ikke “fellesskap” synonymt med offentlig sektor.
I Venstres program kan vi for eksempel lese at “mange frivillige fellesskap representerer en varme og nærhet det offentlige aldri kan eller skal erstatte”.
I KrFs program heter det at “mennesker (også) søker fellesskap gjennom frivillige organisasjoner, institusjoner, arbeidsfellesskap, trossamfunn, bedrifter og forsamlinger. De ulike fellesskapene utgjør et verdifullt mangfold. Fellesskapene bidrar til engasjement og aktiv handling i befolkningen og møter mennesker i nærmiljøet”.
Høyre skriver at partiet “vil styrke alle fellesskap som til sammen skaper et sterkt og trygt samfunn – fra de små fellesskapene av familie og venner, via de frivillige fellesskapene i idrettslag, organisasjonsliv og arbeidsliv, til de nasjonale fellesskapene”.
Venstresiden bør altså hverken ha monopol på offentlig sektor eller på innholdet i begrepet fellesskap. Men det må være de borgerlige partiene selv som greier å ta tilbake slike begreper og gi dem sitt eget innhold.
Også retorikken en en viktig del av politikken.
Venstresidens “Rosetta-sten” er jo banalt enkel:” En krone mer i skattelettelse = en krone mindre i velferd”. Ser man på de reelle tallene bør det være en enkel oppgave å eliminere dette utsagnet. Mye av den mer moderne retorikken er jo konstruert av tekstforfattere med et åpent og ukomplisert forhold til den røde makteliten.
@Per I. Wethe:
You could have fooled me. Er ikke det du beskriver også identisk med politikken alle sentrumspartiene i Landet fører?
Men slutt på å spøke. Det er vel riktig å si at alle norske politiske partier er sosialdemokratiske. Alle sammen er jo for å opprettholde velferdsstaten og dette betinger at skattenivået er høyt. Velferd og sosial sikkerhet på norsk nivå er nemlig ikke noe som kommer gratis.
Det undertegnede opprøres over er a) skatthøyninger og nye skatter og avgifter av formyndertypen og b) skatter for å gi staten større muligt het til kontroll for å forhindre juks. I tillegg går jeg også c) nesten berserk over kamuflerte avgifter som utelukkende har til hensikt å lure til seg mer penger til statskassen.
I første gruppe inngår ekstremskatter som tobakksskatt og alkoholskatt som våre politikere har påført under dekke av at slike produkter er skadelig for folkehelsen.
I gruppe 2 er Merverdiavgiften et skoleeksempel. Denne formynderskatten ble fremst innført for å sikre kontroll over næringslivets vilje til å innbetale avgift på deres omsetning (vi hadde omsetningsavgift i landet tidligere).
Siden det er så mange år siden momsavgift ble innført skal jeg ikke forsøke å tallfeste hva den koster. Men jeg kan huske fra debatten dengang at det ble opprettet over 2000 nye offentlig stillinger – bare for å administrere denne avgiften.
I gruppe 3 finnes blant annet Arbeidsgiveravgiften. Dette er en type avgift jeg sterkt misliker siden den utelukkende kan oppfattes som en kamuflert toppskatt på arbeidstakernes inntekter. Arbeidstakere flest vet kanskje ikke at dette er en del av lønnsskatten deres siden den innbetales av arbeidsgiver. Men selv klarer jeg ikke å oppfatte denne avgiften som annet enn avansert statlig lureri av landets lønnstakere.
Momsfritak for aviser samt pressestøtte gir ”særfordelpartiene” dvs partiene på venstresiden som støtter dette den 4. statsmakt på sin side.
En arbeidsplass innen pressen subisdieres mer enn en bonde.
Dette er en av bakenforliggende årsaker til at ingen journalister er medlem av FrP.
Helt tilsvarende korrumperende forhold finner en som resultat av kunstnerlønn og stipend ordning. Hvordan sikre seg mot ubehagelige kunsteriske utrykk, politisk sett? Jo ved å sette politisk korrekte kunstnere på den statlige lønningslista.
@Annbjørn Viddal
Jeg har vært journalist og er dertil også medlem av FRP.
Jeg tror ikke at pressestøtten har bidratt til at mange journalister har blitt venstrevridde. Det er det nemlig helt andre årsaker til.
Du burde vite at pressestøtte har fint lite med journlister å gjøre, men med avisens administrasjon og kansje i visse tilfeller også sjefsredaktøren. Og så bør du vite at det i større aviser er milevis avstand mellom sjefsredaktører og journalister.
I mindre aviser (les. lokalaviser) oppfattes som oftest ikke journalistenes venstrevridning som noe problem. Dette siden lokalpolitikk som oftest bare i liten grad er preget av samme politiske skillelinjer som preger rikspolitikken.