Mer demokrati, mer toleranse

Det er sjelden begivenhetene lever opp til så store ord som de som har vært brukt den siste uken. Men denne gangen gjorde de det. Ord og formuleringer som ellers ville blitt betraktet som “floskler” har nå vært helt riktige og dypt følt.

Statsministeren og ordføreren i Oslo satte tonen, som siden ga oss kommentarer, samtale og debatt som har vært ført i verdige og respektfulle former. Som nasjon har Norge så langt bestått prøven.

I dagene og ukene som kommer, må vi også klare den vanskelige overgangen til mer ordinær politisk debatt.

Vi har mange spørsmål å diskutere. Ett av dem vil være hva vi skal legge i begrepet “mer demokrati”. Politiske partier vil være uenige om det. Noen partier vil f.eks. mene at det blir mer demokrati, bare flere avgjørelser overlates til folkevalgte forsamlinger – mens andre vil mene at demokrati også handler om muligheten til å bestemme over seg selv. Noen vil mene at at det  blir mer demokrati, bare flertallet får bestemme mer – mens andre vil mene at demokrati også handler om å beskytte mindretallet bedre.

Men også når det gjelder mer grunnleggende spørsmål, vil det kunne oppstå uenighet. Ett spørsmål som trenger seg på, er f.eks. spørsmålet om ytringsfrihetens grenser.

I enkelte land diskuterer man allerede innstramninger i ytringsfriheten som en følge av terrorhandlingene i Norge. Også i vårt eget land er det politikere som nå vil stramme inn ytringsfriheten på nettet.

Bakgrunnen for at forslagene fremmes, er svært forståelig. Man frykter at hatefulle ytringer leder til hatefulle handlinger og inspirerer mennesker som er disponert for å ty til vold. Det er også dette som får noen til å mene at i og for seg legitime politiske ytringer kan være medansvarlige for den udåden som er begått i regjeringskvartalet og på Utøya.

Å påstå slikt i disse dager er ikke i pakt med den tonen statsministeren har satt for debatten. Da Petter Nome og Per Fuggeli antydet at Fremskrittspartiet måtte bære noe av skylden for det som har skjedd, ble de derfor satt på plass av Jonas Gahr Støre, som mente det var upassende. Det hele endte da også med at Nome beklaget og sa at han i hvert fall ikke burde sagt noe slikt nå.

Men etter hvert som den politiske debatten blir normalisert, er det kanskje viktigere å spørre seg om det virkelig er slik at hatefulle ytringer – såkalt hate speech – leder til vold eller hate crime? Som en avis formulerer det i dag: Kan ord bli til mord? Eller er det  tvert om er slik at  vide grenser for ytringer leder til at færre tyr til vold, fordi de får “tømt seg” verbalt?

Jeg vet ikke sikkert, men slik jeg forstår forskningen, er det vanskelig å påstå noen klar sammenheng mellom ord og mord.

Civitas søster-tankesmie i Danmark, Cepos, har undersøkt sammenhengen mellom hate speech og hate crime i USA og flere europeiske land. Hypotesen er at dersom det er en sammenheng, så bør omfanget av hate crime være større i USA enn i mange europeiske land, siden USA – i mye større utstrekning enn mange europeiske land – tillater hatefulle ytringer, fordi de har en mer liberal lovgivning knyttet til ytringsfriheten.

Cepos finner ingen slik sammenheng. Tvert om er antallet hat-forbrytelser, relativt sett, langt større i land som Finland og Tyskland enn i USA. Det betyr neppe at man kan være sikker på at fri debatt fører til mindre vold, men det er i hvert fall vanskelig å konkludere motsatt: At det blir mindre vold, bare vi strammer inn på ytringsfriheten.

En av de mest anerkjente forskerne på feltet, britiske Eric Heinze, støtter opp under de funn som Cepos har gjort –  men legger til et vesentlig poeng i et intervju i Berlingske Tidende: Det finnes flere eksempler på at hatefulle ytringer har ledet til vold og terror, men ikke i stabile demokratier.

Historien har vist oss at alle ideologier, ismer og religioner, drevet ut i sin ytterste og mest perverterte form, kan lede til ekstremisme, som kan lede til vold, terror og krig. I et grunnfestet demokrati som det norske kan vi helt sikkert gjøre mye for å hindre at det skjer igjen. Men jeg tror ikke innstramninger i ytringsfriheten er veien å gå.

Derimot bør denne saken, og kanskje spesielt det som har skjedd etter terrorhandlingene, lære oss at vi kanskje bør gjøre noe med ytringskulturen i landet vårt. Det er ikke et juridisk spørsmål, men et spørsmål om hvilken atmosfære og dannelse vi vil la prege den offentlige samtale og den politiske debatt for at alle skal føle seg inkludert i demokratiet.

Mitt tips er at vi i valgkampen tross alt vil se en litt annen ytringskultur enn den vi har vært vant til i tidligere valgkamper. Det skader ikke om dette, også på mer varig basis, kan prege den politiske debatten. Det vil kunne styrke demokratiet og vise at vi har lært noe av det som har skjedd.

Vanlige mennesker lærer og preges av erfaring.

Det er bare ekstremister som forblir upåvirket, uansett hva som skjer.

 

11 kommentarer
    1. Handlingsrommet for ytringsfrihet kan fort begrenses som følge av det vi har vært vitne til på Utøya og i Oslo. Argumenter som ellers ville vært akseptert (som f.eks innenfor innvandringspolitikk) kan fort oppfattes som upassende og politisk ukorrekte i den valgkamp vi nå skal gå inn i.
      Det kan være grunn til å tro at en begrenset ytringsfrihet ikke er et godt alternativ for høyreradikale såvel som venstreradikale meningsbærere. Det er rimelig å anta at begrensede muligheter for ytringer vil kunne lede til innestengt aggresjon og større innslag av hat – og vold.
      Det kan ikke være ønskelig at noen høyreradikale konverterer til høyreekstremister. Da er det bedre at de får ytret seg, men at de også får motargumenter som forhåpentligvis kan bidra til å moderere deres syn.
      Det har vært snakket mye om toleranse og ytringsfrihet de seneste dagene. Toleranse må i stor grad bety at vi godtar hverandres synspunkter uansett om vi er unige – det være seg høyreradikale så vel som venstreradikale meningsytringer.
      Jeg kan desverre konstatere at Petter Nome har demonstrert kraftig intoleranse mot ca. 1 million velgere i Norge samtidig som han selv anser seg å være veldig tolerant. I min verden er dette en stor selvmotsigelse. Toleranse må gå begge veier.

    2. Meget god kommentar Kristin. Vi får satse på at forekommende valgkamper og debatter på Internett blir i en god og mer respektfull tone.

    3. Takk, det var godt å lese dette Det ga meg et nytt perspektiv i denne demokrati debatten.

    4. For meg er dette ett eksempel på nedsiden av konsensus-demokratiet vi har i Norge om dagen. Stort sett de fleste menere det samme eller er uenige om detaljer i den store sammenhengen. De fleste støtter innvandring men kan være ueninge i integreringspolitikk. De fleste synes nye kulturimpulser er greit men de færreste vil at det “Norske” skal forsvinne.
      Dermed blir de som har meninger på tvers av samfunnsnormen marginalisert i debatten fordi de er en liten gruppe. Og til nå har de ikke vært noe mer enn anonyme oppviglere på diverse nettfora. Inntil nå. 22 Juli kom angsten og frykten som eksisterer blandt disse menneskene virkelig frem for dagen på den mest hatefulle måten mulig. Så spørsmålet er: Hvordan passer vi på at dette ikke skjer igjen?
      Og her kommer den offentlige debatten i fokus. Nettop fordi disse elementene har blitt trykket ned i media og ikke fått uttale seg fritt spesielt i norsk presse.Fordi de har fått grobunn på nettet der anonymiteten gjør at du føler deg trygg. Fordi når man debatterer om ting som gjør en aggressiv med andre som har det på samme måte bygger man under hverandres aggresjon og til slutt eksploderer det.
      Ekstremisme handler ikke om politikk. Politikk og terrorisme er bare ett legitimiserende middel for personlig aggresjon. Følelsen av å være marginalisert i samfunnet og følelsen av å være alene emosjonelt er ekstremt destruktiv og reaksjonene på denne følelsen er stort sett aldri positive. Noen føler seg hjelpesløse og andre blir sinte. Og blir man sint nok må man få ett utløp og da er veien til terrorisme kort.
      Så hvordan hjelper det med offentlig debatt anonym eller ikke? Ved å kunne lufte sine muligens usmakelige meninger i offentlige fora kan man finne en motpol. Debatt mellom to stridende synspunkter tenderer til å rasjonalisere og moderere begge og man kan til og med finne felles grunn med motspilleren. Det blir med en gang personlig og følelsen av marginalisering reduseres. Det hjelper for øvrig ike når man møter aggresjon med aggresjon. Da driver man bare sårbare individer lenger ut i den følelsesmessige ørkenen og sjansen for radikalisering øker.
      Vi må og tenke på hvorvidt vi skal ha ett samfunn der det bare er lov til å følge flertallet. Der de som ikke mener det samme som de fleste skal være ikke-borgere fordi det kanskje er ubehagelig å høre på det de sier. Men det er sånn vi har det i ett åpent demokrati. Det vil alltid være noen som mener sterkt noe annet enn flertallet og tar man de ikke på alvor…Vi har alle sett hva en motivert mann kan gjøre når det endelig tipper over.

    5. Hva er hatefulle ytringer?
      Hvem definerer grensene?
      Jeg vil anta at mange vil mene helt legitim og faktabasert kritikk av Islam (som religiøst og politisk system) er “hatefull”.
      Er det hatefullt mot mennesker med annen overbevisning å kritisere Fascisme/Nazisme/Kommunisme osv.? eller er det bare hatefullt når noen kritiserer noe du selv er for?

    6. Å kalle det en “innvandringsdebatt” er en smule misvisende. Innvandring som en følge av EØS-avtalen har gitt oss noen flere fra de tidligere kommunistlandene. Til en viss grad har det ført med seg noe økt kriminalitet og tigging. Den betente debatten knytter seg til den muslimske innvandringen. Solberg var senest i dag ute og satte dem som ikke ønsker muslimsk innvandring i samme bås som dem som gasset jøder. Debatten blir ikke dempet ved slik språkbruk. Det underlige er at i hele den tiden denne innvandringen har pågått har det vært innvandringsstopp i Norge. Innvandringsstoppen er derfor illusorisk. Vi bør kalle en spade for en spade og åpent drøfte hvordan vi vil ha det fremtidige Norge og ikke overlate det til dem som gikk seg vill i 70-tallets totalitære tenkning.

    7. Fin artikkel, men ville det ikke vært klargjørende om alle som er positive til innvandring redegjør for innvandrerandelen i skolekretsen ens barn sogner til?

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg